65 år siden det fatale slaget i Øst-Karelen

De foregående 3 lørdagene (5. sept., 29. og 22. augus 2009) har Bergensavisen tatt for seg temaet om Den norske skijegerbataljonen, og de som falt, og ble liggende igjen i Karelen. Her kommer ytterligere bakgrunnsstoff og fordypning i det tragiske slaget St. Hans aften 1944.
Dette er skrevet i starten på 2009, før utgivelsen av boken “De som falt”, der tallet på norske falne avviker noe fra tidligere publiserte bøker og kilder.

Propagandaplakat

Den norske skijegerbataljonen

Det er den norske militære enheten, som har vært i den hardeste striden, og med de mest fatale tapene, på land, i moderne historie.
120 unge norske soldater falt, og 20 var hardt såret og ble tatt til fange av russerne. (noen opererer med 142 drepte og savnede)
Totalt i skijegerkompaniet (1942-43) og bataljonen (1943-44) falt det 196 norske unge menn for et fritt Finland i nordøst Karelen, et utall ble skadet, og 52 ble tatt til fange av Sovjet, de måtte gjennomgå nye harde kår, sult, kulde, dårlige sanitære forhold og knallhardt tvangsarbeid i primitive fangeleirer, 37 bukket under i fangenskap, 15 overlevde, og de ble sluppet fri i slutten av 1953, etter Stalins død.

Propagandaplakat

Historisk bakteppe:

1939 – 1940: Vinterkrigen

Sovjet angriper Finland, norske frivillige mobiliserer for å støtte broderfolket i sin kamp mot overmakten, en meget streng vinter og harde kamper over hele fronten fra Fiskehalvøyen og Petsamo, i nord, til Viborg, på det Karelske neset i sør. Heroisk innsats av de undertallige finske styrkene, med støtte av frivillige. (215000 uten stridsvogner og med 75 fly – Sovjet dobbel styrke, 1000 stridsvogner og 1000 fly) Finland hold lenge stand, og satt standarden for vinterkrigføring. Våpenhvile inngås i 1940, Finland må avstå land, herunder Karelen. (11 % landavgivelse) – 450 000 mennesker på flukt fra Karelen, måtte få nye hjem i Finland – 23000 soldater falt i kampen. Hemmelig avtale Sovjet / Tyskland (Molotov – Ribentropp avtalen – delte Europa mellom seg – Finland inngikk i Sovjets område.)
I denne perioden ytte Norge og Sverige humanitærhjelp til Finland, men nektet å slippe gjennom en fransk/britisk styrke fra Narvik til Kiruna, og videre.

September 1939 – Tyskland angriper Polen, etter et ”fingert” polsk angrep. (Russland angriper Polen fra øst, utrenskninger starter opp)

1940: 9. april – Tyskland okkuperer Norge, norske styrker kapitulerer 6. juni 1940, etter harde kamper i Narvik-område. 3. gebirgedivision ”Nord” med general Dietl i spissen, holder stand, under harde kamper mot norske og allierte styrker (franske, polske og engelske)
Quisling overtar makten i Norge, Terboven er Tysklands og Hitlers mann i Oslo.

1941-1944: Fortsettelseskrigen

Finland allierer seg med Tyskland, og angriper Sovjet, tar tilbake avgitt land i Karelen.
Frivillige fra andre nordiske land deltar (Waffen SS).

Ender med våpenstillstansavtale 4. september 1944 med Sovjet, og nye landavgivelser, Finland mister sin tilgang til Nordishavet, og må avgi land i Øst-Karelen (10 % landavgivelser).
De må også betale store krigsskadeerstatninger til Sovjet.(300 mill. dollar) Avtalen tvinger også Finland til å jage sine tidl. våpenbrødre ut av landet, og det oppstår trefninger mellom de tidl. allierte. Kjent som Lapplandskrigen. De tyske styrkene, med sine frivillige avdelinger, bruker brent jords-taktikk under tilbaketrekningen i Nord-Finland – bla. store skader i Rovaniemi.

Tyske – finske styrker – Lapplandskrigen

Desember 1944 ble 6. SS-bergdivisjon sendt hjem til Tyskland, og deltar i fatale kamper mot de allierte invasjonstyrkene, der den tyske styrken blir borimot utslettet.

De frivillige:
Rekruttering i Norge under slagordene; «Hjelp broderfolket i Finland»
15000 frivillige meldte seg til fronttjeneste på Østfronten, (fra Finland til Svartehavet, og Balkan) fra 1941 (til 1944), av dem ble ca 6000 funnet kvalifisert, og satt i tjeneste. Over 800 norske gutter falt på fremmed jord.
Da freden kom ble frontkjemperne dømt i rettsoppgjøret etter krigen, ”standardstraffen” var på 3 ½ fengsel og tap av stemmeretten, og muligheten til å jobbe i det offenlige, i 10 år.

Propagandaplakater

Februar 1942 ble Det norske skijegerkompaniet opprettet, ca 120 unge menn meldt seg, alle øvede skiløpere, derav en god del konkurranseløpere, og de ble sendt til Finland, via treningsleirer i Tyskland, og de utgjorde et så nyttig tilskudd; oppklaringspatruljer for innhenting av etterretning om russiske posisjoner og styrker, at det ble bestemt å opprette Den norske skijegerbataljonen, september 1943.
Offisiell navn: Norwegische SS-Ski-Jäger-Battaillon
De opererte, hovedsakelig, med norsk befal og norsk kommandospråk.
Bataljonene besto av 3 kompanier, og kpstab , og var uten det tyngre 4. kompaniet som tilsvarende tyske enheter hadde: artilleri.
Vinteren ’43/’44 var bataljonen på ca. 700 mann – mange tidligere soldater fra Den Norske Legion, og det tyskpregede Regiment Norge søkte seg over til Skijegerbataljonen. Januar 1944 var bataljonen ferdigutdannet, og ble sendt frem til fronten.
En annen norsk avdeling, 2. politikompani lå også på denne fronten en tid, og var i harde trefninger med russerne, de returnerte til Norge i mai 1944. I april ble Skijegerbataljonen flyttet fremover til flere høydedrag, høyde 200, Kaprolat, og Hasselmann.
”Skibataljon Norge” ble i Finland til våpenstillstansavtalen i september 1944, og fulgte Lapplandsarméens retrett gjennom Nord-Finland, og hjem til Norge.
Den norske innsatsen fant sted på den nest sørligste delen – Louchi-fronten. Her hadde de tyske styrkene sine angrep mot Murmanskbanen – den viktigste russiske forsyningslinjen, fra de isfrie havnene i nord. Fronten stoppet ca 10 km fra banen – offensiven fra 1941 hadde stoppet opp. Russerne gjorde 2 forsøk med å kvitte seg med den nære fronten, første gang i 1942 – da en tysk avdeling holdt fronten, og andre gang i 1944 – den tragiske tiden rundt St. Hans aften.

Kart – Frode Halle: ”Fra Kaukasus til Finland”

DE unge guttene kjempet og falt ved høydene KAPROLAT og HASSELMANN i FINLAND. Tragedie i Karelen. Kjell Fjørtoft: ”De som tapte krigen” side 263 – 286

(høydene er oppkalt etter 2 tyske offiserer i Oppklaringsbataljonen, stillingene ble strategisk viktige med god utsikt østover)

St. Hans aften, 24. juni 1944,– en redusert skijegerbataljon – 180 mann, har i lang tid hørt og observert byggingene av tømmerveier over de bunnløse og mygginfiserte myrene i front av sine stillinger, dette har de siden mai rapportert videre oppover i systemet, de tyske øverstkommanderende i divisjonen har ikke tatt meldingene alvorlig.
Det har ikke vært større trefninger i området siden 1942, fronten har vært fastlåst etter den finsk/tyske offensiven stoppet opp i nåværende posisjoner. Det er ikke en sammenhengende front, heller spredte lommer med styrker, som ligger og følger med på hverandres bevegelser, og de utfører begge utbedringer av sine forskansinger (fortifikasjoner).
Fravær av norske sjefer med gjennomslagskraft ovenfor tyskerne, kan forklare unnlatelsene til handling fra ledelsen, og gjorde at forsterkninger ikke ble sendt i tide.

Propagandaplakat

Den norske styrken på de to høydene, på den nord nordøstlige delen av fronten, vet ikke at det er et sovjetisk regiment som arbeider seg mot dem, 4 – 5000 russiske soldater, styrkeforholdet er 1:20 (1:25).
De norske guttene konsentrerer seg om ”frontkjemper”-pakkene de har mottatt med karameller, brennevin (Borgerakevitt), og sjokolade – det er satt opp en maistang, og de sprekeste plukker ned premiene i toppen av bjørkestammen, og de nyter dette øyeblikket på den finske taigaen, mens tankene går hjem til sine kjære, som de håper å få se igjen.
Det norske befalet har gitt ordre om utbedring av stillingene, gamle blir forsterket, nye utbygd, og løpegravene mellom stillingene blir gravd dypere.
Axel Steen, kompanisjef (SS untersturmführer), 3. kp., har kommandoen over 52 mann på Kaprolat, han melder videre til Sophus Kahrs (fra Bergen), kp.sj. 1. kp. som har høyden Hasselmann, om at angrep kan ventes innen kort tid. Det er gjort observasjoner av oppsetning av bombekastere og utførelse av stillingsarbeider. Kahrs er stedfortredende bataljonssjef for Frode Halle, som er på perm i Norge – på Hasselmann ligger både 1. og 2. kp. totalt 128 – 130 mann.(også fordelt på Høyde 200 – skulle komme til unnsetning)
De yngste norske guttene er 16 år. 60 % av styrken er mellom 16 – 21 år gamle gutter.
Over midnatt kommer angrepet, utført av godt kamuflerte russere, som stormer frem, under kampropet, ”Hurre, hurre”. Bølge på bølge av russere blir meiet ned av mg’ene, få norske tap; 1. kp. har 2 – 3 falne og noen sårede. Om natten starter russiske bombekastere å bombardere Kaprolat – de 2 norske bk’ene virker en stund, men blir hurtig tatt ut, og nordmennene sitter igjen med mg’er som de tyngste vpn’ene. Foran de norske stillingene er det mange døde russere; ”nå begynner det å bli tett med kropper borte ved skogkanten, russerne ødsler med sine folk”
Egen artilleri gir ildstøtte, men skyter for kort, de rekker 2 – 3 runder før de stopper, uvisst hvor store tap dette førte til. Langt utpå dagen, den 25. juni stopper den russiske ilden, det røyner på for 1. kp. på Kaprolat, for mange er det over 1 døgn siden de hvilte eller spiste, på ettermiddagen blir det tid til te og knekkebrød.
Kjøkkenbunkerne har tatt en fulltreffer, det er slutt på den varme maten, det minker også kraftig på ammo’en til mg’ene. Noen bruker stridspausen til å rense klærne for lus, ved å legge dem over de ledige maurtuene, få klarer å tenke på dette midt i kampens hete.
Midnatt, det går mot den 26. juni, det er midnattssol, og lyst som på dagen, russisk artilleri starter opp, det er blir kjørt frem på de nye tømmerveien, samt at nye fremkjørte bk’er støtter de allerede eksisterende, i ro og mak har de fått skyte seg inn på de norske stillingene, uten motild.
De norske stillingen i tre tåler ikke direkte treffere, og tungt artilleri tvinger nordmennene bakover til kompanibunkeren, de utsettes for intens artilleri, bk- og pvkanon-ild.
Axel Steen, kpsj, blir og kjemper med sine menn, han er en godt likt sjef, som tar vare på sine menn, blir stygt opprevet av en granatsplint, og tar senere sitt eget liv, oppe på høyden.

Avsnitt: ”Trær, stein…..”

2 små grupper klarer å slå seg ut fra Kaprolat, 1 mot Hasselmann, og en nordover, avskåret fra sine egne, vandret rundt i skogene i 10 dager, utsultet, før de traff på egne styrker lengre vest.
Parallelt angriper russerne Hasselmann, tidlig om morgenen 25. juni i 03 – 04-tiden, nordmennene har sett og rapportert russisk aktivitet, og anmodet om tysk ildstøtte, dette avvises pga lite ammo til bk, og at artilleriet vedlikeholdes (kanonene pusses)!
De utsettes for 2 døgns intens russisk bombardement. Så er det hele over. 40 mann overlever angrepet, bitre og sinte menn, både mot egen ledelse (1) og mot tyskerne, som unnlot å støtte.
Angrepet utføres av en bataljon med mongoler ”De ville” ca. 400 mann, 2 angrep slås tilbake, men ved tredje angrepsbølgen, må nordmennene trekke seg tilbake. Til det siste angrepet var det bare 36 mann igjen av ”De ville”, kamplarmen fra Hasselmann ebbet ut……

(1)Sophus Kahrs, kpsj Hasselmann, forsvinner tidlig i kampen, og dukker senere opp, uskadd, i de bakre rekker, der han, i sin egen rapport stiller seg selv i et positivt lys – unngikk krigsrett pga en beskyttende hånd fra bat.sj. Halle.

Kart – Frode Halle: ”Fra Kaukasus til Finland”

Foto: Den norske Kaprolat-komiteen

Propagandaplakater: kunstneren Harald Damsleth


Creative Commons-lisens

65 år siden det fatale slaget i finsk Karelen av Knut Georg Flo er lisensiert under en Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår 3.0 Norge Lisens.
Basert på et verk på adresse historier.origo.no.

Vist 11700 ganger. Følges av 5 personer.

Kommentarer

Knut Georg: Dette er et flott arbeid og en fantastisk dokumentasjon! Var det dette du var redd for å ha mistet i fm en PC-krasj som du fortalte om for en ukes tid siden? Så utrolig bra at du kan vise dette her! Jeg vet ikke om min onkel er presentert i denne boken som nylig er utgitt, jeg må vel gjerne kjøpe den for å sjekke. Han meldte seg til Waffen-SS i 16-17-års alderen (fortsettelseskrigen) og falt på østfronten som 19-20-åring. Det er ingen nålevende som kan fortelle mere om ham, begge mine foreldre og deres søsken er døde. Jeg vet at det fantes et postkort fra ham fra fronten, men det er dessverre forsvunnet, og jeg vet ingenting om hvor eller nøyaktig når han døde. Var det ikke slik at levningene av mange norske frontsoldater ble funnet i Karelen? Mine foreldre fortalte at det kom en tysk offiser hjem til dem og meddelte om at onkel (min fars yngste bror) var falt. Minnene er veldig vage, jeg var ikke født på den tiden dette skjedde. Men jeg skammer meg ikke over min onkel, i mellomkrigstiden var det en stor angst for “den røde fare” fra øst, og jeg er overbevist om at de som dro ut for å bekjempe denne gjorde det i beste mening for landet sitt. Selv er jeg ganske “rød” politisk sett, så tidene skifter!
Hvis du har den nevnte boken, kunne du tenke deg å sjekke om min onkels navn, bilde og personalia står i den? Du har allerede omtrentlig alder på ham, jeg skal sende deg navnet på en privat melding.
Tusen takk for en både flott og vemodig opplevelse!

Min far var en av de norske frivillige som ble vervet (ikke av Tyskerne) men mot Tyskerne og pga magel på jobb under krigen til Vinterkrigen/Finnekrigen frontkjemperne… det var tøffe dager og mye kulde… men min far overlevde, tross melding om at han var død… men han tjente nok ikke en krone på dette… ennå de kjempet for sitt land, men vi så ofte på medaljene hans da vi var barn. Jeg tror denne tøffe krigen satte spor både i ham, min mor og min storebror…jeg ble et jubileumsbarn av -46

Flott og forseggjort dokumentasjon. Her var det veldig mye jeg ikke visste om! Må få takke for arbeidet du har lagt i dette!

Ja jeg fikk gåsehud når jeg så dette og leste, vi har alltid vært kry for at min far var der, men jeg tror ikke det var noe halleluja opplegg, det var kald vinter og hva tror du de hadde av bra millitær tøy den gangen…
Men det er noe her jeg ikke skjønner, det med å være på feil side… hvem var det? Disse fra vinterkrigen i Finnland var ikke det.

Hei Inga-Alice! I den finske vinterkrigen var det Sovjetunionen som var motstanderen, dermed kom Finland og de som kjempet sammen med Finland på såkalt “feil side”, også i “fortsettelseskrigen” 40-45.

Inga-Alice: Men alt dette får du mye bedre forklaring på i Knut Georg sin fantastisk gjennomarbeidede dokumentasjon! Utrolig flott arbeid!

Jeg må visst lese igjennom dette en gang til for dette var lærerikt!

Jada det vet jeg, min far fortalte det… og jeg har llest og jeg kan alt om Kahrs familien og Petter som ikke ble tilhørende verken i Norge eller i utladet hvor han vokste opp på grunn av at hans far og mor valgte feil side, men den styrken min far var med i var norske soldater som var vervet av det norske forsvar i Bergen… ikke av Norske som var på Tyskernes side …
Derfor ble Petters far og min far sin krikshistorie så forskjellig, vi var stolte av min fars krikstjeneste, mens det var fy fy for Petters far… ja selv nå så mange år etter ble han hetset og ikke godkjent i sitt hejmland, han døde for noen år siden… Jeg ble kjent med Petter Kahrs i voksen alder, da han kom tilbake til Norge før han døde…

Stalin hadde som mål å erobre hele landet innen slutten av året, men finsk motstand stoppet en invasjonsstyrke som var over tre ganger så stor. Da krigen startet ble det satt i gang innsamling av penger og utstyr i mange land. Finland fikk også noe støtte i form av våpen og frivillige, blant annet meldte 725 nordmenn seg til kamp på finsk side, men ingen land stilte militære styrker.

Hitler hadde vel også som mål å erobre hele landet, og hele Europa

Men der må jo være noe historien fra Bergen og om hvem som registrete disse og hvordan reiste de her fra… og når.. og hvorfor Hvor leter en etter det?

Kanskje dem vet det på Statsarkivet på motsatt side av Odentologen?

Takk, alle sammen, for flotte og grundige tilbakemeldinger!

Inga-Alice: I Norge ble det samlet inn 50 000 ryggsekker, det ble sydd vinterkamuflasje-overtrekkstøy, og strikket Finlandshetter.
Men militære tilskudd tillot ikke Regjeringen Nygaardsvold, heller ikke tillot de at en en fransk/britisk ekspedisjonsstyrke, fikk reise gjennom Norge – noe de raskt gjennomskuet som et ønske om selv å sikre seg kull fra Kiruna og utskiping fra Narvik.
Hvem som organiserte de frivillige til Finland?
Det kan jeg ikke nok om, men på minnesmerket i Finland (Rovaniemi) omtales de norske og svenske frivillige, samlet som Svenska frivilligkåren.
Og du har rett, det må ha vært kaldt, det var den kaldeste vinteren i “manns minne”. 2 nordmenn falt i Finland, de ble drept i, eller som følge av, et flyangrep. Forøvrig kom de fleste nordmennene ikke i kamp, kapitulasjonen kom før.
For familien Kahrs må det ha vært tragisk å ikke kunne bo i Norge, pga farens historie – hans flukt (m.fl.) fra Espeland fangeleir med båten “Solbris”, er mye omtalt og en bok er skrevet om temaet.

My Randi: Ja din onkel er nevnt.
Din søken etter opplysninger, må nok i stor grad basere seg på bøker, da antallet frontkjemper som kan ha kjent din onkel, er sterkt synkende.
Derfor er det synd at denne delen av historien er blitt fortiet.

Og nei, det er en annen historie som ligger på den pc’en som forhåpentligvis kommer til live igjen….. Så forhåpentligvis kommer det den og flere andre fyldige historier utover høsten.

Knut Georg: Tusen takk for opplysningen! Nå har jeg nettopp bestilt “De som falt” hos Haugen forlag. Håper det både er bilde av og personalia om onkel Sverre der. Det kommer liksom til å fylle et lite hull i slektshistorien. Han skal ha vært en flott gutt, svært intelligent og kunnskapsrik. Vi må se dette som hendte med alle disse unge guttene i et historisk perspektiv, med den sterke antisovjetiske stemningen, og angsten for den røde trussel fra øst, som hersket i mellomkrigstiden. Min far (onkels bror) var også i den stemningen, men da Tyskland brøt ikke-angrepspakten med Sovjetunionen i -41 snudde han om og forble såkalt “russervennlig”. Dette resulterte i at han ble arrestert av begge fronter; først av okkupasjonsmakten for Sovjetvennlighet, etter krigen av norske myndigheter for Tyskvennlighet fram til 1941! Etter eget utsagn ble han mye penere håndtert for sin “illojalitet” av den tyske okupasjonsmakten enn av norske myndigheter. Dt skjedde mye urett, og dype spor av dette sitter fremdeles igjen selv om de aller fleste som opplevde krigen og okkupasjonen som voksne mennesker nå er døde. Jeg gruer meg til å lese boken, den kommer til å gjøre meg trist, men jeg gleder meg til flere innlegg fra deg! Håper de er i samme gate som dette, noe om den nære historiens igjengrodde spor.

Min far skriver på et postkort, fra 26.5 (eller i 3mnd) 1940, er snart hjemme, enten om 19 dager, eller om 3 uker, forteller om stedene de blir sendt til før de sendes til Sverige og så hjem til Norge… dette fant jeg nettopp… det er nesten utydelig skevet med svak blyant, eller bleknet blyant

Finlands krig var også Norges krig; Norsk Folkehjelps historie del 4
Torsdag 30. November 1939 falt de første russiske bombene over Helsingfors. Finske flyktninger veltet inn over den svenske og den norske grensen. NORSK FOLKEHJELP var foreløpig ingen organisasjon. LOs representantskap hadde vedtatt opprettelsen av organisasjonen, men stiftelsesmøtet var planlagt til februar 1940. Angrepet på Finland framskyndet dette. Slik gikk det til at Finlandshjelpen ble den første store oppgaven. Aksjonen varte i fire måneder.

Knut Georg: Takk for melding, svaret tar jeg offentlig. Dette er en skjebne som mange norske familier fikk føle på kroppen. Jeg både gleder meg og gruer meg til å lese “De som falt”. Er det en dobbeltbetydning i tittelen tro? Det fantes et bilde av onkel Sverre, det hang på veggen på mor og far sitt soverom. En pen, typisk nordisk utseende gutt, 16 år gammel. Når soveromsdøren sto åpen, skjulte den bildet. Litt symbolsk, slik som historien på en måte har skjult denne ungdommen. Som døde 19 år gammel i den sovjetiske vinteren. Har noen lest Sven Hazel sine bøker? Jeg tror at beskrivelsen der om krigshelvetet i den russiske vinteren stemmer godt med virkeligheten. 19 år, nesten uten fortid, ingen fremtid.

Inga-Alice: Postkort er gode minner. Tenk at du kunne finne det så mange år senere! Din far var heldig, han kom seg hjem før historien snudde. Jeg leste for lenge siden boken om “Solbris” og flyktningene fra Espeland-leiren. Hvor mye galt disse flyktningene hadde gjort eller ikke gjort er det ikke opp til meg å dømme om. De som av en eller annen grunn havnet på “feil” side er allerede blitt både dømt og fordømt mer enn nok. Jeg tenker da på bl.a. din onkel (?) Kahrs. Og på etterkommere og andre slektninger av de såkalte “svikerne”. Svik blir et veldig vidt begrep når det også skal ramme barn og barnebarn av de såkalte svikerne. Se forøvrig det Knut Georg skrev om de som profiterte økonomisk på krig og okkupasjon. “Tyskerunger”, “tyskertøser” og “frontkjempere” fikk svi, profitørene gikk stort sett fri.
Jeg understreker igjen at jeg overhodet ikke har nazisympatier, jeg synes bare at hevngjerrigheten overfor annerledes tenkende, talende og handlende i etterkrigstiden gikk over alle støvleskaft!
Forresten, hva med å dele de gamle postkortene dine med oss? Å sende postkort er visst dessverre en skikk som er i ferd med å dø ut. Takk for mange fine innlegg!

Jeg er ikke i familie med Kahrs ingen onkel der i gården for meg, men jeg kjenner noen av Kars familien her i Bergen, MEN en Karhs ble jeg kjent med for noen få årsiden… Petter Karhs, han er sønn av denne Karhs som seilte Silbris… Petter er oppvokst i Argentina, men er født i Bergen..kom tilbake til Bergen for noen års siden, ble natteravn, et godt medmenneske i hjelp for andre, men han døde av hjertestans for noen årsiden, så det var et kort vennskap, men jeg har forsatt kontakt med hans unge skjønne kone og barn.

Men så godt ble jeg kjent med Petter, og jeg forstod, at i Argentine følte han seg ikke hjemme og her i Bergen ble han heller ikke akseptert… hvordan kan vi mennesker være så hjerterå mot noen for forelsdrenes valg… Han var en god mann Petter, pen også… er glad jeg lærte ham å kjenne.

Ja jeg skulle så gjerne ha delt det med dere, men av stor respekt for min mor som dette postkort var sendt til -og som jeg helt tilfeldig i går kom over og har ikke lest før, snakk om “tilfeldigheter” eller “varsel” og jeg er ikke overtroisk eller noe sånt, men dette var et kjærlighetsbrevkort og reisen hjem var nøye beskrevet og der stårvom 19 dager er jeg hs deg via Sverige… jeg tror nok at her var det ikke det det sto på, om å vinne krigen, men å vinne kjærligheten…de var bare og 21 og 22 og hadde et lite nyfødt guttebarn, min storebror.

Inga-Alice: Unnskyld at jeg rotet med slektskapsforholdet, jeg var så opptatt av opplysninger om min egen onkel, at det gikk litt kjapt i svingene her! Men slekt eller ikke, skylden og straffen for det én person eventuelt gjør galt må aldri overføres til vedkommendes slekt og familie, aller minst barna! Her har det norske samfunnet mange svin på skogen. Du kan f.eks. søke på Gerd Fleischer og forfatteren Roar Henriksen. Rystende lesing om hvordan barn fikk lide i etterkrigstiden, og ofte helt frem til i dag. Selvsagt har jeg forståelse for at du ikke vil legge ut dette postkortet av så privat karakter! :-)

Knut Georg: Jeg har en svoger som driver med en del slektsgransking, noe min far også puslet med, men i det små. Interessen har vel havnet litt på meg også! Hos min svoger har jeg fått vite at Deutsche Dienststelle forteller at Sverre er gravlagt på en samlegravplass i Sebesh i Russland. Sebesh ligger 180km sør for Pskov (Pleskau). Dette hadde ikke Veum, fortfatteren av “De som falt” fått med seg, men ellers stemmer opplysningene, vi har sammenlignet med en 7. sans som min far etterlot seg. Opplysningene i denne stammer fra det far ble fortalt av den tyske offiseren som kom hjem til mor og far og forkynte dødsbudskapet. Far, som storebror, var Sverres nærmeste pårørende, da begge deres foreldre var døde.

Knut Georg: Jeg fant noen gamle bøker nå, bl.a. en som heter “Parti og plakat NS 1933-1945”, utgitt på Det norske samlaget 1988 (redaktører Tom B. Jensen og Hans Fredrik Dahl). Kanskje har du funnet noe i denne boken som illustrasjoner til artikkelen din? Den er ihvertfall historisk sett uhyre interessant, og viser i plakatfremstilling mellomkrigstidens angst for avkristning og marxisme. Skal bli morsomt å følge med!

FANTASTISK FLOTT ARBEID, KNUT GEORG !!

Ja, der er jeg så engi med deg Olav… dette er et fantastisk arbeid og har som vi ser vært svært tidkrevende og en stor takk fra meg for at vi kan ta del i dette oog lettere lete os frem videre.. tusen takk Knut Georg.

Norsk frivillig innsats under Vinterkrigen hedret
Ved en høytidelig sermoni fredag 17. juni ble minnestenen over de nordmenn som frivillig deltok i vinterkrigen 1939-40, hvorav noen ga sitt liv for Finlands sak, avduket. Minnestenen er reist i nærheten av de tallrike finske heltegravene på det vakre gravstedet Sandudd i Helsingfors, tett ved minnestenen over de falne svenske frivillige.
Initiativet til å reise minnestenen kommer fra Helsingfors Svenska Krigsveteraner rf. Vinterkrigen 1939-40 samlet frivillige fra hele Europa til innsats på Finlands side. Fra de nordiske land dro innpå 10.000 mann til Finland, med frivillige i Sverige som hoveddrivkraft. Ca 1500 nordmenn meldte seg frivillig til krigsinnsats, av disse ble 750 valgt ut til tjeneste ved fronten i Finland og inngikk i Den Svenska Frivilligkåren. I krigen falt to nordmenn, begge er gravlagt i norsk jord.
Ambassadør Hjelde rettet i sin tale en takk til initiativtagerne til minnestenen og nevnte spesielt formannen i Helsingfors svenske krigsveteraner, Erik Werner, krigsveteranene Bjørn Erik Bjørnstrøm, Bjørn Munsterhjelm og Sten Rydgren.
- Nordmenn fylles med varme over å se virkeliggjort denne anerkjennelse for innsatsen til de norske frivillige i Vinterkrigen. De norske var ikke så mange, men de gav sitt bidrag – og noen sitt liv – fordi de trodde på Finlands sak i kampen mot en tallmessig overlegen angriper, sa Hjelde.
Finske militære myndigheter har også bidratt til at minnestenen nå er en realitet. Til stede ved avdukningen var flere representanter for forsvarsmakten, blant andre generalløytnant Esa Tarvainen. Forsvarsattaché Ivar Viddal, ved ambassaden, har medvirket aktivt og tjent som kontaktpunkt.

http://www.norge.fi/news/minnesten.htm

Svenska frivilligkåren 1939-40

Knut Georg: Jeg har bladd en del i boken jeg nevnte (“Parti og plakat NS 1933-1945” av Tom B. Jensen og Hans Fredrik Dahl, Samlaget 1988). Suggererende plakatkunst må man si, og jeg finner igjen 2 av dine illustrasjoner der. Her er ett eksempel til, plakat utgitt i fm angrepet på Sovjetunionen natten mellom 22. og 23. juni 1941. Det gikk ikke akkurat slik plakaten antyder.

[Bilde 1076773 finnes ikke eller har blitt slettet]

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gå til: navigasjon, søk

Svenska Frivilligkåren (Det svenske frivilligkorpset) var en militær enhet som kjempet på Finlands side under Vinterkrigen mellom den 28. februar og 13. mars 1940. Fordi Sverige hadde erklært seg som offisiellt som en ikke-krigførende nasjon, og at både Danmark og Norge var nøytrale, kunne kun frivillige bli sendt for å kjempe for Finland. De frivillige var ved frontlinjen ved Salla fra den 28. februar 1940, og ved vinterkrigens avslutning 13. mars hadde korpset lidt følgende tap: 28 hadde blitt drept i kamp, 50 sårede og 140 hadde fått frostbitt.
Styrken bestod av 9640 mann, hvorav 8402 var svensker, 1010 var danskere og 895 var nordmenn. Styrken omfattet også 25 fly av Flyvinge 19, som var en finsk flyenhet bestående av svenske frivillige piloter og Svenske frivillige var også ansvarlige for forsvaret av Turku.
De frivillige demonstrerte en sterk nordisk enhet som ble symbolisert i sitt emblem bestående av de “fire broderhendene”, som representerte Finland, Sverige, Norge og Danmark.

Takk Olav, My Randi og Inga-Alice.
Det ble en kort, men intensiv tid for de frivillige i Vinterkrigen – og som følge av den innsatsen Finland, med de frivillige, gjorde – opparbeidet de seg internasjonal anerkjennelse og et meget godt ry – de kjempet tappert, mot en overlegen fiende, men kunne ikke holde ut i det lange løp – til det ble de menneskelige tapene for store.
Dette gode omdømme gjorde sitt til at mange ønsket å hjelpe Finland, også i Fortsettelsekrigen, på tross for at det første dem over på “feil side” – de mente (og mange mener det fortsatt) at den “røde fare” måtte bekjempes, før den invaderte hele Europa.
Finland måtte også betale dyrt for sin innsats i Fortsettelsekrigen, dette gjorde at de tilslutt kapitulerte.
Ønsker man å sette seg litt inn i den finske innsatsen, MÅ man lese “Ukjent soldat” av Väino Linna – en bok som møtte stor motstand da den ble gitt ut på 1950-tallet, ved å fremstille soldatene så realistisk, at det gikk mot det offisielle “heltebildet”. En så sterk bok, som må fordøyes over tid, jeg har lest den 3 ganger – og den står som en påle i nordisk litteratur.

Knut Georg: Tror du satte i gang mange tanker og følelser her! Det ser ut som om alle, naturlig nok, fremdeles har et forhold til det infernoet som 2. verdenskrig, inkl. den forutgående finske vinterkrigen, var. “Ukjent Soldat” har jeg, det var en av Den norske Bokklubbens første utgivelser, men hvor har jeg gjort av den? Her er hyllemeter på hyllemeter med bøker i dette huset! Må også opplyse om at vi hadde misforstått brevet fra Deutsche Dienststelle, onkel Sverre er ikke gravlagt ved Sebesh, de pårørende ble i brevet oppfordret om å søke dit for å minnes de ikke-identifiserte falne. Dermed er opplysningene i “De som falt” riktige i forhold til min onkel; gravsted ukjent.

[Bilde 1077125 finnes ikke eller har blitt slettet]

Min far skrev ned dødsbudskap og stedet der lillebroren hans falt. Både far og jeg kunne litt russisk, så jeg mener at stedsnavnene er riktig skrevet. (Det var tydeligvis mangel på 7. sanser, far skrev i en 1937-utgave)!

Her kommer en vemodig liten hilsen til alle de unge guttene som måtte bøte med livet i all verdens kriger. “Den vackraste visan” er riktignok relatert til 1. verdenskrig, men den kan minne oss om alle de tusener som på grunn av krigshelvetet aldri fikk noen fremtid:

De skal ha gjort god research i “De som falt”
- og det er bra at opplysningene stemmer!
Apropos tittelen – jeg håper at tiden etter hvert er inne for å slå sammen denne boken med den store “Våre falne” – da de alle er “våre”.
La dem ihverfall i døden, få fred – sangen “din” var en flott avslutning,
og vi bør være så generøse, som er født i en fredfull tid (for Norge sin del),
at vi må minnes dem alle, de som kjempet og falt.

Inga-Alice: Vakkert! Håper den er tilegnet alle de fremtidsløse som falt. Kanskje også de mødrene og fedrene som har gutter i 18-20 årsalderen i dag, og kan glede seg over at disse får vokse opp i en liten, men stort sett konfliktfri del av verden!
Jeg gleder meg til Knut Georg sitt neste prosjekt!

Ja jeg er så enig med deg My Randi, dette er en rose til deg, til Knut Georg og til alle dem som vi tenker på her.

Jeg nevnte tidligere bøkene til Sven Hazel, disse skulle “alle” lese for 30-40 år siden, jeg selv inkludert. Egentliug er vel bare den første av de 14 bøkene som litterært sett er god, den er også en avsluttet roman. Men det sies at Hazel fikk så stor suksess med “De fordømtes legion” at han vekket persongalleriet sitt til live og pøste ut 13 romaner til. Temaet er altså 2. verdenskrig, med utgangspunkt i en gjeng litt forherdete soldater i et straffekompani. Noen kilder betegner Hazel som en svindler, mens Bokklubben betegner bøkene hans som “noen av de beste røverhistoriene som er skrevet”. Jeg kan ihvertfall anbefale nr. 1, “De fordømtes legion”, som jeg synes gir en god beskrivelse av krigen i all sin gru.

[Bilde 1083887 finnes ikke eller har blitt slettet]

Hei Alice. Sven Hazel var nok ingen svindler. Men det er jo klinkende klart at han ikke opplevde det han skisserte i sine 12 bøker.
Den riktige historien lyder på at han i sine skriverier gjentok det hans soldatkamerater “opplevde” krigen.

Jeg har i dag mottatt boken “De som falt”, utgitt på NRK forlag, forfatter Eirik Veum.

[Bilde 1084371 finnes ikke eller har blitt slettet]

Etter et raskt gjennomsyn har jeg gjort meg en oppfatning om at boken ikke er fordømmende, men saklig så langt ettertiden er i stand til å bedømme det. Men fordømmelsen henger igjen, selv snart 70 år etter! Se denne sonen. “Tussete fyr” og “måtte være spennende å se at disse landssvikerne ble arrestert”. Når så mye fordømmelse av “annerledes tenkende” fremdeles finnes, så er jeg i tvil om det var riktig å presentere frontkjemperne med bilde, navn og personalia i boken. Av hensyn til gjenlevende og pårørende som sikkert har hatt det vondt nok, og derfor ikke skulle påføres flere stikk og hånlig omtale.

Det heter seg at vinerne skriver historien, men ofte blir dokumenter ned gradert etter 60-70 år. Slik at etterkomerne får et mer analysert syn på historien.

Ja, jeg må ærlig si at jeg har ikke lest disse bøkene, men håper jeg får tid en dag, kanskje på lybok… det hadde vær bra.
Jeg leste som barn boken: “Mens far satt på Grini” jeg husker ennå det var en sterk barnebok, fra den gang..
Men jeg er tilhenger av å sette meg mere inn i dette, nå

Olav, jeg håper da ikke at jeg har skrevet at noen var svindlere, for det har jeg ikke hatt i mine tanker… jeg vil bare så gjerne vite hvem som vervet disse unge guttene fra Bergen….

Inga-Alice, det Olav har referert til, er det faktum at forfatteren Sven H. har hatt litt livlig fantasi, og tatt med seg en del opplevelser andre har gjort, i sine bøker
- vær ikke bekymret, det har ikke noe med din søken å gjøre.

Bilder som henger i museet

Flott, Inga-Alice.
Jeg venter på en film som omhandler slakten ved Soumossalmi (Dødsveien ved Raata), da svært store russiske styrker ble omringet i mange små “motti’er” og nedkjempet, langt over 20.000 døde på russisk side -

selve symbolet på den lille nasjonens kamp mot overmakten, og at de klarte seg.

En sterk historie, om en far som ikke fortalte, og etterkommernes søken.

Jeg var i Helsinki nå 1. – 4. oktober fordi jeg representerte Norge i Norden Mot Narkotika for LMS,
jeg hadde aldri hørt om dette museet før jeg leste her på sonen og fattet interesse for å få vite litt om hva, hvorfor og hvorledes historiem fra 1939 – 1940 var… utrolig hvor tilfeldig dette var timet iht min reise… og oppdagelse av denne sonen… har aldri vært overtroisk, men jammen har vi vel noen hjelpere noen og en hver her på jorden, tror jeg. Det ble et viktig besøk i mellom to økter med møte og foredrag på min dagsplan i NMN, men kunne ikke være i denne byen uten å ha sett dette.. og sist jeg var her visste jeg jo ikke om dette museet…

Takk igjen for flotte bilder fra museet.
Håper flere oppdager det, det er virkelig en skatt!

Av skaperen bak filmen Raate – Dødens väg, har jeg fått anbefalt følgende bok,
som skal inneholde et helt kapittel om Svenska Frivilligkåren,
der også nordmennene kjempet under Vinterkrigen.
I norr kämpade drygt 8 000 frivilliga svenskar och förhindrade stora ryska styrkor att ta sig västerut mot svenska gränsen.
Boken; Ärens vinter av Claes-Göran Isacsson.

Mye mye lesing, og mye historie. Godt at noen skriver og dokumenterer.

Fant både bilder fra krigen, og merker som ble brukt for å kjøpe mat, da jeg ryddet i gamle papirer på gården. Det er egentlig ikke så langt unna, i tidsperkpektiv.

Janne Elin; takk!
Ta godt vare på tingene du fant, viktig tidsminne for gården, familien og deg – antar jeg.
Og har bildene allmenn interesse, finn gjerne en sone og legg dem ut, eller her om du vil.
Har snakket med flere som har opplevd og deltatt i krigen, på begge sider,
og det som oftes går igjen; krig er for jævlig…
Har selv familie, med den gang, små barn, og spesielt bombingen (i byer) har vært traumatisk,
ville de og barna rekke frem til tilfluktsrommet i tide…?

Er inngitet her på gården, og har tatt del i en del av bevaringen av gamle bilder, ting og tang fra da gården ble bygget i 1752.
Mine foreldre fortalte fra krigen, men det var ikke med avmakt og hat, men mer..slik var det bare. De var barn da, og hadde vel ikke samme forholdt til dette som dem som da var voksne å satt med ansvar. Men jeg vet min bestemor stoppet lester for tyske unge gutter, som helst bare villet ha vært hjemme, og ikke i en krig, dem ble beordret ut i.
Alle hadde like lite, eller like mye, det var ikke store forskjeller på folk ute i distriktene.

Min svigerfar satt på Falstad, og i leirer ellers..jeg er ikke helt sikker på hvor. Men det var noe med den Majavasstragedien. Har ikke satt meg helt inn i dette, selv om det haster, med tiden blir dem borte, dem som vet.
Min svigermor kommer fra Tyskland. Før hun døde, snakket hun om sin tid her i Norge, og hvordan det var å komme hit i 60 årene. Hun fortalte også om sin opplevelse av krigen, som lita jente på fem år., hun var en av dem som overlevde bombing av ett skip lastet med flykninger fra tyskland. Det var nesten, om ikke over , ti tusen på den båten, og bare 900 overlevde. Hun fortalte dette i ett interjuv i Helgeland arbeiderblad. Er mulig det ligger inne på nettet.
Så en dokumentar fra dette på Nasjonal Geografik channel. Grunnen til at den ble bombet var at den ikke hadde røde kors merket på.(På føste klasse og øverste dekk var det noen militære, derfor fikk den ikke ha rødekors merket ) Han gråt han som hadde vært med å avfyrt bombene. Gusdloff ett eller annet, het båten, og var Hitlers egen crusebåt.

Jeg spør meg selv noen ganger. Hvorfor blir man ikke like grepet av bombing, krig og slik nå,..? Jeg blir ikke det, kan bare snakke for meg selv. Svaret er, tror jeg, at man blir garvet..det blir så mye, at man greier ikke å ta inn over seg allt dette.
Men at en mann,som Hitler..så flink med ord, så flink å få folk med seg…det er skremmende hvor lett vi lar oss påvirke vi mennesker.

Jeg har stor tro på Obama, og at han får til, i samarbeid med verdens ledere, å gjøre verden til ett bedre sted for alle.

Stor arbeidsledighet, da roper folk til den sterke mann, som lover folk arbeid. Det var det som gjorde at Hitler kom til makten.

Man finner allt på youtube, legger inn denne. Fant ikke den dokumentaren jeg fortalte om ovenfor. men denne dekker noe av hendelsen.
Du har rett Stein Ove, det måtte ha vært slik det var. Vi får bare håpe at vi i dag, aldri finner på å la oss lede feil rettning.
Kom på jeg fikk en solid M da jeg gikk på skolen, å hadde om vinterkrigen ,..mye er glemt, så det er bra å finne det så godt dokumentert som her.

Tankevekker. Og ubåt-kapteinen ble dekorert…

Mer om Wilhelm Gustloff

Synd jeg ikke fant den dokumentaren som N.Geograpic hadde. Flykningene kom langveis fra for å være med denne båten, massevis omkom, for det var minus 20-30 grader. Det lå strødd folk langs veien mot kysten.
Det er laget en hjemmeside om denne, og andre slike forlis, den er laget for å få frem hendingene, og tar ikke parti. Du har sikkert vært innom der , det lå veldig mye stoff fra krigen.

Den grep meg veldig denne filmen, og det avisoppslaget som ble gjort før hun døde. Hun var alvorlig syk da, og det var en pleier som ville at hun skulle fortelle flere om sine opplevelser. Sterkt
Har ei på fem år, like gammel som da svigermor var med denne båten.

Nei, vi får gjøre vårt til, i den hverdagen vi har, til å gjøre verden god å leve i. Men utfordringene står i kø.

Det finnes en forholdsvis ny filmdramatisering av Gustlofftragedien. Jeg så den nylig. Anbefales.

Så den lå på youtuben, deler av den i allefall.
Men nå skal jeg forte meg å si at det ikke var meningen å spore helt av tema :) Det ble bare slik :)
Ha en riktig fin dag videre

Sommeren 2010 ble området besøkt ifbm prosjektet Norske slagmarker
- der kan man lese mer om arbeidet med å finne levningene etter de falne nordmennene, og se fotografier.

Foto fra 1943 – 1944, på frontavsnittet ved Kiestinki.

Kaprolat/Hasselmann, uke 23
Den unike turen til et av de få «urørte» slagfelt fra annen verdenskrig! Her ligger historien som den ble forlatt i 1944. Her Skijegerbataljonen ble omringet og ca 99 Nordmenn falt. Og 40 ble tatt til fange.
Turen går fra 29 Mai til 2 Juni. Pris kommer vi tilbake når alle har meldt seg på, fristen er 5/3 – 2014. Etter dette ordner (søker) vi visum ol.
Turen blir som vanlig med fly fra Oslo/Gardermoen til Helsinki og derfra til Kuusamo. Siste etappe til høydene er med bil, ca 120 km og 8 timer reisetid. Øistein leder gruppa fra Kuusamo. Geir, Lisa og Andrey møter dere inne i Russland.
Mer praktisk informasjon blir send ut til tur deltakerne når de har meldt seg på turen.

På melding til turene kan gjøres til tlf 93046482 eller mail geir-br@online.no
Med vennlig hilsen
Geir, Lisa og Øistein.

Annonse

Nye bilder