Velkommen!

Hei, og takk for at du kikker innom.
Dette er sonen for oss som liker å formidle en historie, som vi ønsker skal bli tatt vare på for ettertiden.
Mitt håp er at vi sammen kan utvikle dette til et interessant møtested for historier om slekt, begivenheter, eller egne opplevelser i Norge, eller om nordmenn i utlandet.

Jeg har startet med 2 dystre historier, om en fortid vi bør vite mer om, som har kommet i skyggen, fordi de omhandler det å velge; den andre siden.
Den berører også vår nåtid, om vår kollektive hukommelse; hva vi velger å huske og minnes. Jeg har vist til de kildene jeg har brukt, i den første historien, men de gjelder også (i en grad) for den andre.

Håper du kan bidra med berikende fortellinger og konstruktive tilbakemeldinger, slik at vi alle kan lære, forstå og utvikle oss.
Og jeg ser frem til å lese deres bidrag!

Nok en gang, velkommen skal du være!

Vist 1133 ganger. Følges av 5 personer.

Kommentarer

Dette stoffet her var veldig spennende historie, her må jeg vite mere… følger med.
Vet du noe om hvor en kan hente info her i Bergen?
Hvem organiserte disse frivillige som skulle hjelpe Finnland? Mot Russerne..?
Ja kansje Statsarkivet vet noe… ser kommentaren her til høyre for meg…det kan jeg prøve… dette blir jo noe å følge opp… så klart.

Inga-Alice: Enig med deg, dette er en del av den nære historien som ikke har vært så mye fremme i lyset. Jeg vet ikke i farten hvem som tok initiativ til rekrutteringen av hjelpetroppene til Finland, men både Wikipedia og SNL har mange oppslag om den såkalte vinterkrigen. Mange av de som dro ble nok med i “fortsettelseskrigen” også, noe som ble skjenesvangert for dem, i og med at da var Tyskland gått til angrep på Sovjetunionen, og de norske soldatene kjempet på tysk side! Men mange unge nordmenn meldte seg også direkte til tysk tjeneste, fordi de så Tyskland som eneste mulighet til å stoppe bosjevismens fremmarsj. Så det eksempelet du nevner fra din familie er tragisk, men ikke enestående. De som kun kjempet mot Sovjetunionen i vinterkrigen, også kalt den finske frigjøringskrig, kom hjem som helter. De som ble med i fortsettelseskrigen, eller meldte seg til tysk tjeneste etter det tyske angrepet på Sovjetunionen kom hjem som landssvikere. Historien er nådeløs! En tur til statsarkivet for å se etter opplysninger om navngitte bergensere er sikkert ikke dumt! Kunne vært artig å høre om du finner noe interessant!

For det første kunne de nå ikke melde seg til tyskerne som ennå ikke var kommet til Bergen..
Far var i Bergen under krigen, og det var for å hjelpe Finnland mot Russland… og tyskerne var ikke kommet da…han dro, mener jeg… men jeg hadde som barn med meg alt om dette til historietimene og var veldig kry og har bare møtte positve tilbakemeldinger på dette så at han meldte seg på til noe tysk tjeneste, nei det er totalt feilt… klart jeg finner ut av dette før jeg gidder lete frem alt som er pakket ned etter mine foreldre.
Min far var med i Heimeværende helt til han ble for gammel til det, tror ikke de hadde brukt folk som jobbet mot sitt land der… dette var i forkant, eller i starten av krigen her hjemme…
Jeg har lest alt som står på Wikiperia mm

Norge, og særlig Sverige, ytte Finland en del humanitær og militær hjelp under kamphandlingene. Men som nøytrale stater ville de verken inn i krigen på finsk side eller godta at et britisk-fransk ekspedisjonskorps ble sendt via Narvik-Kiruna til Finland.

Inga-Alice: Ja, jeg leste det. Det er mye i historien jeg, og sikkert mange med meg, har glemt. Derfor er det så flott både med Wikipedia og SNL på nett! :-)

Inga-Alice:
Det går selvsagt et skille mellom de 2 krigene i Finland, og Norge holdt sterkt på sitt nøytralitetsprinsipp, og ville ikke havne på Tysklands side.
Det er skrevet mye om dette, interessant å lese Nygaardsvolds dagbok, der tanker rundt dette og mer, er tatt med.
Finland fikk stor internasjonal sympati, og de frivillige fikk del av den, da de kjempet i Vinterkrigen.
Dette gjaldt nok også de som senere meldte seg, de var nok preget av dette positive bildet av Finland – og omtalen av den “røde faren” var vel som den “muslimske faren” er i dag.
Det var før 9. april.
De som meldte seg i 1941 og utover, vervet seg til tyske Waffen-SS, men ble ofte satt opp i norske avdelinger, eller nordiske. Noen av dem deltok i Finland (nordfronten)og deltok i Fortsettelseskrigen, men de fleste kjempet i felttoget på Østfronten (fra Russland til Balkan).

Disse soldatene, frontkjemperne, møtte rettsstaten Norge da de kom hjem, og ble dømt i rettsoppgjøret etter krigen, for å ha ytt fienden hjelp i “råd og dåd”.
Rettsoppgjøret er bla. kritisert fordi det tok hardt på frontkjemperne, og NS-medlemmene, men langt på vei, ikke dømte de som stilte med finansene, som holdt næringslivet i gang under krigen, og som tjente penger på okkupasjonen.

Derfor er saklig informasjon viktig, slik at vi får frem alle sidene ved krigen, om dem som tok et valg og kjempet, og om det store flertallet som unnlot, selv om det kan bli ubehagelig, da “alle” skal ha utvist riktig “nasjonal holdning”.

Jeg kommer tilbake med mere påfyll når jeg har mer… jobber litt med dette nå…. dette er viktig for oss alle klart det. Jeg følger med og takker for gode kommentarer og veldig bra info..

Stå på, det kreves innsats – men belønningen ligger der fremme et sted…
Lykke til, vi gleder oss!

Kan dette gi noe info?

Knut Georg: Jeg venter spent på flere av historieinnspillene dine, så flott fremstilt og dokumentert. I mellomtiden har jeg søkt litt etter min onkels spor, bl.a. på Volksbund Deutsche Kriegsgräberfürsorge. Her har jeg fått mange opplysninger som tidligere var ukjente for oss slektninger. Kanskje du kan bruke noe herfra også? Av de ca. 220 falne i slaget ved Koscheritzy i januar 1944, ble bare 96 bragt til Sebesh og gravlagt der, de øvrige, blant dem min onkel, ble i kaoset spadd ned der de falt. Ett lite stykke krigshistorie på sitt grusomste. Fremdeles er hundretusener falne på østfronten ikke funnet, se video fra Volksbund.
Fremdeles er det ikke helt stuerent å snakke om sorg og savn etter de som valgte feil side, det har jeg fått merke. Selv om jeg ikke var født da min onkel døde. De norske som meldte seg som frivillige til den finske vinterkrigen kom hjem som helter, de som meldte seg som frivillige etter juni 1941 kom hjem som landssvikere, hvis de i det hele tatt kom hjem. Selv om det egentlig var samme “fiende” de sloss mot.

Krig er grusomt – og vi skal være glad for at vår generasjon og vårt land har vært forskånet fra å oppleve dette i “vår tid”. Men det er ikke gratis, og vi MÅ holde våre politikere i ørene, slik at vi ikke gjenopplever det politiske sviket som mellomskrigstidens regjeringer sto for – ved å bygge ned vårt nasjonale forsvar – vi ser dessverre en større militær interesse for fjerne områder, enn våre egne farvann og grenser, i dag.
Det var tilgangen til krigsviktige mineraler som brakte krigen til nordområdene, der vi ble brikker i et geopolitisk spill mellom Tyskland og Storbritannia.
Det er et paradoks at vi etter krigen overtok “kampen mot den røde fare”, og holdt på den til Glastnos oppløste Sovjetunionen. Men selv etter at muren falt, og Russland åpnet opp, har de fortsatt sin interesse for Norge, aldri har etterretningen mot Norge vært større, både militært og industrielt, der Russland og Kina er mest aktive.

Tilbake til de falne på Østfronten.
Krigens råskap gjorde at man tok enkel forholdsregler, det var de levende som var viktigst, når stiden sto på.
Det er selvsdagt tragisk for de etterlatte, da man ikke har en grav å gå til, men det er gledelig at Norge endelig bidrar litt til å identifisere de etterlatte på den nordlige fronten – da begrenset til området Kaprolat / Hasselmann i Karelen, ved Kestenga (Russland).
Utallige nordmenn falt også ved Narva
og andre steder, Koscheritzy som du nevner.
Dessverre må man nok de fleste stedene godta at de ligger der de falt, da det av praktiske grunner ikke lar seg gjøre å finne og identifisere dem.
Man vil nok finne “den ukjente soldats” grav flere av disse stedene.

Det vil nok ennå gå litt tid før neste historie legges ut, jeg satser på grundige beretninger, framfor mange publiseringer – det krever tillatelser, verifiseringer, bøker skal leses, og så må man ha tid til å skrive fortellingen – jeg ønsker å formidle historier som står seg, og som er balanserte – det er ikke alltid riktig av oss, med vår viten i dag, å sitte med pekefingen ovenfor personer eller handlinger, utført for svært mange år siden.

Jeg har nettopp vært i Finland fire dager og tre netter… jeg var i Helsinki som deltaker i Norden Mot Narkotika (det er og tøffe tak deg, en hverdagslig kamp for mange pårørende i vårt land og ellers i hele Norden, en krig som aldri tar slutt)
MEN… jeg tik meg tid til å finne frem til dette Museet som viser denne historien fra Vinterkrigen…
Jeg har tatt noen bilder, som jeg skal legge inn så snart jeg har redigert dem.
Jeg kjøpte også en cd fra 1939 – 1940.. den har jeg ikke fått sett ennå, kom sent hjem i går kveld.

Men MY Randi, jeg var over hode ikke klar over.. at det var forskjell på hvordan man tenker på “Krigen” 1939 – 1940 og fra 1941 – og den videre hisrorien før jeg leste Knut Georg sin sone og meldte meg stolt inn her pga av minne jeg hadde fra dette som min far har fortalt… ingen hjemme har fortalt meg at det var forskjell, og selv har jeg ikke vært noe opptatt av dette siden, men erindrer i minne om at alt dette var bra. Jeg er jo et etterktiksbarn, et fredsbarn fra jubelåret tilogmed født 16 mai1946… tenk dere hvordan det ble flagget den 17. maien…

Men My Rani…. krig er krig og det er grusomt, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg besøkte dette museet… fikk sett kopier av gamle bilder fra da, alle disse unge gutter, ja hva viste de hva som skulle videre skje…
Jeg skulle ønske jeg hadde flere timer der, og kunne sett alt omigjen… men det var et eget rom for 1939-1940 men hvem vet hva de hadde i sine tanker de som startet denne vervingen av alle disse unge frivillige gutter fra Danmark, Sverige og Norge…. det er for meg viktig å finne utav…
Men noe av følelsen jeg fikk på dette museet, var at det kan ikke ha vært noen from for fornøyelse, det var iskaldt og sne og kalle telt og små koier å sove i… og hva med mat…stakker gutter og menn de må ha hatt naglebitt på sine fingre hele tiden… ikke rart de var glad de skulle hjem… og hva visste de om når krigen tok vårt land… od de som forsattet som kanskje aldri fikk komme hjem… ja de som tramper på noen av disse unge gutter..som dro ut for å hjelpe andre… skulle tatt seg en tur å sett på hvilket tøy og sko de måtte kjempe i ingen hadde klart dette idag…

men det store spørsmålet er forsatt, HVEM VERVET DISSE UNGE GUTTER, enten de var frivillig i 1939-1940 eller i ettertid… hvem i Bergen vervet disse… er det noen som vet det?
Skjønner jeg må på Statsarkivet… helt klart.

Krigsmuseet i Helsingfors er en opplevelse – sterke inntrykk for den som har evnen til innlevelse.
Det å se utstyret, prøve tømmerkoien (korsu) og se de unge ansiktene, på bildene,
det gjør noe med en
- en blir ydmyk, ovenfor avgjørelser og prøvelser, ofte fatale, en selv er så heldig å få slippe.

I BA-huset (NS-huset), i Bergen, holdt Frontkjemperkontoret til, de vervet frivillige til Waffen-SS,
herunder Skijegerbataljon “Norge” (og før det Skikompaniet), til Politikompaniene,
og til den norske Legion (og flere andre enheter på Østfornten; division Wiking, Nordland m.fl)
i Oslo lå det i Stortingsgaten 12 (i dag en pizza-restaurant), men dette var under krigen.

Hvor de frivillige til Vinterkrigen meldte seg, vet jeg ikke.
For eksempel fik Svenska Frivilligkåren i begynnelsen ikke lov til annonsere. I begynnelsen av 1940 hadde 125 frivilligbyrået blitt etablert over hele Sverige. Wikipedia_
Den sivile bistanden i Norge ble organisert via Finlandshjelpen ved Foreningen Norden.

Statsarkivet kan nok bistå (Riksarkivet har sikkert også noe i sitt arkiv)

Ja, – jeg tenker den må være ganske så tykkhuden den som ikke kan leve seg inn i hvordan det var på den tiden, frost, sne… og kalde tak… kanskje dro noen pga sult og nød i heimen… hva vet vi? her i disse historiske museumsvegger med ting og tang fra den gang… tydelig fortelle om grusomme forhold, alle disse telt og koier må ha vært stappfull av hjemlengtende tanker…

Enig!
Ser de har vært grei med deg, da det var fotoforbud på museet…:-) (jeg ble stoppet)
Men det er flott at du har dem, slik at vi alle kan se
- jeg fant det forunderlig at de ikke hadde et album med bilder fra utstillingen, til salgs,
siden de ikke ønsker avbilding.

denne modellen av en koie hvor 105 dagers krigens menn skulle har sovet og spist…
(dersom det fabtes mat da?)
ser nok ut som et glansbildet i likhet med den som i virkelighet var til buk for sisse unge soldater…
Men at det er sannetheten om lengsel til sine kjære som henger på veggen, ja det skal jeg tro på….

Tilgang på tømmer, det har de i Finland!
Enkle men effektive husrom, forutsatt fyring – områdene mot Sovjet er kalde, ned mot – 40 til -50gr.C
Lus og andre kryp trivdes nok godt her etterhvert….

Knut Georg: Siden jeg ble inspirert av deg til å følge min onkels spor litt nøyere, vil jeg gjerne vise deg det jeg fikk tilsendt fra Volksbund Deutsche Kriegsgräberfürsorge i dag. (Se bilde). Inni lå utskrift av persondata for min onkel, han er nevnt på side 17.219 i databanken til Volksbund. Det føles ganske bittersøtt å sitte med dette materialet i hånden. Onkel ble født i 1924, og kunne i dag ha vært en koselig gammel beste- og oldefar. Men krigen ville det ikke slik.

[Bilde 1108859 finnes ikke eller har blitt slettet]

Inga-Alice: Tusen takk. Jeg har aldri kjent min onkel, han døde lenge før jeg ble født. Likevel føles det bra, men bittersøtt, å ha et slags minne om en nær slektning. En slektning som ofret livet for en idé, 19 år gammel. Krig setter spor i generasjoner, måtte det aldri skje igjen, og måtte alle de som er preget for livet av både avsluttede og pågående kriger bli møtt med forståelse og omtanke for sine fysiske og psykiske sår.

Helt enig med der My Randi, det gjorde sterkt inntrykk på meg å besøke dette museet, og se bilder av disse unge guttene som kjempet i slike kalde og kummerlige forhold… og så ikke en gang fikk de livet sitt i fortjeneste…

Inga-Alice: Det er nesten umulig å tenke seg antallet synes jeg, av de som blir berørt av en krig.Hvor mange 100 tusener falt i WW2? Og da å tenke seg alle familiene som i tillegg ble berørt på en eller annen måte gjør meg svimmel. Jeg har klippet ut en del av logoen til Volksbund, som i 90 år har gjort en beundringsverig innsats for de pårørende. De aller fleste vil jo vite om hva som skjedde med deres kjære, om ikke annet enn en gravplass i Russland, eller som i mitt tilfelle, viten om hvor min slektning døde, og at noen har tatt seg bryet med å føre hans personalia inn i en erindringsbok. Disse erindringsbøkene som jeg viste bilde av i går ligger utlagt i St. Mariakirken like ved St.Petersburg, kirken ble brukt som lasarett under krigen. Her er logoen med det tankevekkende budskapet:

[Bilde 1110224 finnes ikke eller har blitt slettet]

Inga-Alice, jeg har kommet litt lengre – etter å ha tilbrakt litt tid,
på vårt eminente bibliotek – Lokalhistorisk avdeling i Strømgaten,
har jeg funnet følgende om din søken etter hvem som vervet / organiserte de frivillige fra Bergen – alt skannet fra Bergens Tidende, 1939 – 1940:

Sovjet angriper Finland 30. november 1939 – Vinterkrigen starter:

BT 28. desember 1939 – det skal arrangeres Finlandsaften i byen, og arrangørene; Foreningen Norden (Bergensavd.) og Bygdelagsnemdi – er de samme som organiserer innsamlingen av penger og utstyr til Finland.

Samme dag står det et opprop i BT, som de to foreningene står bak.

6 dager tidligere står der et flammende innlegg skrevet av L. Schrøder-Nielsen, om manglende norsk bidrag til Finland, og han ber om at frivillige som vil kjempe for finnene, henvender seg til ham. BT 22. desember 1939

Innsamling av ryggsekker, et viktig bidrag fra det norske folk.
BT 28. desember 1939.

De norske frivillige – BT 15. februar 1940

BT 17. februar 1940

Så kommer vi nærmer ditt spørsmål, hvem organiserte vervingen:

Frivilligkontoret Karl Nordbyes hus, Strandgaten 7, 3. etg.
BT 17. februar 1940.

BT 15. februar 1939

Den norske stat og Forsvaret frigir hele 12 offiserer til tjeneste i Finland.

Finlands øverste militære leder hilser de frivillige – BT 24. februar 1940

BT 26. februar 1940

Så litt om innsamlingene som ble holdt i Norge:

BT 24. februar 1940

28. februar 1940

Våpehvileavtale 14. mars 1940 – Vinterkrigen er over.

Brevkortet jeg har er datert 26/3-1940… der står det bla " Nu skal vi snart starte på hjemreisen det blir på onsdag, først skal vi til Kimijarvi og derfra til Karikura og så skal vi til Torneå, så blir vi sendt derfra over til Sverige, så til Norge og da kan du gjøre regning med at jeg er hjemme hos deg innen 14 dager eller 3 uker….. brevkortet er sendt fra Haparanda F….

det er veldig utydelig skrevet med blyant og ikke sikker på Byene, stedene er rett skrevet…

CD .. “Vinterkriget” www.everscreen.com

www.everscreen.com – cd

www.everscreen.com – cd

www.everscreen.com – cd

www.everscreen.com – cd

Takk, Inga-Alice, for at du delte info’en fra postkortet med oss,
og la ut bildene, jeg kjøpte også den CD’en på museet,
men har ennå ikke fått sett på den.
De norske frivillige fikk en kort men intensiv periode ved fronten, og spesielt første gruppe, (tilknyttet I. stridsgruppe) de fikk en meget lang og slitsom marsj mot Rovaniemi, før de tok toget til Kämijärvi
- det var ved fronten rundt denne byen, de fikk sin ilddåp.
De norsk som var tilknyttet II. stridsgruppe fikk transport hele veien frem.
Og mange nordmenn kom aldri frem til fronten,
eller ble satt til administrativ tjeneste, herunder “Kjakan” Sønsteby.
Jeg leser nå Ärens vinter og kommer etterhvert med et utdrag derfra,
meget god bok, med detaljerte beskrivelser av treningen, fremmarsjen og tiden ved fronten.
Ikke alle beskrivelsene er særlig smigrende for oss nordmenn,
men utvilsomt korrekte, notater er hentet fra en av de militære sjefens dagbøker.

Her må jeg kommet med et dementi – “Kjakan” Sønsteby var aldri i Finland – beklager feilinformasjon.
Sønsteby avkreftet dette, i samtale 6. november 2009.

Øvrig info er fortsatt korrekt!

Annonse

Nye bilder