20. april 1944, en morgen som alle de andre

Av Elsa-Karin Svendsen

Det er morgen … Jeg er elleve år gammel, og går i femte klasse. I dag skal jeg til annen time på skolen, og jeg er alene hjemme. Vi bor i Kronstadveien, og huset ligger høyt så vi har en fantastisk utsikt fra stuevinduene våre. Hele Løbergssiden, nedover mot Nygårdsparken og Geofysisk Institutt, ned mot sentrum av byen, over Store Lungegårdsvann og oppover hele Kalfarsiden. 9. april 1940 fløy et tysk fly fremfor huset vårt. Jeg så inn på flyveren …

Min vane tro om morgenen sitter jeg på kne på den rosemalte kisten som står under et av vinduene og ser utover.
Med ett kommer det en ildkule nede fra byen, stor og skinnende. Det er veldig rart og skremmende. Jeg husker ikke lenger om jeg hørte noe, men inntrykket av ildkulen har sittet fast i alle år. Jeg har fremdeles bevart synsinntrykket.
Vel, jeg drar hjemmefra og går mot Haukeland skole. På veien møter jeg voksne som ber meg går hjem igjen, det blir ingen skole i dag. Vet først ikke om jeg skal tro dette, det virker jo litt rart.

[Bildet til høyre er av BDS som brenner, ikke av selve eksplosjonen]

En nabo ber meg gå til en tante av meg i Inndalen. Naboen skal gi beskjed til mamma når hun kommer hjem fra kontoret. Jeg var vel heldig som gikk da, for jeg opplevde ikke noe på veien.
Hos min tante står mine to kusiner på atten og tyve år klare til å dra til byen med en gang og være med i hjelpearbeidet. Da de endelig kom hjem igjen sent på dagen, var de selvfølgelig helt oppskaket, de hadde opplevet så mye som en tyve-åring vanligvis ikke har befatning med.
Ødeleggelsene også i søndre bydel var store. Svært mange vinduer var blåst inn, blant annet alle store forretningsvinduer på Kronstadtorget (nå Danmarks plass). Disse ble senere tettet igjen med plater og treverk, og ganske små vindusglass satt inn. Merkelig nok gikk ikke et eneste vindu i huset der jeg bodde. Det lå så høyt og fritt at trykkbølgen ikke gjorde noen skade der.

[Skribenten med sin onkel Karl Emil Nyheim og mor Marie Fond Nyheim (bakerst, stående) i 1938. Karl ville vært 50 år i 1945.]

Men efterhvert fikk folk vite om alle kjente som var omkommet eller skadet. Pappas eldste bror Karl, min onkel Kalle, var omkommet på Det Bergenske Dampskibsselskab.
Han var ansatt på kontoret der, og vi fikk vite senere at han hadde forlatt noen kolleger for å hente noe inne på sitt eget kontor. Da smalt det. Karl omkom der, mens de han nettopp hadde snakket med kom ut i sikkerhet.

[Dødsannonse i Bergens Tidende den 23. april 1944 – blant mange, mange andre.]

To av Karls svogre ble skadet på kaien, spesielt gikk det ut over den yngste på 40 år. Jeg husker ham som en veldig snill og barnekjær mann, svært pen. Nå var ansiktet hans helt arret for resten av livet. En av våre naboer var kontordame på BDS. Hun ble svært skadet i ansiktet og bar preg av dette resten av livet.
Pappa hadde tuberkulose og oppholdt seg på Granheim Sanatorium i Follebu. Det var en fryktelig påkjenning for ham å få beskjed om at han hadde mistet sin eldste bror i en slik katastrofe. Han kunne i de tider ikke bare reise hjem til Bergen, det var helt umulig.

I et brev i slutten av januar 1944 skriver Karl til sin bror:
”Her er ellers ikke meget som sker, vi har hatt det altfor stille en stund, skjønt vi må jo bare være glad for at ikke har hatt episoder som den i Oslo før jul.”

Og da snakker han om Filippstad-eksplosjonen i Oslo 19. desember 1943. Under lossing av ammunisjon fra D/S Selma som kom fra Danmark, inntraff flere eksplosjoner og mange menneskeliv gikk tapt. Lite visste han at han selv skulle omkomme ved en lignende ulykke bare kort tid senere i Bergen.

telegrafer alt vel monrad
(telegram til marie fond nyheim, bergen sendt fra Follebu 21 april 1944)
har lest bergens tidende min varmeste medfølelse med dere alle hvorledes staar det til ellers her alt bra telefoner hvis mulig hilsen monrad
(telegram til marie nyheim, bergen stemplet HASTER sendt fra Follebu 27 april 1944) [Trolig var det vanskelig å få frem beskjed om at hans bror var omkommet.]

[Ruinene av Det Bergenske Dampskipselskap midt i bildet.]

I den tiden var det mange ting barn ble holdt vekke fra, slik som begravelser. Så jeg fikk ikke være med da min onkel Kalle ble begravet på Møllendal 2. mai. Ved graven ble det avsluttet med tre vers av vår fedrelandssalme ”Gud signe vårt dyre fedreland”.
Karl skriver i brevet i slutten av januar at Astrid, hans kone, ”ikke har vært så bra i den siste tiden”. Efter begravelsen ble tante Astrid liggende syk, hun var ikke ute av sengen, til hun døde i november 1945. De hadde ingen barn.

Skolene i Bergen ble helt stengt efter eksplosjons-ulykken. Svært mange hadde fått alle vinduer knust. Fridalen skole fungerte som sykehus. Ca fire tusen barn ble evakuert fra Bergen. Umiddelbart efter onkel Kalles begravelse reiste jeg til familie i Sogn og kom ikke tilbake til Bergen før i slutten av august.

Og nå er graven til Karl vekke for lenge siden. Det blir ikke tatt vare på gravene til dem som mistet livet under krigen.
Minneplatene som ble satt opp i den nye bygningen til BDS er forlengst fjernet og plassert i øverste etasje der svært få ser dem. Men i alle fall er noen av navnene satt opp på Solheim Æreskirkegård. Et minnesmerke ville være på sin plass.

[Bilder er lånt og nedskalert fra Minnesmerke for ofrene etter eksplosjonen i Bergen – 20. april 1944, en Facebookgruppe opprettet for å tydeliggjøre behovet for et minnesmerke over alle sivile som omkom. Artikkelen er publisert der. Resten av bildene er private.]

Vist 1412 ganger. Følges av 1 person.

Kommentarer

Takk din mor, Ketil, for at hun delte denne sterke historien med oss alle.
Det er lett å glemme at slike voldsomme inntrykk varer livet ut, at det som er så lenge siden fortsatt preger menneskene som opplevde eksplosjonsulykken, eller noen av de andre tragediene i annus horribilis 1944.

Historien til de evakuerte barna, er 4260 forskjellige historier om separasjon fra familie og venner, savn og hjemlengsel, men også ofte et godt liv på landet.
Men noen snakket siden aldri om dette, dype inntrykk som man ikke ville gjenopplive.

Derfor er det godt å få høre en av fortellingene, som kan øke vår forståelse for påkjenningene, og savnet de berørte opplevde. Det fremstår enda mer uforståelig at Bergen by ikke har et sentralt minnesmerke for ofrene etter eksplosjonsulykken, som man kan gå til, søke ro og finne tid til ettertanke.

Annonse

Nye bilder