Forum: Åpent forum

Takk for følget - bli med til Historieformidleren

Origo slutter, jeg fortsetter på WordPress – bli med videre til Historieformidleren.

Det har vært 7 interessante år – og jeg er dypt takknemlig for gjesteskribentenes historier, og alle de > 39.200 unike treffene på mine artikler.
Ved midnatt forsvinner redigeringsmulighetene – dette blir mitt siste innlegg.

Takk for følget!

Reisen fortsetter…..

Med hakke og spade, i innsats for landet

Bergensgutter og Osbønder – høsten 1940

Foto: At-gutter på Hauge, sommeren 1940 – Kjell Falcks fotosamling

av Knut Georg Flo

Hva skjedde egentlig med Arbeidstjenesten på Os?
Hvordan gikk det med AT-guttene høsten 1940? Og når endte det?
Tidligere har jeg skrevet om starten for Arbeidstjenesten på Os – uten å kjenne til hvordan det gikk.
Etter en del undersøkelser, og samtaler, har historien endelig fått en ende, og her kommer avslutningen.
Stor takk til Kjell Falck, Gudrun Heggland og Lokalhistorisk avdeling på Bergen offentlige bibliotek.

By og land hand i hand

At-gutter på Hauge, sommeren 1940 – Riksarkivet – Norsk arbeidstjeneste S-1514-U406-s3a-41

4. juli 1940 blir starten for Administrasjonsrådets Arbeidstjeneste på Os, sør for Bergen.
Den første tiden tjenestegjør rundt 100 frivillig gutter – for å hjelpe landet i en vanskelig situasjon,
og ikke minst, bøndene på Osøyro, med nybrottsarbeid, skog- og krattrydding, og grøfting.
Dette er med på å sikre landets matforsyning, og sysselsette arbeidsløs ungdom.
Tjenestetiden til mannskapene variert – en tredjedel hadde kontrakt på 3 måneder,
noen få 2 måneder, de fleste 1 måned, og en del 14 dager.

100 Bergensgutter stiller til Arbeidstjenesten

AT-guttene, mannskap og befal, forlegges i norske militærtelt; 11 8-mannstelt og 22 4-mannstelt.
110 gutter er påmeldt, men 12. juli var antallet foreløpig kommet opp i 90 deltakere.
For sin innsats ble gutten belønnet med følgende satser, foruten fri kost og losji, samt 1 hjemreise:
Dagpenger 25 øre dag / 1. mnd – 40 øre dag / 2. mnd – 60 øre dag / 3. mnd.
Tilværelsen i telt – var også en årsak til at tiden på Haugsneset ble kort, grunnet Vestlandsværet.
Guttene i Os har også tatt fatt med liv og lyst, men en hadde det noe surt regnværsdagene i forrige uke. De ligger jo i telt og sydvesten står innover fra Bjørnefjorden.

Siden ble leiren flyttet innomhus på Os skule (Kviteskulen), og videre til ungdomshuset, Dølatun, i Hegglandsdalen.

Erik Westerlid var oppnevnt som leirsjef (administrativ leder) for Arbeidstjenesten på Os,
av leder for Arbeidstjenesten på Vestlandet: Georg Vedeler.
Westerlid valgt i sin tur å utpeke Truls Nordgreen til arbeidsleder (tilsvarende kompanisjef – senere kalt sveitfører). Nordgreen som nylig hadde deltatt i Felttoget i Norge,
sto uten arbeid, og fant denne tjenesten interessant. Nordgreen kontaktet i sin tur Kjell Falck,
som lot seg overtale til å bli nestleder for arbeidstjenesten. Falck hadde nylig vendt hjem til Bergen,
fra Oslo, hvor han hadde fått sine studier i avbrutt, og ønsket å bruke tiden som kom, til å jobbe.

Leirledelse, og befal, utenfor Dølatun, i Hegglandsdalen. Kjell Falcks fotosamling

Profilerte personer uttaler seg om Arbeidstjenesten, sommeren og høsten 1940;

Fra Bergens Arbeiderblad

To begivenheter fant sted mens Arbeidstjenesten fortsatt holdt til i Hegglandsdalen;

AT-fest på Fløyen
En stor fest ble avholdt på Fløyen fredag 6. september 1940, for alle som hadde deltatt i Arbeidstjenesten sommeren og høsten 1940. Tilstede var alle fra leiren, ledelsen i AT, også ordføreren kom, guttene satte pris på aksepten og den kommunale godkjenningen fra ordfører Stensaker, for deres innsats på Os. Falck minnes forøvrig at Nordgreen og han ble avbrutt, da de hadde sunget de første strofene av en egenkomponert sang, av det ikke helt sømmelige slaget, ordføreren mente at det er nok!

Fra Bergens Arbeiderblad

Man kunne også oppsummere innsatsen fra leirene i Ølen, Bøvågen og Os, pr. 5. september hadde man brutt opp 61,5 mål ny jord, gravd 3.781 meter grøfter, og ryddet 52,5 mål beite.
Også på Bulken var det lauvet betydelig med skog. Leirene hadde hatt 640 deltakere.

Lederkurset på Nygårdshøyden

Kursdeltakerne er på vei – Fra Kjell Falcks fotosamling

I Handelshøyskolens lokaler på Muséplass ble det avholdt et lederkurset, fra 2. til 7. september 1940, tjenesten fortsatt var intakt, og AT-guttene hadde tilhold i Hegglandsdalen. Befal fra Os var med; kompanisjef (arbeidsleder), NK, og troppssjefer – mulig også lagførere.
Kurset ble ledet av Arbeidstjenesten, og dets leder, Georg Vedeler, fylkesformannen for AT (Riksdugnaden) holdt her et foredrag om navneskikk.

AT-leder Georg Vedeler taler – foto: Riksarkivet – Norsk arbeidstjeneste S-1514_U406_s6a_07

Deltakerne, på de to fremste rekkene, ledere og befal fra Os-leiren – Kjell Falcks fotosamling

En hendelse som siden får konsekvenser for AT-guttene, er at den 25. september 1940 avsettes Administrasjonsrådet, og en NS-styrt, kommissarisk regjering settes inn – og ansvaret for Arbeidstjeneste og idrett overtas av minister Axel Stang. Nyordningen skal komme til å sette sitt preg på Norge, like så på Arbeidstjenesten, fra 1941 skal tvungen tjeneste innføres.

Bergens Arbeideblad

Hva skjedde videre – etter Hegglandsdalen

Forholdene i ungdomshuset i Hegglandsdalen ble utover sensommeren for primitive, og huset for lite, så man var på jakt etter nye lokaler. Slik kom Kjell Falck over Ferstad feriekoloni. Overlæreren på Sandviken skole var den ansvarlige for feriekoloni, hun var skeptisk til forslaget om å leie ut stedet, men siden formålet var godt, lot hun seg overtale. Med tillatelse og nøkler dro hele AT-gjengen ut på Ferstad.

Den eneste leiren som fortsatt var i drift i Hordaland, flyttet 1. oktober, fra Hegglandsdalen til Bergen kommunes feriekolonier på Ferstad. Det var omlag 70 deltakere, og driften var planlagt frem til jul.

Portvakten – Ferstad – Kjell Falcks fotosamling

Området ved porten til leiren – juni 2011.

Feriekolonien var tilpasset skolebarn, og her kom AT-guttene, lange slamper; så det måtte bli noen utfordringer – en av de første var størrelsen på sengene – noe guttene ordnet svært praktisk og kontant.
På Lundegården, i nærheten av leiren, ble det drevet nyrydding og beiterydding.
Fredagene arrangeres det kamerataften for AT-guttene på Ferstad, noen ganger også med gjester.
De deltakende AT-guttene består nå hovedsakelig av arbeidsløse, i motsetning til sommerens deltakere, som var dominert av skoleelever.

Oppstilling, og avmelding, på Ferstad. Kjell Falcks fotosamling.

Den 30. oktober 1940, kommer en kunngjøring i avisene, fra Arbeidstjenestens organisasjon,
om nye betingelser for å bli ansatt som befal. Lagførerne, som er ansvarlig for et 12-manns lag,
må ta et 2-måneders kurs. Troppssjefer, NK kompani, og kompanisjefer skal ha god allmenn og teknisk utdannelse, for eksempel realartium, krigs- og befalsskole, tekniske skoler, landbruksskoler, og skal tidligere ha virket som offiserer eller leirledere i Arbeidstjenesten.
I alle tilfeller er det en forutsetning å inneha utpregede lederegenskaper.
Samme dag kommer også kunngjøring, om kurs, i Norsk Lysningsblad.

På Ferstad ble AT værende ennå en tid. Noen dager senere, 2. november 1940, mottok de et telegram fra Oslo. Det var lørdag, arbeidslederen, Truls Nordgreen, var på perm i Bergen, og telegrammet var brutalt kort; tjenesten skulle omgående legges ned – dagen etter var det slutt.

Siden det alt var gitt lørdagsperm for guttene, ble den utvides med 1 time,
med klar melding til alle, pakk alt utstyr påfølgende dag!
Søndag ettermiddag, 3. november 1940 dro samtlige gutter – Arbeidstjenesten på Os var slutt
– det var en utbredt skuffelse – guttene trivdes med tjenesten, og Os-bygdens bønder var godt fornøyd med guttenes innsats. Tjenesten ble drevet uten ytre påvirkning – og kanskje var det en del av grunnen til den plutselige nedleggelsen. Noen forklaring ble aldri gitt til At-guttene.
Innkallingen av gutter til vintertjeneste på Os, som alt var annonsert i avisen, ble aldri noe av.
Trolig kan nedleggelsen av tjenesten på Ferstad, ha sin bakgrunn i de nye kravene til befalet.
Tjenesten som gjenoppsto våren 1941 fikk et mer militært preg, og var sentralstyrt fra Oslo.

Avskjed med bøndene, og Ferstad. Kjell Falcks fotosamling

Guttene er på vei hjem, det er slutt for AT på Os. Kjell Falcks fotosamling

Veikrysset i dag – 71 år senere.

Ferstad og Elisa Knudtzons feriekoloni
Det vi kjenner som Ferstad feriekoloni, er egentlig 2 kolonier, en for gutter og en for jenter.
Begge feriekoloniene, hovedsakelig to store hovedbygninger, rundt samme tun,
var plassert på Ferstad, mellom Osøyro og Halhjem.
I 1902 kjøpte Christian Michelsen embetsgården på Ferstad i Os hvor han bygget en stor og prangende bolig. Den ble solgt allerede i 1904, men han beholdt det meste av tomten, hvor han fikk bygget sommerhus for noen av sine venninner. Senere ble deler av tomten gitt, med feriekoloni som formål, til Stiftelsen for allmuens barn. Her ble Ferstad feriekoloni åpnet i 1906. I sommerferien kom barn fra byen her for å få fysisk aktivitet, sunn mat, sol og frisk luft. En av aktivitetene var bading i sjøen, og mange av barna lærte seg å svømme i løpet av sommeren.

Bare grunnmuren etter Ferstad feriekoloni står igjen.

I 1908 lot kjøpmann og konsul, Conrad Mohr (1849 – 1926) bygge Fru Elisa Knudtzons Feriekoloni. Elisa (Elisabeth) var Mohrs søster. Også Elisas enkemann bidro;
Fru Elisa Knudtzon (1856 – 1906) næret sterke sociale og filantropiske interesser, og i rigtig forstaaelse av og sympati med sin hustrus velsignelsesrike virke stillet konsul Konsul Jørgen Bailli Knudtzon (1847 – 1907) sig altid meget velvillig med hensyn til de pekuniære ofre, som dette virke krævet. Efter hendes død skjænket konsul Knudtzon 10,000 kr. som et legat, hvis renter anvendes til driften av fru Elisa Knudtzons feriekoloni paa Ferstad. Denne koloni har konsul Conrad Mohr bygget til minde om sin søster og git den hendes navn.

Grunnmuren etter Ferstad feriekoloni ses bak til høyre, området ellers gror igjen.

Mange skolebarn fra Bergen har nyt godt av gavene fra de tre driftige og engasjerte mennene. Anleggene ble siden overtatt av Bergen kommune, og drevet fra til 1970-tallet, da manglende vedlikehold og forfall satte en stopper for videre drift. Mot slutten ble feriekolonien drevet videre som leirskole.
I dag er bygningene revet, bare grunnmurene står tilbake i det naturskjønne området.

Etterspillet

Lederne for Arbeidstjenesten på Os, ble igjen på Ferstad noen dager,
etter at guttene ble dimittert søndagen. Truls Nordgreen returnerte på mandagen.
Det var en del saker å avslutte, varer å betale hos kjøpmannen, og utstyr å rydde opp i.
Om stemningen sier Kjell Falck at de hadde riktig dårlig humør, husker jeg.
Som avslutning fikk befalet et tidlig snøvær, fredag 7. november 1940 falt det mye snø,
og dekket til landskapet, som AT-guttene så uegennyttig hadde ryddet for matauk og beite.
Snøen kunne ikke viske ut vissheten om deres formidable innsats, i en vanskelig tid,
og Os-bøndene var dem nok evig takknemlig.

En vemodig stund, etter at AT-guttene dro – her to fra leirledelsen. Kjell Falcks fotosamling.

Kjell Falck husker svært godt da han skulle overlevere feriekolonien, og returner nøklene.
Han ble møtt av en rasende overlærer fra Sandviken skole, hun var svært oppbrakt over at sengene var sparket i stykker, og ellers over den harde medfarten bygningen hadde fått.

Best minnes Falck det gode samspillet mellom Os-bygden og Arbeidstjenesten;
Det var veldig god kontakt mellom osingen og arbeidsleiren. Det var bare hygge og vennlighet å møte over alt.

Guttene fikk svært god kontakt med Os-bøndene; Det var ikke bare det at de sa ja takk til å få arbeidshjelp, men de var veldig ivrig med å skulle lære oss ting, praktiske ting, som hvordan man skulle flytte på en stein, og sånne ting. Det var hyggelig det.
Kunnskap som bøndene hadde opparbeidet seg gjennom generasjoner, i det steinete landskapet, ble overført til guttene, nytting erfaring, som de fikk nytte av, både i AT, og senere i livet.

Etter nedleggelsen av At på Os, prøvde guttene seg med en sosial samling på vinteren, de fikk ikke engasjert særlig mange, og noe nytt treff ble det ikke – kontakten mellom deltakerne smuldret for det meste bort. Vi forsto at det var greit å møtes en gang, men det var ingen stemning for å fortsette.

Om hvorfor AT ikke er mer omtalt sier Kjell Falck, at guttene følte de var på litt gyngende grunn, det var veldig viktig at det var en frivillig sak å delta, og at tjenesten var initiert av Administrasjonsrådet, som en håndsrekning til norsk ungdom, som var usikker på hvordan de skulle håndtere den vanskelige situasjonen landet var kommet. En annen faktor var at man fryktet at det sto andre krefter bak.

Kjell Falck 2011

Kjell Falck tilføyer så, med et smil om munnen;
Det har du sikkert ikke funnet i noe som helst arkiv, det gikk jo av og til ganske muntert for seg, nede på Os. Vi gikk på dans på Fjellheim, og der var det en god del av guttene som fant seg venninner, blant Os-jentene, til stor forargelse for de lokale guttene, det ble lite granne spetakkel der…

Andre helgen i november 1940 faller det mye snø i Hordaland – guttene har reist,
og det hvite dekker resultatet av deres innsats. Kjell Falcks fotosamling.

Når man senhøstes 1940 oppsummerte sommerens frivillig innsats i Norge, hadde hele 8000 ungdommer tjent landet, av dem 1/5 del jenter, fordelt på 56 gutteleirer, og 34 jenterleirer.
Sammen har de gjort den formidable bragden å ferdigstille 20,5 km vei, ha 21,5 km vei under arbeid, grave 248 km grøfter, rydde og opparbeid 517 mål kulturbeite, og 532 mål nybrott.

I skjebneåret 1940 kalte Norge på ungdommen til stor-innsats i frivillig tjeneste for å vinne og verge landets verdier. Svaret ble ungdommens store positive bekjennelse til Norge.

Fra våren 1941 skal all ungdom ta felles tak i en obligatorisk arbeidstjeneste for å vinne og berge landets verdier, men ikke bare det. De skal også vinne og berge verdier i seg selv.
Arbeidstjenesten er ungdommens innsats for sin egen fremtid og ungdommens egen skole.

Alt norsk skal trives og vokse på grunnlag av de tradisjoner som den frivillige tjenesten sommeren 1940 og i årene før ga.

På gamle tomter.

Kilder

  • Samtaler med Kjell Falck 2011 og 2012.
  • Bergens Arbeiderblad – 1. juli (forsiden + s. 2), 5. juli (forsiden), 8. juli (forsiden), 12. juli (s. 3), 29. juli (s.2), 6. oktober 1940 (forsiden og side 2), 30. oktober 1940 (side 2), 12. november 1940 (side 5).
  • Bergen Byarkiv – Ferstad feriekoloni (BBA-1314), Elisa Knutzons feriekoloni (BBA-1315), Bok om feriekolonier.
  • eKlima – historiske værdata fra Meteorologisk institutt

Fordyping

Fotografier

  • Svart/hvit-bilder – Riksarkivet – Norsk arbeidstjeneste S-1514
  • Svart/hvit-bilder – Kjell Falcks fotosamling
  • Fargebilder – Knut Georg Flo

Andre momenter
Om Georg Vedeler; her omtalt som sjef for Arbeidstjenesten på Vestlandet. Han var også leder for Riksdugnaden Bergen / Vestlandet, også nevnt som formann for fylkesstyret; fylkesformann.
Den første tiden brukes betegnelsen Riksdugnad, for å unngå navneforveksling med NS Arbeidstjeneste – men utover sensommeren 1940 betegnes den som Administrasjonsrådets Arbeidstjeneste eller Norsk frivillig arbeidstjeneste.

Usikkerhet til dato for avslutning av tjenesten på Os.

Det finnes ikke skriftlige referanser til avslutningen av Arbeidstjenesten på Os, verken i Bergens Tidende eller Bergens Arbeiderblad, heller ikke på Riksarkivet er det funnet slik informasjon
Datoen for avslutning, den 2. november, baserer seg på samtaler med Kjell Falck, og hans erindring om at det var senhøstes, lørdag, og at den første snøen falt noen dager etter guttene var dratt. Det foreligger fotografier som dokumenterer snøfallet, ifølge fotografen tatt i uken etter at guttene dro. Med bruk av værdata fra eKlima dokumenteres det et tidlig snøfall den 7. – 9. november 1940. Både værstasjonene på Fredriksberg i Bergen, og Tysse i Samnanger, var det kuldegrader, og snøfall. På dette grunnlaget, samt melding om nye krav til befalet, av 30. oktober 1940, har jeg tidsbestemt hendelsen.
Har DU informasjon som kan bekrefte evt. avkrefte datoene, høre jeg svært gjerne fra deg!

Kartutsnitt (tysk 1940)

Venstre: Elverhøi, Haugsneset, første leirsted, sommeren 1940.
Midten: Ferstad, siste leirsted, senhøsten 1940.
Høyre: Hauge, like ovenfor Haugsneset, arbeidskommandoer, sommer og høst 1940.

20. april 1944, en morgen som alle de andre

Av Elsa-Karin Svendsen

Det er morgen … Jeg er elleve år gammel, og går i femte klasse. I dag skal jeg til annen time på skolen, og jeg er alene hjemme. Vi bor i Kronstadveien, og huset ligger høyt så vi har en fantastisk utsikt fra stuevinduene våre. Hele Løbergssiden, nedover mot Nygårdsparken og Geofysisk Institutt, ned mot sentrum av byen, over Store Lungegårdsvann og oppover hele Kalfarsiden. 9. april 1940 fløy et tysk fly fremfor huset vårt. Jeg så inn på flyveren …

Min vane tro om morgenen sitter jeg på kne på den rosemalte kisten som står under et av vinduene og ser utover.
Med ett kommer det en ildkule nede fra byen, stor og skinnende. Det er veldig rart og skremmende. Jeg husker ikke lenger om jeg hørte noe, men inntrykket av ildkulen har sittet fast i alle år. Jeg har fremdeles bevart synsinntrykket.
Vel, jeg drar hjemmefra og går mot Haukeland skole. På veien møter jeg voksne som ber meg går hjem igjen, det blir ingen skole i dag. Vet først ikke om jeg skal tro dette, det virker jo litt rart.

[Bildet til høyre er av BDS som brenner, ikke av selve eksplosjonen]

En nabo ber meg gå til en tante av meg i Inndalen. Naboen skal gi beskjed til mamma når hun kommer hjem fra kontoret. Jeg var vel heldig som gikk da, for jeg opplevde ikke noe på veien.
Hos min tante står mine to kusiner på atten og tyve år klare til å dra til byen med en gang og være med i hjelpearbeidet. Da de endelig kom hjem igjen sent på dagen, var de selvfølgelig helt oppskaket, de hadde opplevet så mye som en tyve-åring vanligvis ikke har befatning med.
Ødeleggelsene også i søndre bydel var store. Svært mange vinduer var blåst inn, blant annet alle store forretningsvinduer på Kronstadtorget (nå Danmarks plass). Disse ble senere tettet igjen med plater og treverk, og ganske små vindusglass satt inn. Merkelig nok gikk ikke et eneste vindu i huset der jeg bodde. Det lå så høyt og fritt at trykkbølgen ikke gjorde noen skade der.

[Skribenten med sin onkel Karl Emil Nyheim og mor Marie Fond Nyheim (bakerst, stående) i 1938. Karl ville vært 50 år i 1945.]

Men efterhvert fikk folk vite om alle kjente som var omkommet eller skadet. Pappas eldste bror Karl, min onkel Kalle, var omkommet på Det Bergenske Dampskibsselskab.
Han var ansatt på kontoret der, og vi fikk vite senere at han hadde forlatt noen kolleger for å hente noe inne på sitt eget kontor. Da smalt det. Karl omkom der, mens de han nettopp hadde snakket med kom ut i sikkerhet.

[Dødsannonse i Bergens Tidende den 23. april 1944 – blant mange, mange andre.]

To av Karls svogre ble skadet på kaien, spesielt gikk det ut over den yngste på 40 år. Jeg husker ham som en veldig snill og barnekjær mann, svært pen. Nå var ansiktet hans helt arret for resten av livet. En av våre naboer var kontordame på BDS. Hun ble svært skadet i ansiktet og bar preg av dette resten av livet.
Pappa hadde tuberkulose og oppholdt seg på Granheim Sanatorium i Follebu. Det var en fryktelig påkjenning for ham å få beskjed om at han hadde mistet sin eldste bror i en slik katastrofe. Han kunne i de tider ikke bare reise hjem til Bergen, det var helt umulig.

I et brev i slutten av januar 1944 skriver Karl til sin bror:
”Her er ellers ikke meget som sker, vi har hatt det altfor stille en stund, skjønt vi må jo bare være glad for at ikke har hatt episoder som den i Oslo før jul.”

Og da snakker han om Filippstad-eksplosjonen i Oslo 19. desember 1943. Under lossing av ammunisjon fra D/S Selma som kom fra Danmark, inntraff flere eksplosjoner og mange menneskeliv gikk tapt. Lite visste han at han selv skulle omkomme ved en lignende ulykke bare kort tid senere i Bergen.

telegrafer alt vel monrad
(telegram til marie fond nyheim, bergen sendt fra Follebu 21 april 1944)
har lest bergens tidende min varmeste medfølelse med dere alle hvorledes staar det til ellers her alt bra telefoner hvis mulig hilsen monrad
(telegram til marie nyheim, bergen stemplet HASTER sendt fra Follebu 27 april 1944) [Trolig var det vanskelig å få frem beskjed om at hans bror var omkommet.]

[Ruinene av Det Bergenske Dampskipselskap midt i bildet.]

I den tiden var det mange ting barn ble holdt vekke fra, slik som begravelser. Så jeg fikk ikke være med da min onkel Kalle ble begravet på Møllendal 2. mai. Ved graven ble det avsluttet med tre vers av vår fedrelandssalme ”Gud signe vårt dyre fedreland”.
Karl skriver i brevet i slutten av januar at Astrid, hans kone, ”ikke har vært så bra i den siste tiden”. Efter begravelsen ble tante Astrid liggende syk, hun var ikke ute av sengen, til hun døde i november 1945. De hadde ingen barn.

Skolene i Bergen ble helt stengt efter eksplosjons-ulykken. Svært mange hadde fått alle vinduer knust. Fridalen skole fungerte som sykehus. Ca fire tusen barn ble evakuert fra Bergen. Umiddelbart efter onkel Kalles begravelse reiste jeg til familie i Sogn og kom ikke tilbake til Bergen før i slutten av august.

Og nå er graven til Karl vekke for lenge siden. Det blir ikke tatt vare på gravene til dem som mistet livet under krigen.
Minneplatene som ble satt opp i den nye bygningen til BDS er forlengst fjernet og plassert i øverste etasje der svært få ser dem. Men i alle fall er noen av navnene satt opp på Solheim Æreskirkegård. Et minnesmerke ville være på sin plass.

[Bilder er lånt og nedskalert fra Minnesmerke for ofrene etter eksplosjonen i Bergen – 20. april 1944, en Facebookgruppe opprettet for å tydeliggjøre behovet for et minnesmerke over alle sivile som omkom. Artikkelen er publisert der. Resten av bildene er private.]

Bunkerne på Kalandseidet

Norske krigslandskap – 2011

av Knut Georg Flo.

Er det mer å vite og lære om okkupasjonen?
Kjenner vi historien fra vårt nabolag?
Nylig snublet vi over “ukjente” tyske forsvarsinstallasjoner
- vi skal ta en nærmere kikk på stillingene
som dukket frem, som følge av hogst og anleggsarbeid.

Allerede utpå ettermiddagen 9. april 1940 var det tyske styrker i Fana,
på vei for å overta Ulven leir. Flere tusen soldater var etter hvert forlagt i Fana-området,
man antar at rundt 3.000 var innkvartert i området Midttun, Øvsttun, og traverbanen på Skjold.
Depoter og verksteder ble etablert på Minde, Paradis, Ulsmåg, Skjold, Øvsttun og på Knappen.
Luftvernbatterier ble anlagt i en sirkel rundt Bergen, for å beskytte militære anlegg
og enheter som; havner, kaier, verksteder, lagre, og ikke minst u-båter.
De ble plassert på Løvås i Fyllingsdalen, Nattland vest for Birkelundstoppen,
Storrinden øst for Flesland, og på Knappen ved Grimstadfjorden.
Disse anti-luftskytsbatteriene ble kalt FLAK, Feindliche Luft Abwehr Kanonen,
8 FLAK-batterier omkranset Bergen, hvor av 4 lå i Fana.
Et standard batteri besto av 4 stk 10,5cm kanoner (tungt), som var bemannet av 113 menige,
18 underoffiserer og 3 offiserer. Kraftige lyskastere, nærforsvarsanlegg, med maskingevær,
piggtråd og minefelt, hører også til et batteri, samt ildledningssentral, og andre stabsfunksjoner som forlegning, ammunisjon, kjøkken, kantine, sanitet, depot og brensel.
På Korsneset, Milde/Hjellestad og Titlestadfjellet ble det bygget kanonbatterier, hovedsakelig for sjømål. Tyske militære sjefer frykten en mulig alliert invasjon og landgang langs deler av kysten,
det ble derfor også betydelig byggeaktiviteter i innerst i Fanafjorden,
og langs strendene på Grimstad.

Bildeserie med 16 bilder — bla ved å trykke på pilene

Billedserie fra området Stend.

Riegelstellung Stend (nøkkelstilling Stend) var en sammenhengende kjede forsvarsverk fra bunnen av Fanafjorden til området Kalandseidet. Bjørnefjorden og Fanafjorden ga muligheter for alliert landgang. Man så seg nødt til å befeste sin stilling i området, for å forebygge evt. hindre en invasjon denne veien, og beskytte Bergensområdet, med sine viktige installasjoner,
da spesielt “Bruno” – ubåtbunkeren på Laksevåg.

Ubåtbunkeren sett fra Holenfjellet – sommeren 1945.
Foto: Waldemar L. Hansens samling

I området Kalandseidet så man for seg mulig landingsplass for fiendtlige fallskjermstyrker, derfor ble det også her bygget opp et større antall bunkere, skytestillinger og tilhørende anlegg, bla for samband.
Større forsyninger, med våpen, ammunisjon og tyngre bygningsmateriale måtte komme med tog til Midttun stasjon, hvor tyskerne hadde bygget ut en stor godsterminal, med flere spor.
Og videre frakt herfra med lastebiler. Alternativet var sjøveien til f.eks. Stend brygge.
Arbeidskraften kom også over Midttun stasjon; krigsfanger fra Russland, eller Balkan.
Man kan også anta at en del norske jobbet frivillig på militæranleggene,
også de gjennom Organitiasion Todt.
Fangeleirer var etablert på Øvsttun og Stavollen, men også mindre leirer ble bygget i tilknytning til etablering av bunkersanlegg, som på Kalandseidet.
Det er området sørøst for Kalandsvatnet vi skal kikke nærmer på.

Nåtid, sett fra hovedveien.

Når man kjører sørover på Osvegen, E-39, langs flatene på østsiden av Kalandsvatnet, like før Kalandseidet, ser man tydelige minner fra okkupasjonen. 2 store betongbunkere ligger åpent til ute på jordet, i senere år gravd frem, i sin tid tildekket og kamuflert.

UBB-W-F-144083 – bunkerne før de ble gravd frem – 28 aug 1964
Fotograf: Widerøe Flyveselskap AS – UiB Billedsamlingen

Nåtid, sett fra høyden, nordøst for bunkerhøyden.

På vei opp bakken mot den gamle butikken på Kalandseidet, aner man derimot ikke at betydelige forsvarsverk ligger på åskammen ovenfor og østenfor veien.
Rett over Osveien (mot øst) for butikken, lå fangeleiren, for de slaviske krigsfangene, som måtte utføre det harde anleggsarbeidet – i dag er det ikke spor igjen etter den,
heller ikke et minnesmerke eller informasjonsskilt.

UBB-W-F-144079 bakerst på flaten skal fangeleiren ha lagt – 28 aug 1964
Fotograf: Widerøe Flyveselskap AS – UiB Billedsamlingen

Fangeleiren lå her, inn mot foten av fjellet.

Bunkerhaugen sett fra Bahus – hogst har avdekket forsvarsinstallasjonene.

Dagens skogrydding, sprengnings- og anleggsarbeid, i siden opp mot toppen av fjellet,
en myr lokalt kalt “Havet”, har avdekket en glemt og fortrengt tid – løpegraver, kanon-
og skytestillinger, dekningsrom, observasjons- og kommandobunkere, kommer for en dag,
der de ligger spredt utover hele åsryggen.
Og kanskje står vi foran forsvarsinstallasjoner som er på vei til å forsvinne – tiden er i hvert fall inne for å besøke området, se hvilke krefter og “innsatsvilje” som er lagt for en dag.
Ikke minst kvalitetene – konstruksjonene fremstår som nye, man kan bare ane hvilket slit,
og påkjenninger slavearbeiderne og krigsfangene gjennomgikk.
Den menige utskrevne soldat må også ha hatt sitt å stri med, langt hjemmefra,
på en trekkfull, fuktig og bortgjemt plass.

Huset “Fredheim” – grønt hus, ses midt på, bunkerhaugen ses bak.
UBB-W-F-144076 – Kalandseid – 28 aug 1964
Fotograf: Widerøe Flyveselskap AS – UiB Billedsamlingen

Den første bunkeren man kommer til, ligger helt inntil Haugsdalsvegen, under terrassen,
som den østre delen av huset “Fredheim”, i første sving, før man kjører innover i dalen.
Her hadde 8 soldater sin arbeidsplass, på post i observasjonsbunkeren, som hadde et svingbart periskop – siden ødelagt under lek. Under det halvannen meter tykke betongtaket,
var det også en telefonsentral, med forbindelse til de andre observasjonspostene i området.
Sove måtte de også i denne bunkeren, sengene var stroppet opp under det buete taket.

Den neste bunkeren ligger skjult til, men “haugen” ser man – bilen kan man sette fra seg på grusplassen, på nordsiden av veien, og like til venstre ligger kommandobunkeren,
som ble oppført på slutten av okkupasjonen, senere også benytte av det norske forsvaret,
nå avviklet, men avlåst.
Tidligere hadde bunkeren en radiomast, nå ser man bare ledningsgjennomføringen på taket.

Naturlig kamuflert bak en knaus, åpenbarer bunkeren seg.

Man kan følge anleggsveien videre oppover, eller helst gå åskammen opp,
da vil det dukke opp intakte bunkerser og stillinger, og nå som store deler av skogen er felt,
ser man hvor strategisk høyden var. Utsikten er upåklagelig, og her oppe fra dekket man de åpne jordene, som hadde minefelt, og kontrollerte trafikken langs veiene (aksene).
Til dels store bunkers påtreffes oppover åsen, flere med 2 innganger,
en forbindelsesgang og 2 rom på hver 6 – 8 m2.

Bildeserie med 26 bilder — bla ved å trykke på pilene

Billedserie fra høyden.

Se ytterligere fotografi, før hogsten, tatt av Ketil Svendsen, i 2003.

Sporene er derimot helt borte etter transport-banen, for sement, som gikk fra veien og opp i terrenget, på forumet Kystfort.com kan vi lese:
Skaret bak den lille transformatorboksen hadde et pater noster-bånd som gikk opp til toppen, fra to digre sementblandere. Arbeidet skal ha vært hardt, og med flere selvmord.
Sement, sand, jern og annet bygningsmateriale ble fraktet opp med taubanen.
En trapp med 800 trinn gikk langs med banen, for fanger og andre som skulle opp til stillingene.
Nordmenn som jobbet på anlegget skal ha tjent kr. 1,20 i timen,
mens de russiske fangene fikk “nada”.

UBB-W-F-144077 hvor rullebåndet gikk opp i fjellet, til venstre for det hvite huset – 28 aug 1964
Fotograf: Widerøe Flyveselskap AS – UiB Billedsamlingen

UBB-W-F-144135 skaret med transportbåndet i midten bak 28 aug 1964
Fotograf: Widerøe Flyveselskap AS – UiB Billedsamlingen

Flyfoto fra 1951; av bunkershaugen, og området hvor fangeleiren lå.

I boken Fanaglimt ’99 står flere artige og forunderlige historier fra okkupasjonen,
som John Fredheim forteller, fra sine opplevelser på Kalandseidet.
Ved okkupasjonens slutt var det rundt 35 000 tyske soldater i Bergens-området,
en betydelig del av disse, var forlagt i Fana-området.

Takk til:
Ketil Svendsen – for at du viste oss bunkerne – og delt din kunnskap.
Fana Historielag – for å ha samlet og bevart historien.

Kart:
Bunkere på Kalandseidet

Kommentarer:
Flak – alternativt kaliber er 8.8 cm som var utbredt – kan ikke verifisere opplysning om 10,5cm.

Kilder:
“Militær aktivitet i Fanaområdet” av Martin A. E. Andersen – Årsskrift 2006 – 2007, Fana Historielag
“Synlige krigsminner i Fana II” av Martin A. E. Andersen – Årsskrift 2009, Fana Historielag
“Synlige krigsminner i Fana” av Martin A. E. Andersen – Årsskrift 2008, Fana Historielag
“Tyske stillinger på Kalandseidet” av Gustav Gundersen – Fanaglimt ‘99 – Årbok for Fana

Fotografier:
Svart-hvitt foto – Waldemar L. Hansens samling
Flyfoto – Widerøe’s Flyveselskap A/S – UiB Billedsamlingen
Foto i Picasa-link: Ketil Svendsen
Øvrige fargefoto: artikkelforfatteren

Kalandsvatnet i vinterprakt – vannet og terrenget danner en naturlig forsvarslinje fra vest til øst.

Hvem skal fortelle om Folkets Hus på Lunner....?

En glemt og fortrengt historie fra mai-dagene 1945 .

Roa stasjon – Hadeland Folkemuseum
Hendelsen på Roa, og Lunner, forspillet og etterspillet.

av Knut Georg Flo

9. mai 1945 – Roa stasjon på Hadeland, et stoppested på Bergensbanen.
Det er dagen derpå for den lille gruppen frontkjempere som ankommer jernbanestasjonen.
Sliten og desillusjonerte, slenger de seg nedpå benkene i ventehallen, i påvente av et tog.
De er, trolig, alle fra Vestlandet.
Det er soldater fra Den norske skijegerbataljonen, inntil nylig forlagt på Elverum Folkehøyskole,
for lagførerutdannelse. Dagen før, den 8. mai var de på vei til Oslo,
for å møte kameratene fra kompaniene i Vikersund og Holmestrand,
som allerede beskyttet Vidkun Quisling og førerens residens; Gimle.
Men underveis ble de møtte av befal fra bataljonsstaben, som meddelte nyheten om Wehrmachts kapitulasjon i Norge, gjeldende fra midnatt.
Quisling hadde bestemt seg for å melde seg til politiet, den kommende morgenen,
sammen med sin nærmeste stab, og ordren til soldatene lød; ”reis hjem”.
De 9 soldatene, i tyske uniformer, har påkalt oppmerksomheten til jernbanepersonalet,
som varsler Hjemmestyrkene på Lunner, kun få km unna.

Roa stasjon i nåtid, mai 2009

Smilende ansikter og vaiende flagg i alle bygder. Budskapet om frihet nådde
Hadelandsbygdene gjennom en offisiell melding gjennom NTB ut på ettermiddagen mandag. Den spredte seg som ild i tørt gress over alle bygder og slo i hjel alle verserende rykter.
No var frihetens time kommet, og den ble hilst velkommen av en glad og smilende bygd.
(avisen Hadeland – onsdag 9. mai 1945)

Lunner 1944
31. mars 1944 aksjonerte Stapo (Statspolitiet) og det tyske politet i Vestre Lunner – det ble starten på opprulling, og begynnelsen på slutten, for den lokale motstandsgruppen, D 14.23 – med leder Christian Brinck i spissen – først ble 17 mann arrestert, utsatt for harde forhør og intens tortur,
siden fulgte nye arrestasjoner av 47 mann i Lunner og 60 i Jevnaker, ytterligere tortur, og siden fengsling på Grini. Nasjonal Samling har godt rotfeste på Hadelandsbygdene, og Lunner er ikke noe unntak. Lars Kraggerud var NS-ordfører, og her regjerer lensmann Arnold Kjærvik med hard hånd, godt hjulet av en lokal hjelpemann, flere angivere,
og lykkes med hjelp av Stapo å rulle opp den aktive motstanden.
Assistansen av enkelte lokale NS-folk, som kjentmenn under aksjonene,
bidro til å forsterke splittelsen i bygdene.
Bitterhet og hat rår blant det berørte bygdefolket.

Parti av Lunner – Hadeland Folkemuseum

4. september 1944 – Finland inngår våpenhvileavtale med Sovjet
Den norske skijegerbataljonen som er forlagt i Kiestinki, sammen med den tyske SS-divisjon Nord, må innen 14 dager forlate finsk territorium, den lenge forberedte tilbaketrekningen,
operasjon Birke (bjørk) settes i gang. Styrkene skal trekke seg ut av Sørøst-Finland,
til trygge stillinger (stürmbuckstellung) i Nord-Finland, mot grensen til Norge.
Etter en tid kommer det til trefninger mellom de finske og tyske styrkene,
og krigstilstand pågår ut året.

Tilbakemarsjen, her i Nord-Finland, på vei mot Norge – Foto: Stål M.’s samling

I november / desember ankommer Den norske skijegerbataljonen Narvik,
hvor de lastes om bord i skip, som setter kursen for jernbanelinjen i Mosjøen.
Styrken reiser via Trondheim,
med toget til Oslo, og videre til Mysen, hvor de forlegges i leir, desember 1944.
Her på Mysen, får de nytt utstyr, og trening – en del soldater dimitteres,
og nye har vervet seg høsten 1944, for tjeneste i Finland, noe det ikke blir
– de settes nå opp i Norge, på tross av betydelig innsats og påvirkning fra NS,
opp mot tyske myndigheter,
Vidkun Quisling vil unngå konfrontasjon mellom nordmenn.

Soldat – Den Norske Skijegerbataljon – foto fra Riksarkivet
- Dept. for Idrett og Arbeidstjeneste

Den nye enheten skal få det offisielle navnet SS-Polizei batallion 506,
men blant soldatene er de fortsatt Den norske skijegerbataljon,
de deles opp i 6 motoriserte kompanier, som sammen med tyske politisoldater (også mange østerrikere) skal drive oppklaring mot den økende norske motstandsbevegelsen på Østlandet.
De nye kompaniene forlegger til Gjøvik, Holmestrand, Vikersund, Skien, Ullevål i Akershus,
og etter hvert Elverum.
Terboven har sett seg lei på den stadig økende aktiviteten, med hyppige flydropp,
og planlegger aksjoner for å rydde opp.

Maidagene 45.
Han hadde ventet på dem som en vandrer venter på det skredet han hører nærmer seg.
I uro, men ikke uten håp.
Det kan gå godt, det er ikke alle skred som knuser mennesker, unge og gamle på sin vei.
Også nå var det de unge han tenkte mest på, våre egne og andres.

Maria Hamsun: “Under gullregnen” (Om Knut)

Utenfor Folkets Hus, Kalvsjø, på Lunner
Gjengitt med tillatelse av Josef Monsrud og Randsfjordmuseene.

Josef Monsrud er vaktsjef for den 40 mann store styrken på Lunner, som nå er på vei mot Roa stasjon. De er informert om at soldatene har snakket om å gå til Jevnaker,
så vaktstyrken legger seg derfor i bakhold, på et passende sted.
På tross av flere timers venting, dukker ikke soldatene fra Roa stasjon opp,
så vaktstyrken marsjere til stasjonen.
Selv om situasjonen er uklar, bestemmer Monsrud seg umiddelbart for å gå inn i venterommet,
der sitter og ligger soldatene rundt om i rommet, og samtlige overgir seg umiddelbart,
uten motstand. Monsrud husker ikke om soldatene var bevæpnet.

Fangene ble fraktet til Folkets hus på Lunner, der de ble holdt innesperret, av væpnede vakter, i forsamlingssalen. På Folkets hus ble forpleiningen tatt hånd av eget kjøkkenpersonale,
flere kvinner var aktive. Også lokal arresterte NS-medlemmer forvares her,
sammen med frontkjemperne, som holder seg for seg selv i salen.
En av de første prioriterte oppgavene til vaktstyrken var å arrestere lensmannen i Lunner,
Kjærvik, påstått angiver og NS-mann. Han ble pågrepet i sivil, sammen med konen,
som var høygravid, så pågripelsen gikk rolig for seg.
Osvald-gruppen hadde mot slutten av okkupasjonen, prøvd å likvidere lensmannen,
uten hell, nå satt han arrestert.
Ordfører Kraggerød og kona var de som hadde hirduniform, på fotografiet under.

Fangene stilt opp utenfor Folkets Hus, Kalvsjø, på Lunner
Gjengitt med tillatelse av Josef Monsrud og Randsfjordmuseene.

Josef Monsrud minnes at en av skijeger-soldatene var ”lite hyggelig”,
han aksepterte ikke Josef som soldat da han ikke bar armbind, som de andre vaktene,
men gikk i battleuniform – han ble bedt om å roe seg for å unngå å få spesialbehandling.
Monsrud hevder det gikk rolig for seg på Folkets hus, fangene innfant seg med situasjonen,
selv om enkelte tok det tungt.

FaktaboksJosef Monsrud
Medlem av Osvald-gruppen, den eneste som kom levende fra arrestasjon og forhør – han ble arrestert i 1942, fraktet til Grini, og overført, forhørt og torturert i no. 19 (Victoria terrasse).
Mot slutten av okkupasjonen var han hjelpemann for S.I.S, med radiosenderen Gullfaks,
som var forlagt på Romeriksåsen og i Nordmarka, hele tiden under forflytning.
Han mener spesielt Vestbane-aksjonen som Osvald-gruppen utført da Quisling ble innsatt, som ministerpresident, var moralsk viktig, den ga et klart signal om at det fantes aktive motstandskrefter – Milorg ble ikke aktiv med sabotasje og aksjoner før krigens gang var gitt
– Josef tenker ikke noe spesielt om det.
Vaktlaget, som Josef ble leder for, var på rundt 40 mann. Han var opprinnelig lagfører.

Josef Monsrud står fremst og til høyre i bildet, ved siden av kvinnene.
Utenfor Folkets Hus, Kalvsjø, på Lunner.
Gjengitt med tillatelse av Josef Monsrud og Randsfjordmuseene.

Også kvinnene var med på Folkets hus
”Anna” deltok med matlagingen, hun skjemmes i dag over sin oppførsel den gangen.
Hun kan fortelle at skjemt (ødelagt) mat ble servert fangene, at de fikk gjennomgå,
men ønsker ikke å være konkret, da etterkommerne etter fangene fortsatt bor i bygden,
og det gjør også overgripernes etterfølgere. Dessverre har vi ennå ikke åpenhet om temaet,
og fått frem den fulle sannheten om maidagene, eller forsont oss som folk, 66 år senere.

Monsrud kan ikke minnes å ha snakket med soldatene,
så han visste heller ikke hvilken enhet de kom fra (husker i hvert fall ikke).
Josef ble noen dager på Lunner, og passet på fangene.
Hele tiden var frontkjemperne iført sine uniformer.
Områdesjefen for hjemmestyrkene i Lunner, Christian Brinck, ble arrestert i 1944,
og når han kom tilbake satte han i gang forhør – utspørring av fangene om navn, adresse,
gjøremål – de fleste var lokal og kjente. Disse papirene har ennå ikke latt seg oppspore.
Brinck og konen Astrid flyttet senere til Kongsvinger-traktene.

Grini – senere Ilebu – nå Ila sikringsanstalt – Norsk folkemuseum

En annen Grini-fange som kom hjem i disse tider var, Anders Haga, i boken “Hadelands historie 1900 – 1950” (Side 376 – bok av Kjell Roger Eikeset) er det beskrevet;
Fangene fra Grini fikk en hjertelig, folkelig og kommunal mottakelse på jernbanestasjonen da de returnerte til bygden 8. mai, så var det hjem å hilse på familien og hans forlovede.
Allerede neste dag, utpå kvelden, 9. mai ble Anders pekt ut til å delta i arrestasjonene av
tidligere NS-medlemmer og andre mistenkte.
Så je fækk i oppgave å ta hænn som var her og tok meg.
Je huser da je kom på gardsplassen der, så kom’n dit med hein over hue’.
Nå har je vente på deg, ‘sa n’. Hadde du itte kømmi nå, så hadde je meldt meg sjøl.
Han ble ført til Folket Hus på Lunner, sammen med andre anholdte.
Her deltok Anders i vaktholdet noen dager, til de anholdte ble ført videre.

Åstjern fangeleir

Åstjern leir – Hadeland Folkemuseum

Senere ble frontkjemperne overført til den tidligere Arbeidstjeneste (A.T.)-leiren; Åstjern på Brandbu, leiren ble åpnet som fangeleir, 17. mai 1945 – Monsrud ble noen dager der også.
Han vet ikke hvor lenge fangene ble holdt her.

Åstjern Leir II foto: Einar Bjørklund – Hadeland Folkemuseum

Fra boken “Hadelands historie 1900 – 1950” hevder man at 100 fanger ble satt inn i leiren da den åpent, alle fra midlertidige leirer i omliggende kommuner, og de fleste arrestantene var lokale.
I løpet av juni skal det ha vært opp til 200 fanger i leiren. Også i denne leiren var det svært kummerlige forhold, lite og dårlig mat, trangt om plassen; det var mange fanger på hvert rom,
og de sov på enkel trebrisker. I leiren fikk fangene gjennomgå, de ble utsatt for dårlig behandling av vaktene, og “straffeeksersis” var utbredt.
(Side 383-384 – av Kjell Roger Eikeset)

Åstjern leir i nåtid – september 2009

Den 25. mai 1945 er en av soldatene, fra Roa stasjon, offisielt arrestert og fengslet på Ilebu.
Oppgjørets time skulle komme, men det leget ingen sår, bare forsterket delingen “oss” og “de”.

Folkets hus på Kalvsjø, Lunner – september 2009

Tiden på Folkets hus, Lunner, finner man ikke dokumentert noen steder – ingen arrestasjonsprotokoll, eller andre skriftlige kilder – alt fra Hjemmefrontmuseet, Riksarkivet, og Statsarkivet på Hamar er forespurt – det underbygger den lovløse tilstanden som virket i mai-dagene, tross oppfordringen fra HS-ledelsen om Ro, orden og verdighet.

Dessverre får man ikke innsyn i arkivene som omhandler Ilebu eller Åstjern, hos Riksarkivet,
da de ikke har ”systematisert” dem – på tross av dagens økende fokus på de overgrepene som ble utført mot de anholdte i rettsoppgjøret, etter 8. mai 1945.

Kirkeklokkene i Lunner kirke slo en hel time den 8. mai 1945, og varslet bygden og omlandet, om at noe stort var i emning – freden var atter kommet til Norge.
Og det er kanskje her, i bygdens hjerte, at spiren til endelig forsoning kan begynne.
Slik at de som ennå lever og vet, kan fortelle sine viktige historier, til bevaring for ettertiden.
Ved å få alt frem i lyset, også det som vi gjerne ikke snakker om, kan vi alle kan gå videre.

Kilder;

- Brev og telefonintervju med Josef Monsrud, 2009 – han døde 12. desember 2009
- Brev og telefonintervju med “Anna”, 2009, bosatt på Østlandet.
- “Hadelands historie 1900 – 1950” – Hadeland Bygdebok bind V – Kjell Roger Eikeset, Randsfjordmuseene AS avd. Hadeland folkemuseum
- Besøk på Folkets Hus, Lunner – 10. september 2009
- Sak fra rettsoppgjøret etter okkupasjonen – Riksarkivet.
- Norsk Arbeidstjeneste Årbok 1942 – Blix forlag

Kommentar;
- Det er usikkerhet knyttet til hvor Skijegerne fra Elverum skulle, om det var til sikringsoppdrag på Gimle, eller for eksempel til Jonas Lie m.fl. på Skallum gård. I forhørspapirene som er gjennomgått er det sagt “Vakt- og sikringsoppdrag i Oslo”.
Kanskje kan Bjørn Østrings arkiv, Riksarkivet, utdype dette – han var vaktsjef på Gimle.

Fotografier:

- Alle fargefotografier – forfatteren
- Fra Folkets hus, 3 svarthvit foto, Lunner – gjengitt med tillatelse av Josef Monsrud’s etterlatte og Randsfjordmuseene
- Soldater i Nord-Finland, tidligere politisoldat Stål M. (ihht hans ønske)
- Andre; hentet fra internett – se angivelse under fotografiene.

Forkortelser:

S.I.S - Secret Intelligence Service
Osvald-gruppens fulle navn: Organisasjon mot fascismen og til forsvar for Sovjetunionen
(tilhørende sovjetisk etterretning NKVD – og en del av den tyske Vollweber-organisasjonen)

Fordyping:

- Omtale Inn i varmen og uti kulden
- Osvald-gruppen Sabotører i mørket
- Om Skijegerbataljonen og tilbakemarsjen
- Om Skijegerbataljonen i Finland
- Om soning etter rettsoppgjøret, og tvangsarbeid

"AT spør ikke hvem man er, men hva man er"

Da arbeidstjenesten kom til Osøyro, Hordaland.

av Knut Georg Flo

Se videoen, og hør Gudrun Heggland fortelle om da AT-guttene kom til Osøyro.

AT-leiren på Haugsneset – sommeren 1940

Sommeren 1940, etter at Norge hadde kapitulert den 10. juni, og tingenes tilstand roet seg,
ble det et stort behov for å sysselsette ungdommen. Samfunnet hadde stått stille siden det tyske overfallet på landet 9. april, kamphandlingene hadde tidlig tatt slutt i Sør-Norge,
konge og regjering flyktet, og da den norske og allierte militære motstanden i Nord-Norge opphørte, var tiden inne til å få samfunnets hjul i gang igjen.

På tross av okkupasjon, måtte befolkningen ha arbeid og mat,
markens grøde må stelles og høstes, og ungdommen måtte få brukt sine krefter.
Det nylig opprettede Administrasjonsrådet, iverksatte den frivillige Arbeidstjenesten,
til å begynne med ble den kalt Norsk Riksdugnad, for å skille den fra førkrigstidens NS-Arbeidstjeneste.

Et av formålene, om enn ikke høylytt uttalt,
var å forhindre at ungdommens arbeidskraft ble brukt til okkupantens byggeprosjekter
– den norske bonden skulle nå få hjelp, han skulle få assistanse til å rydde skog, bryte ny jord, grøfte og annet som ville legge grunnlaget for økt matproduksjon, og sikre tilgang på brensel.
Allerede dagen etter kapitulasjonen, den 11. juni 1940, var det å lese i Bergens Tidende,
om Administrasjonsrådets Arbeidstjeneste, dagen derpå sto den første annonsen på trykk;
meld deg til Norsk Riksdugnads første arbeidsleir på Vestlandet,
120 gutter og menn trengs i Ølen, Sunnhordaland (nå Rogaland).

Den andre leiren skulle opprettes i Bøvågen, på Radøy.
Også kvinnene får muligheten til å gjøre nytte for seg,
deres første arbeidsleir etableres i Mjelddalen, på Osterøy.

“Norsk ungdom, vær med å bygge ditt land opp igjen!”

I den lille og fredelige bygden Osøyro, ved utløpet av Oselven, ved Bjørnefjorden,
ligger en tidligere leirplass for speidere , på Haugsneset, der broen ender i dag,
og hvor Iris-fabrikken etablerte seg.

Huset til Gudrun Moberg, i dag ligger Oselvarsenteret på samme plassen, ved brofestet, østsiden.

Hit kommer 60 bergensgutter 4. juli 1940 – da har allerede en fortropp oppført 40 telt,
en stor spisebarakke, kjøkken-, og matbu. Dette skal bli deres nye hjem fremover,
og her er de under ledelse av leirsjef Erik Westerlid. Entusiastiske, og forventningsfulle gutter,
i sin beste alder, brenner etter å komme i gang med sin tjeneste, i en for landet vanskelig tid.

Britisk etterretningskart som viser leiren, se Elvehøi.

Norge er forbausende tilpasningsdyktig, og næringslivet har fått en ny stor oppdragsgiver
– men fortsatt er det et etterslep på jobber,
mange av guttene som melder seg til Arbeidstjenesten er arbeidsledige
– dette er ennå en god stund før den tyske maskinen, ledet av Organisation Todt,
får full fart på utbyggingen av veier, anlegg og festninger
– som siden skal sysselsette 150 – 200.000 norske arbeider, med god lønn, etter datidens standard.

“Dine krefter er det Norge har bruk for i dag!
Du gjør nytte for dig, du styrker din kropp og sjel, du får gode kamerater,
og endelig får du mere mot på livet. Hva nøler du etter?”

Godtgjørelsen som ventet bergensguttene, er en fri reise tur/retur, kost og losji,
samt en dagslønn på 25 øre, som ville øke til 60 øre dagen, etter 2 måneders tjeneste .
En nabo til arbeidsleiren på Haugsneset, var den gang, 10 år gamle Gudrun Moberg ,
hun minnes barakken med kjøkken og spisesal, og ikke minst kokken med kone og sønn,
for de bodde på loftet i huset deres, og sønnen var en god lekekamerat, Adolf het han.
“Det var et litt militært preg over AT-guttene, der de marsjerte til arbeid på gårdene, om morgenen,
og returnerte til leiren om ettermiddagen”. Det var gårdene på Hauge som fikk hjelp,
siden ble det bøndene i bla. Hegglandsdalen – hvor de jobbet, kom an på onnene,
dette var svært god hjelp for bøndene.

Staute AT-gutter i Hegglandsdalen, høsten 1940.

Og om kveldene likte barna, og folk fra bygden, å se på AT-guttene,
der de trente og turnet på skranke og bukk, og da de spilte fotball
– de hadde mange idrettsaktiviteter.

Før AT-guttene kom, var det speiderjenter i leiren;
Gudrun synes deres røde uniformer var flotte. Hun kan også fortelle mye, og engasjert,
om russerleiren som siden kom på plassen (1942),
og om den militære aktiviteten på Haugsneset, med det er en annen historie.

Arbeidstjenesten i Norge aktiviserer i midten av juli 1940; 3000 menn og kvinner,
fordelt på 32 leirer, herav 22 leirer på Østlandet, i tillegg 17 leirer for kvinner,
man forventer å aktivisere totalt 5.000 ungdommer i løpet av sommeren.

Antallet gutter på Os stiger utover sommeren, 20. juli 1940 er det 98 arbeidstjenestemenn i leiren .
Søndag 28. juli avholdes det et demonstrasjons- og underholdningsprogram for familie og venner, tilstede er også Os-ordfører Nils Tveit.

Man oppsummerer oppnådde mål, etter at leiren bare har vært i drift i 24 dager.
På en hektisk julimåned har guttene fra Bergen; brutt opp 6 571 m2 jord,
ryddet 16 651 m2 beiteland, gravd 215m grøft, ferdiggravet og steinsatt 130m grøft,
hugget skog 2 340 m2, og ryddet einer 3 200 m2 – en imponerende innsats .

Arbeidsleiren i Os flytter.

Os skule – “Kviteskulen”

Men Vestlandet er mer enn sommeridyll, og Os er også en fuktig plass
– livet i teltleiren blir for utfordrende for videre drift – leiren flyttes, først til Os skule; Kviteskulen,
en skolebygning fra 1914, og siden til ungdomshuset “Dølatun” i Hegglandsdalen
– dette omtales i poetiske vendinger i Bergens Tidende den 16. august 1940;
“Arbeidslægeret i Os vart lagt til en ven og høveleg stad. Der var fotballplass og badestrand. Telti låg lunt langs skogkanten. Men vergudane var ikkje nådige. Stendig regnver bløytte plassen opp og i telti var det mindre koseleg. Deltakarane flytte til Os skule og hadde soveplass der. No skal skulen snart ta til, og dei måtte sjå etter ny plass. Hin dagen flytte lægeret til ungdomshuset i Hegglandsdalen. Der er bra å vera no når det lir mot haust med kulde og skiftande ver. Nederste høgdi hev kjøken og romsleg matsal. I andre høgdi vert møtesalen nytta til soverom. Det vart noko lenger veg til arbeisplassen for sume, men det vert skipa so at dei nyttar bil.”

I midten av august 1940 oppsummeres AT’s innsats i Hordaland
– på en tid da de sysselsetter 590 ungdommer, har man brutt opp 52 936 m2 jord, ryddet 43 551 m2 beite, gravd 3 277m grøft, ryddet 3 000 m2 for senere nybrott, hugget skog 2 300 m2
– deres innsats blir et viktig bidrag for landbruket .

Ungdomshuset Dølatun i Hegglandsdalen, i 2010.

“Administrasjonsrådets arbeidstjeneste har med rette vunnet stor popularitet. Den er et av de mest overbevisende vidnesbyrd om gjenreisningsviljen i det norske folk”, siteres redaktør Johs. Lavik .

Mot slutten av august måned er det 630 gutter i de tre leirene i Hordaland, de fleste er fra Bergen .
AT-leirene i Bøvågen og Ølen avsluttes mot slutten av september,
Os-leiren er nå den eneste gjenværende leiren i Hordaland .

Administrasjonsrådet, som innførte den frivillige arbeidstjenesten, avsettes den 25. september 1940 , Terboven tar strammere grep om det norske samfunnet, og utnevner kommisariske statsråder,
de fleste fra Nasjonal Samling, til å styre departementene – deres ukentlige konferansen ble ledet av Vidkun Quisling – dette vil også, med tiden, sette sitt preg på Arbeidstjenesten.
For befolkningen i Hordaland, merkes økt tysk kontrollbehov,
med at det innføres krav om grenseboerbevis for alle over 15 år .

Men på Os og i Hegglandsdalen fortsetter AT-guttene fra Bergen sin tjeneste – høst går mot vinter.

I slutten av september annonseres det etter flere AT-gutter som vil gjøre tjeneste i leiren på Os – en av tre vinterleirer i Hordaland .

Fortsettes…

Kilder:

  • Beskrivelse av speiderleiren i boken: “Gløymebok 2 for Os – Haugane rundt Osøyro” – av Olaug Tvedt Keys, Synnøve Tvedt Øvrebø og Bernt Kristiansen – 2007
  • Info fra verveplaktat “Ledige krefter” – Adm.rådets Arbeidstjeneste, Drammen (RA 1812 – NTBs krigsarkiv)
  • Telefonsamtale med Gudrun Heggland (pikenavn Moberg – f. 1930) – 28. januar 2011
  • Gudrun Heggland har bidratt med mye informasjon til Ole Jacob Abrahams bok: “Forelebig udö!” Kapabel forlag 2007 – og skriver selv på sine historier fra Os; om russerfangene, de tyske soldatene og bygdens hjelpere.
  • Alle utklipp fra Bergens Tidende er funnet på mikrofilm – Bergen offentlige bibliotek – lokalhistorisk avdeling:
    Bergens Tidende 25. juli 1940 – side 4
    Bergens Tidende 30. juli 1940 – side 5
    Bergens Tidende 19. august 1940 – side x
    Bergens Tidende 23. august 1940 – side x
    Bergens Tidende 29. august 1940 – side x
    Bergens Tidende 24. september 1940 – side 8
    Bergens Tidende 26. september 1940 – side 1
    Bergens Tidende 28. september 1940 og tidl. utgaver.
    Bergens Tidende 30. september 1940 – side 9
    Bergens Tidende 1. oktober 1940 – side 1

Fotografier

  • Alle svart/hvit foto: Riksarkivet i Oslo – S-5014 Norsk arbeidstjeneste
  • Fargefoto: artikkelforfatteren

Del II – om Arbeidstjenesten på Os; Med hakke og spade – i innsats for landet

De tre på Skallum

Som seksåringer flest var jeg nysgjerrig på hva som skjedde omkring meg. Da vi så soldater i svarte uniformer (Polititroppene fra Sverige, tror jeg) ta oppstilling på veien utafor Skallum gård og langt oppover mot Husmorskolen krøp vi fram mellom dem og ville se hva som var på ferde. Vi ble jagd vekk, men dukka straks opp igjen på et nytt sted.

Da hørte vi noen rope “de har heist hvitt flagg”.

Seinere viste det seg at Rogstad hadde skutt seg, Lie hadde dødd av hjerteinfarkt og Riisnæs, ja Riisnæs han ble gal mann til rett tid som Nils Johan Ringdal skrev bok om.

Skallum829 — Asker og Bærum budstikke våren -45

På sporet av nordmenn, i Finland

Begivenhetene i Finland, høsten 1944, fikk følger for Norge, da spesielt Nord-Norge.
4. september, for 65 år siden, inngikk Finland avtale om våpenhvile med Sovjetunionen, et av kravene til finnene var å avvæpne sine tidligere våpenbrødre, innen midten av september ’44, og få dem ut av landet.

av Knut Georg Flo

Å føre den store styrken ut av landet, innen tidsfristen, var selvfølgelig umulig, og dette visste russerne, de ville slå splid mellom dem, og få i gang fiendtligheter, noe de etterhvert klarte.
Den tyske styrken i Finland, nær 214.000 soldater, startet den lange tilbakemarsjen, sammen med de norske frivillige.
Både Den Norske Skijegerbataljonen og Det 3. Politikompani lå forlagt i området rundt Kiestinki i Karelen (nå russisk Kestanga), der de hadde lagt i trening, etter det fatale slaget ved Kaprolat og Hesselmann, St. Hans tider ’44.
3. Politikompani hadde ankommet Finland, fra treningsleir i Sennheim (Tyskland) i starten på august, sammen med ca. 50 mann, som ble overført til Skijegerbataljonen.
Den lenge planlagte tyske operasjonen “Birke” (bjørk) ble igangsatt, og den første delen av marsjen gikk mot Kuusamo.
Tyskerne hadde bygget ut stillinger i Nord-Finland, mot norskegrensen, og operasjon bjørk, var en plan for tilbaketrekningen til disse stillingene.
På vei mot Kuusamo opplevde styrkene jevnlig angrep fra sovjeterne, både fra fly, og fra bakken.
I Kuusamo stoppet styrkene opp i noen dager, i området rundt byen hadde de brent 8 landsbyer under tilbaketrekningen.
Brent jord ble igjen brukt i Finland, sist var i Vinterkrigen, av finnene selv.
Tyskerne sparte Kuusamo, men de regnet med at sovjeterne ville brenne kirken, derfor ble kirkeklokkene demontert og gravd ned.

Da de tyske styrkene trakk seg ut mot vest, etterlot de byen hel.
Senere vist det seg at de sovjetiske styrkene ikke gikk lengre vest enn Kuusamo-området, men de brente byen og kirken.

Nåtid
4. september er jeg i Helsingfors (Helsinki), Krigsmuséet skal besøkes, og så ønsker jeg å høre om årsdagen for avtalen om våpenhvile. I den svenskspråklige Hufvudstadsbladet er temaet ikke berørt, og gjennom en samtale med en konsulent ved muséet, forstår jeg at heller ikke de finskspråklige avisene eller radionyhetene, har nevnt saken.

Krigsmuséet, som er svært severdig, har utstillinger om både Vinterkrigen og Fortsettelseskrigen, også de nordiske frivillige er tatt med, fra begge krigene. Heller ikke her er det gjort notis av 65-års dagen for inngåelse av våpenhvilen. Fokus er på den store utstillingen for Vinterkrigen som åpner i desember ’09, på 70-års dagen.

I Helsingfors finnes monumenter for de mange krigene Finland har deltatt i, for de 2 siste, finner man flest, på Sandudds begravningsplats (Hietaniemen).
Her hedres både finner som har kjempet i sin hjemlige hær, side om side, med de frivillige i Waffen-SS. Og midt i blant dem ligge nasjonalhelten Mannerheim.

Mannerheims grav

Finske savnede soldater, minnetavle for de som ikke fikk en grav.

Minnesmerke for frivillige norske soldater som kjempet i Vinterkrigen

Til minnet av de finska soldater som stupade
i 1939-44 års krig och vid efterletande av
på slagfältet kvarblivna åter funnits på
rysk territorium

Finska staten

De finske Waffen-SS soldatenes minnesmerke
To those Finnish volunteers who fell while figthing
for their fatherland’s freedom in the ranks of the German army 1941-43

Minnesmerke for falne tyske soldater

Til minne av de finska soldater som dog
i krigsfangenskap 1939-45

Høsten 1944
Marsjen fortsetter til fots mot Rovaniemi, bare det mest nødvendige materiale er med, som våpen, proviant og bekledning. I det skjulte laget finske og tyske ledere en avtale, i Rovaniemi, om “juksekrig” – der avtales detaljer om hvor langt tyskerne skulle trekke seg tilbake, for at de finske styrkene, med observatører fra Sovjet, kunne “angripe”, og beskyte de forlatte stillingene.
Dette gjennomskuet sovjeterne, etterhvert, og truet med å sette inn egen styrker for å “avslutte jobben”, dette ønsket selvfølgelig ikke finnene, og mørke skyer truet det finsk-tyske våpenfellesskapet.
Lapplandkrigen startet da finnene angrep tyske styrker i Kemi / Tornio-området. Finske myndigheter fant det nødvendig å evakuere alle sivile fra Nord-Finland, for mange ble dette andre gang de måtte forlate sine hjem, først med russerne etter seg, nå pga sine tidligere våpenbrødre, tyskerne.
Også de styrkene som kom fra Kuusamo, ble angrepet da de var på vei inn i Rovaniemi, her ble deler av de norske styrkene brukt som sikring av broen, øst for byen, og her ble de liggende til pionerene var ferdig med mineringen av broen, for så å trekke seg ut, og sprenge broen.
Som represalie for de finske angrepene, beordret den tyske ledelsen 13 offisielle bygninger ødelagt; sprengt eller brent.

En stor ulykke rammet også byen, 10. oktober 1944 kl. 10.45, da et ammunisjonstog, ved et uhell, eksloderte på jernbanestasjonen.
Etter at brannene ga seg, var det bare 13 bygninger igjen.
Finske tropper ankom den tomme og brennende byen, 16. oktober om ettermiddagen.

September 2009
Kuusamo, en liten bygd, med ca. 17000 innbyggere, er gjenoppbygd, og består i dag av småhus, og mange handlesentre, turisme er big-business.
Her finner man monumenter for de evakuerte,

gjenoppbygningen,

Vinter- og Fortsettelseskrigen,

kirken som ble brent,

og historien om kirkeklokkene er sentral.
Det var først på slutten av 50-tallet at klokkene ble gjenfunnet, med tysk hjelp, de var gravd ned på kirkegården, blant falne soldater.

Rovaniemi
Byen, som ligger der elvene, Kemijoki og Ounasjoki, møtes, har i dag et vitalt sentrum, rundt handel og Julenissen, den siste krigen ønsker ikke så mange å snakke om.

1939-40 Kämpade i dessa trakter svenska frivilligkåren för Nordens frihet
Minnesmerke for norske og svenske frivillige i Vinterkrigen

På museumet Arkitum

har de en informativ utstilling om ødeleggelsene i byen, men lite om de store styrkene som forflyttet seg gjennom byen, som i krigsårene huset det tyske hovedkvarteret for styrkene i Finland.
En del monument finnes, men man må 22 km utenfor byen,

for å finne et tysk og et norsk minnesmerke, fra Fortsettelseskrigen.
Været er regngrått, men klart, når vi ruller nedover skogsveien.
Like før parkeringsplassen, finner vi det norske minnesmerke for de 196 frivillige som falt, i kampen for Finland. Et stillferdig og verdig monument.

En sti slynger seg ned mot innsjøen Norvajärvi,

etter 500 m i den stille skogen, er vi fremme ved kapellet,

der hviler 2.530 falne tyske soldater, og et minnesmerke er satt opp for de 700 savnete.
Byggverket er uten kunstig lys, høye og smale vinduer slipper dagslyset inn i gravkammeret, blomster og kranser skimtes, og i kapellet står et gripende monument, som viser oss krigens sanne ansikt.

Mor og sønn – kunstner Ursula Querner

Oktober 1944

Vi fortsatte marsjen mot nord. Et plutselig vindkast sveipet over oss.
Det var fuktig og svært kaldt, og det luktet snø.

Johann Voss: “Soldat i Waffen-SS”.

Marsjen, fortsatte til fots, for de norske frivillige, helt til Narvik, en distanse på 1000 km, for deler av de tyske styrkene, gikk marsjen helt sør til Mo i Rana, da det ikke var båter nok til troppetransport.
3. Politikompani fikk oppdrag i Troms (mulig også over grensen til Finnmark), mens Den Norske Skijegerbataljon ble skipet til Mo i Rana, for å ta toget til Oslo, via Trondheim. I desember ble deler av styrken dimitert, mens den resterende bataljonen ble forlagt på Mysen, hvor nytt utstyr og videre trening sto på dagsordenen.
I februar 1945 ble styrken delt opp i 6 kompanier, ble forsterket med tyske politisoldater, og forlagt i bla. Holmestrand, Gjøvik, Skien, og Vikersund.

Mer tvilsomme oppdrag og tragiske trefninger skal komme til å finne sted, frem mot freden.

16.10.2009 – deler av teksten ved den finske våpenhvilen 4. september er korrigert, ytterligere informasjon er lagt inn vedr. Rovaniemi og Kuusamo,
samt rettet feilaktig opplysning om tysk brenning av Kuusamo,
takk for assistanse fra min finske kilde.


Creative Commons-lisens

På sporet av nordmenn i Finland av Knut Georg Flo er lisensiert under en Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår 3.0 Norge Lisens.
Basert på et verk på adresse historier.origo.no.

65 år siden det fatale slaget i Øst-Karelen

De foregående 3 lørdagene (5. sept., 29. og 22. augus 2009) har Bergensavisen tatt for seg temaet om Den norske skijegerbataljonen, og de som falt, og ble liggende igjen i Karelen. Her kommer ytterligere bakgrunnsstoff og fordypning i det tragiske slaget St. Hans aften 1944.
Dette er skrevet i starten på 2009, før utgivelsen av boken “De som falt”, der tallet på norske falne avviker noe fra tidligere publiserte bøker og kilder.

Propagandaplakat

Den norske skijegerbataljonen

Det er den norske militære enheten, som har vært i den hardeste striden, og med de mest fatale tapene, på land, i moderne historie.
120 unge norske soldater falt, og 20 var hardt såret og ble tatt til fange av russerne. (noen opererer med 142 drepte og savnede)
Totalt i skijegerkompaniet (1942-43) og bataljonen (1943-44) falt det 196 norske unge menn for et fritt Finland i nordøst Karelen, et utall ble skadet, og 52 ble tatt til fange av Sovjet, de måtte gjennomgå nye harde kår, sult, kulde, dårlige sanitære forhold og knallhardt tvangsarbeid i primitive fangeleirer, 37 bukket under i fangenskap, 15 overlevde, og de ble sluppet fri i slutten av 1953, etter Stalins død.

Propagandaplakat

Historisk bakteppe:

1939 – 1940: Vinterkrigen

Sovjet angriper Finland, norske frivillige mobiliserer for å støtte broderfolket i sin kamp mot overmakten, en meget streng vinter og harde kamper over hele fronten fra Fiskehalvøyen og Petsamo, i nord, til Viborg, på det Karelske neset i sør. Heroisk innsats av de undertallige finske styrkene, med støtte av frivillige. (215000 uten stridsvogner og med 75 fly – Sovjet dobbel styrke, 1000 stridsvogner og 1000 fly) Finland hold lenge stand, og satt standarden for vinterkrigføring. Våpenhvile inngås i 1940, Finland må avstå land, herunder Karelen. (11 % landavgivelse) – 450 000 mennesker på flukt fra Karelen, måtte få nye hjem i Finland – 23000 soldater falt i kampen. Hemmelig avtale Sovjet / Tyskland (Molotov – Ribentropp avtalen – delte Europa mellom seg – Finland inngikk i Sovjets område.)
I denne perioden ytte Norge og Sverige humanitærhjelp til Finland, men nektet å slippe gjennom en fransk/britisk styrke fra Narvik til Kiruna, og videre.

September 1939 – Tyskland angriper Polen, etter et ”fingert” polsk angrep. (Russland angriper Polen fra øst, utrenskninger starter opp)

1940: 9. april – Tyskland okkuperer Norge, norske styrker kapitulerer 6. juni 1940, etter harde kamper i Narvik-område. 3. gebirgedivision ”Nord” med general Dietl i spissen, holder stand, under harde kamper mot norske og allierte styrker (franske, polske og engelske)
Quisling overtar makten i Norge, Terboven er Tysklands og Hitlers mann i Oslo.

1941-1944: Fortsettelseskrigen

Finland allierer seg med Tyskland, og angriper Sovjet, tar tilbake avgitt land i Karelen.
Frivillige fra andre nordiske land deltar (Waffen SS).

Ender med våpenstillstansavtale 4. september 1944 med Sovjet, og nye landavgivelser, Finland mister sin tilgang til Nordishavet, og må avgi land i Øst-Karelen (10 % landavgivelser).
De må også betale store krigsskadeerstatninger til Sovjet.(300 mill. dollar) Avtalen tvinger også Finland til å jage sine tidl. våpenbrødre ut av landet, og det oppstår trefninger mellom de tidl. allierte. Kjent som Lapplandskrigen. De tyske styrkene, med sine frivillige avdelinger, bruker brent jords-taktikk under tilbaketrekningen i Nord-Finland – bla. store skader i Rovaniemi.

Tyske – finske styrker – Lapplandskrigen

Desember 1944 ble 6. SS-bergdivisjon sendt hjem til Tyskland, og deltar i fatale kamper mot de allierte invasjonstyrkene, der den tyske styrken blir borimot utslettet.

De frivillige:
Rekruttering i Norge under slagordene; «Hjelp broderfolket i Finland»
15000 frivillige meldte seg til fronttjeneste på Østfronten, (fra Finland til Svartehavet, og Balkan) fra 1941 (til 1944), av dem ble ca 6000 funnet kvalifisert, og satt i tjeneste. Over 800 norske gutter falt på fremmed jord.
Da freden kom ble frontkjemperne dømt i rettsoppgjøret etter krigen, ”standardstraffen” var på 3 ½ fengsel og tap av stemmeretten, og muligheten til å jobbe i det offenlige, i 10 år.

Propagandaplakater

Februar 1942 ble Det norske skijegerkompaniet opprettet, ca 120 unge menn meldt seg, alle øvede skiløpere, derav en god del konkurranseløpere, og de ble sendt til Finland, via treningsleirer i Tyskland, og de utgjorde et så nyttig tilskudd; oppklaringspatruljer for innhenting av etterretning om russiske posisjoner og styrker, at det ble bestemt å opprette Den norske skijegerbataljonen, september 1943.
Offisiell navn: Norwegische SS-Ski-Jäger-Battaillon
De opererte, hovedsakelig, med norsk befal og norsk kommandospråk.
Bataljonene besto av 3 kompanier, og kpstab , og var uten det tyngre 4. kompaniet som tilsvarende tyske enheter hadde: artilleri.
Vinteren ’43/’44 var bataljonen på ca. 700 mann – mange tidligere soldater fra Den Norske Legion, og det tyskpregede Regiment Norge søkte seg over til Skijegerbataljonen. Januar 1944 var bataljonen ferdigutdannet, og ble sendt frem til fronten.
En annen norsk avdeling, 2. politikompani lå også på denne fronten en tid, og var i harde trefninger med russerne, de returnerte til Norge i mai 1944. I april ble Skijegerbataljonen flyttet fremover til flere høydedrag, høyde 200, Kaprolat, og Hasselmann.
”Skibataljon Norge” ble i Finland til våpenstillstansavtalen i september 1944, og fulgte Lapplandsarméens retrett gjennom Nord-Finland, og hjem til Norge.
Den norske innsatsen fant sted på den nest sørligste delen – Louchi-fronten. Her hadde de tyske styrkene sine angrep mot Murmanskbanen – den viktigste russiske forsyningslinjen, fra de isfrie havnene i nord. Fronten stoppet ca 10 km fra banen – offensiven fra 1941 hadde stoppet opp. Russerne gjorde 2 forsøk med å kvitte seg med den nære fronten, første gang i 1942 – da en tysk avdeling holdt fronten, og andre gang i 1944 – den tragiske tiden rundt St. Hans aften.

Kart – Frode Halle: ”Fra Kaukasus til Finland”

DE unge guttene kjempet og falt ved høydene KAPROLAT og HASSELMANN i FINLAND. Tragedie i Karelen. Kjell Fjørtoft: ”De som tapte krigen” side 263 – 286

(høydene er oppkalt etter 2 tyske offiserer i Oppklaringsbataljonen, stillingene ble strategisk viktige med god utsikt østover)

St. Hans aften, 24. juni 1944,– en redusert skijegerbataljon – 180 mann, har i lang tid hørt og observert byggingene av tømmerveier over de bunnløse og mygginfiserte myrene i front av sine stillinger, dette har de siden mai rapportert videre oppover i systemet, de tyske øverstkommanderende i divisjonen har ikke tatt meldingene alvorlig.
Det har ikke vært større trefninger i området siden 1942, fronten har vært fastlåst etter den finsk/tyske offensiven stoppet opp i nåværende posisjoner. Det er ikke en sammenhengende front, heller spredte lommer med styrker, som ligger og følger med på hverandres bevegelser, og de utfører begge utbedringer av sine forskansinger (fortifikasjoner).
Fravær av norske sjefer med gjennomslagskraft ovenfor tyskerne, kan forklare unnlatelsene til handling fra ledelsen, og gjorde at forsterkninger ikke ble sendt i tide.

Propagandaplakat

Den norske styrken på de to høydene, på den nord nordøstlige delen av fronten, vet ikke at det er et sovjetisk regiment som arbeider seg mot dem, 4 – 5000 russiske soldater, styrkeforholdet er 1:20 (1:25).
De norske guttene konsentrerer seg om ”frontkjemper”-pakkene de har mottatt med karameller, brennevin (Borgerakevitt), og sjokolade – det er satt opp en maistang, og de sprekeste plukker ned premiene i toppen av bjørkestammen, og de nyter dette øyeblikket på den finske taigaen, mens tankene går hjem til sine kjære, som de håper å få se igjen.
Det norske befalet har gitt ordre om utbedring av stillingene, gamle blir forsterket, nye utbygd, og løpegravene mellom stillingene blir gravd dypere.
Axel Steen, kompanisjef (SS untersturmführer), 3. kp., har kommandoen over 52 mann på Kaprolat, han melder videre til Sophus Kahrs (fra Bergen), kp.sj. 1. kp. som har høyden Hasselmann, om at angrep kan ventes innen kort tid. Det er gjort observasjoner av oppsetning av bombekastere og utførelse av stillingsarbeider. Kahrs er stedfortredende bataljonssjef for Frode Halle, som er på perm i Norge – på Hasselmann ligger både 1. og 2. kp. totalt 128 – 130 mann.(også fordelt på Høyde 200 – skulle komme til unnsetning)
De yngste norske guttene er 16 år. 60 % av styrken er mellom 16 – 21 år gamle gutter.
Over midnatt kommer angrepet, utført av godt kamuflerte russere, som stormer frem, under kampropet, ”Hurre, hurre”. Bølge på bølge av russere blir meiet ned av mg’ene, få norske tap; 1. kp. har 2 – 3 falne og noen sårede. Om natten starter russiske bombekastere å bombardere Kaprolat – de 2 norske bk’ene virker en stund, men blir hurtig tatt ut, og nordmennene sitter igjen med mg’er som de tyngste vpn’ene. Foran de norske stillingene er det mange døde russere; ”nå begynner det å bli tett med kropper borte ved skogkanten, russerne ødsler med sine folk”
Egen artilleri gir ildstøtte, men skyter for kort, de rekker 2 – 3 runder før de stopper, uvisst hvor store tap dette førte til. Langt utpå dagen, den 25. juni stopper den russiske ilden, det røyner på for 1. kp. på Kaprolat, for mange er det over 1 døgn siden de hvilte eller spiste, på ettermiddagen blir det tid til te og knekkebrød.
Kjøkkenbunkerne har tatt en fulltreffer, det er slutt på den varme maten, det minker også kraftig på ammo’en til mg’ene. Noen bruker stridspausen til å rense klærne for lus, ved å legge dem over de ledige maurtuene, få klarer å tenke på dette midt i kampens hete.
Midnatt, det går mot den 26. juni, det er midnattssol, og lyst som på dagen, russisk artilleri starter opp, det er blir kjørt frem på de nye tømmerveien, samt at nye fremkjørte bk’er støtter de allerede eksisterende, i ro og mak har de fått skyte seg inn på de norske stillingene, uten motild.
De norske stillingen i tre tåler ikke direkte treffere, og tungt artilleri tvinger nordmennene bakover til kompanibunkeren, de utsettes for intens artilleri, bk- og pvkanon-ild.
Axel Steen, kpsj, blir og kjemper med sine menn, han er en godt likt sjef, som tar vare på sine menn, blir stygt opprevet av en granatsplint, og tar senere sitt eget liv, oppe på høyden.

Avsnitt: ”Trær, stein…..”

2 små grupper klarer å slå seg ut fra Kaprolat, 1 mot Hasselmann, og en nordover, avskåret fra sine egne, vandret rundt i skogene i 10 dager, utsultet, før de traff på egne styrker lengre vest.
Parallelt angriper russerne Hasselmann, tidlig om morgenen 25. juni i 03 – 04-tiden, nordmennene har sett og rapportert russisk aktivitet, og anmodet om tysk ildstøtte, dette avvises pga lite ammo til bk, og at artilleriet vedlikeholdes (kanonene pusses)!
De utsettes for 2 døgns intens russisk bombardement. Så er det hele over. 40 mann overlever angrepet, bitre og sinte menn, både mot egen ledelse (1) og mot tyskerne, som unnlot å støtte.
Angrepet utføres av en bataljon med mongoler ”De ville” ca. 400 mann, 2 angrep slås tilbake, men ved tredje angrepsbølgen, må nordmennene trekke seg tilbake. Til det siste angrepet var det bare 36 mann igjen av ”De ville”, kamplarmen fra Hasselmann ebbet ut……

(1)Sophus Kahrs, kpsj Hasselmann, forsvinner tidlig i kampen, og dukker senere opp, uskadd, i de bakre rekker, der han, i sin egen rapport stiller seg selv i et positivt lys – unngikk krigsrett pga en beskyttende hånd fra bat.sj. Halle.

Kart – Frode Halle: ”Fra Kaukasus til Finland”

Foto: Den norske Kaprolat-komiteen

Propagandaplakater: kunstneren Harald Damsleth


Creative Commons-lisens

65 år siden det fatale slaget i finsk Karelen av Knut Georg Flo er lisensiert under en Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår 3.0 Norge Lisens.
Basert på et verk på adresse historier.origo.no.

Annonse