Forum: Åpent forum

Nordkalotten

– en rundreise i historisk landskap
Norge, Sverige, Finland og Russland – 7 dager, 4 land, og 318 mil i bil.

av Knut Georg Flo

Høsten 2011 la jeg ut på tur, for å se og oppleve stedene fra vår nære dramatiske historie,
og prøve å forstå hvilke utfordringer og påkjenninger mennesker i Norden har vært utsatt for.

Høsten 1944 forlot en endeløs strøm av soldater finsk Karelen, krigen er på hell, og realitetene fra våpenhvilen med Russland, har satt de tidligere våpenbrødrene, Tyskland og Finland opp mot hverandre. Lapplandsarméen etterlater seg et Nord-Finland i flammer, bare kirkene blir spart –
brent-jords taktikk blir atter brukt, sist av finnene selv, under Vinterkrigen.
Fra 1941 kjempet tyske, finske og frivillige skandinaver skulder ved skulder mot Sovjetunionen,
for å vinne tilbake finsk terreng, tapt under Vinterkrigen, samt for å avskjære Murmanskbanen, navlestrengen fra den isfrie havnen i nord, til den kjempende Røde armé.

Vi skal følge i fotsporene på den tilbaketrekkende Lapplandsarméen, og spesielt 6. SS-Division «Nord» , med de frivillige norske soldatene i Den norske skijegerbataljonen, og 3. politikompani.
Men først en kikk på Narvik, innfallsporten til hvorfor Norge ble dratt med i storkonflikten – utskipingshavnen for svensk jernmalm til den tyske våpenindustrien.
Vinterkrigen i Finland avslørte et slett broderskap i Norden, ingen av de nordiske landene stilte militært opp for våre finske brødre i kamp, mot giganten Sovjet. Den 30. november 1939 angrep en styrke, 3 ganger større enn den allierte invasjonen i Normandie, over en million soldater,
det lille fredelige landet Finland. Offisielt skjulte Norge og Sverige seg bak sin nøytralitet,
men tillot innsamling av materiell og penger, og at frivillige soldater meldte seg til tjeneste for den Svenska Frivilligkåren. Norge unnlot å vise den samme avvisning og håndfasthet ovenfor engelsk aktivitet i sitt nøytrale farvann, det, sammen med den fransk/engelsk planen for okkupasjon av Narvik og Kiruna (under dekke av hjelp til Finland), gjorde at vi ble overfalt 9. april 1940. Et varslet tysk overfall, og ikke så overraskende som regjeringen Nygaardsvold ønsket å fremstille det. Den lange rekken av tragiske feilvurderinger hos utenriksminister Halvdan Koht er grundig fremstilt og dokumentert.

Narvik er fortsatt en svært viktig havn for utskiping av jernmalm fra Sverige, og en jevn strøm av tog fra Kiruna, suser vestover med sin dyrebare last, til skipene som skal bringe den ut til det globale markedet. Foruten det særpreget denne industrien setter på havnebyen ved Ofotfjorden, er de mange minnesmerkene fra den dramatiske våren 1940 svært fremtredende, da norske, polske, franske og engelske soldater prøvde å bekjempe den angripende tyske invasjonsstyrken, til lands og til vanns. Innsatsen her nord var standhaftig, og fortsatte inntil den norske kapitulasjonen 10. juni 1940, etter at de allierte styrkene hadde trukket seg ut. Kampen påførte de tyske styrkene store og smertefulle tap – kamphandlingene som drev de tyske og østerrikske bergjegerne og marinesoldatene på retrett er behørig markert – de to dramatiske månedene i 1940.
Krigshistorisk landskap – Felttoget 1940.

På Lapphaugen står minnesmerket over General Fleischer, og plaketten som forteller om det første tyske tilbakeslaget i 2. verdenskrig. Like ved passerer Europavei 6, som på strekningen Bardufoss – Narvik heter General Fleischers vei – tidligere kalt Riksvei 50 (Oslo – Kirkenes). Man har valgt å overse en historiske begivenhet, den største troppeforflytningen Norge noen gang har sett,
over 200.000 soldater marsjert forbi her, høsten og vinteren 1944, på vei tilbake fra slagmarkene på Litsa- og Karelen-fronten (Louhi- og Kandalaksja-fronten).

Norge

Stående på Narvik jernbanestasjon, er vi ved reisens begynnelse – hit kommer og går togene til Kiruna, også omtalt som blodsporet, som fortsatt ender i et nøytralt Sverige. Et passasjertog forlater stasjonen, fløyter til avskjed, før det suser østover, langs en trasé omkranset av svaiende bjørk med høstgyllent løv.

Vi følger den gamle Riksvei 50 nordøstover (dagens E6), svinger av til Straumsnes stasjon, første stasjon på Ofotbanen, passerer den gamle falleferdige skolen, og parkerer utenfor stasjonen. Området her ble bombardert av allierte marineskip, etter at den tyske marinestyrken var nedkjempet, da bergjegere og marinesoldater trakk seg tilbake langs banen, for å vinne høyde, og komme utenfor skuddhold. Lokalbefolkningen gjemte seg i sine kjellere, når slaget sto på. I dag er det ikke noe som minner om den dramatiske fortiden, bare en storslått utsikt over Rombakfjorden og landskapet rundt.

Den lille kvikke bilen tar meg hurtig og trygt frem, langs E10, mot høydedragene som leder over Riksgrensen, opp mot Bjørnfjell. Nåtidens «grønne» energi møter oss på fjellet, med store vindmøller,
og like etter, et kaldt gufs fra krigens svært mørke side; en fangeleir, på en forblåst knaus, ved et vann,
uten skjerming for fjellets lunefulle klima – her står et minnesmerke for fangeleiren, underlagt leiren i Beisfjord, for jugoslaviske krigsfanger – ennå ligger det døde i terrenget – med ydmykhet studeres landskapet – for de som måtte utføre hardt fysisk arbeid, motta sultekost, og betalte med sitt liv.

Bildeserie med 6 bilder — bla ved å trykke på pilene

Tåken tynger fjellpartiet, vind og regn gjør det svært surt, men så plutselig, når jeg kjører inn mot Bjørnfjell stasjon, forandrer lyset seg, og viser noe av landskapets storhet – passerer et enkelt, men nydelig plassert kapell, som står skarpt frem mot den uklare bakgrunnen. Her inne ved jernbanestasjonen, den siste på norsk side, raste kampene, til like oppunder den norske kapitulasjonen, general Dietls menn kjempet innbitt, og holdt stand mot de tallmessige og utstyrsmessige overlegne styrkene. I dag ligger stasjonen der, taus i fjellheimen, omgitt av hytter – og bare toget, en og annen bil, og vinden, bryter stillheten.

Sverige

Riksgrensen passeres, vel inne i Sverige, titter solen frem, og avdekker det åpne og storslåtte terrenget, her er nasjonalparker med magiske og klingende navn; Abisko, og Torneträsk,
som setter drømmer i sving, om flotte fjellturer.
På svært gode veier unnagjøres kilometerne hurtig, innimellom ses jernbanelinjen, og noen ganger kjører jeg parallelt med jernbanen, for så å se den endeløse rekken med vogner passere.
Lyden av vognene, og hjulene mot skinnene, vekker barndomsminner.

Det er tidlig kveld, kaldt og klart, når jeg stanser bilen på høydedraget ovenfor Kiruna – stillheten er total, og alle lysene fra gruveanleggene på malmfjellene Luossavaara og Kiirunavaara, skinner om kapp med stjernene. Vi er ved kilden, til råvarene for den tyske våpenproduksjonen,
og kappløpet om å sikre seg tilgang til den viktige ressursen.

Bildeserie med 5 bilder — bla ved å trykke på pilene

Kiruna by, og kommune, ligger i Norrbottens län (fylke) og i tettstedet lever det over 18 000 mennesker, boende i en koselig lav trehusbebyggelse, den har et oversiktlig sentrum, og overalt ses gruveanlegget, som også er den største arbeidsgiveren. Det er en flott by å være forgjenger i, med de mange skulpturene, og minnesmerkene, hovedsakelig omkring gruvedriften, en berikelse for byen. Kirken er praktfull, der den ligger på en høyde, omgitt av småvokst bjørk, i en park med velbrukte stier.
Dessverre er det utenfor sesong, så omvisningen hos LKAB blir avlyst, jeg er den eneste som vil se på anlegget, denne lørdagen.

Reisen fortsetter mot sitt hovedmål, og Lappland viser seg frem fra sin beste side, når jeg suser ned Norrbotten, langs elver og tettsteder som frembringer smil, og minner, om tankevekkende litteratur, «Populærmusikk fra Vittual » utspiller seg her, jeg kjører gjennom Tornedalen, og langs Torneelven, gjennom tettstedet Pajala. Høstgyldent løv omkranser veiene, og landskapet, det er overraskende mye storfugl som beiter langs veikanten, der de fyller sin krams.

Finland

Grensen til Finland passeres over Torneelven, ved tettstedet Pello, og ankomsten markeres ved at de første reinsdyrene observeres langs veien. Været er upåklagelig, solen skinner, ruska’en gløder. Ved dagens slutt er jeg i Rovaniemi, klar for å fortsette øst, etter et solid måltid, og en god natt søvn.

Ny dag begynner med gråvær og yr, det er bare å komme seg bak rattet, og unnagjøre det siste stykket sørøstover til Kuusamo, siste tettstedet før Russland
Proviantering, for meg selv og bilen, er ordnet, kursen settes atter en gang mot øst.
Men det skal gå ennå et døgn før jeg får passerer grensen pga uheldige omstendigheter
– lærdom; få alle avtaler skriftlig.
De finske vaktene på grenseovergangen Suoperya er grundige, men svært hyggelige, jeg får en god samtale, og nyttig informasjon – spesielt om vei og føreforhold, det påstås at gjennomsnittsfarten jeg vil kunne holde er mellom 20 – 30 km/t – jeg er skeptisk, men skal snart lære, at det er et faktum.
Det er en underlig følelse å forlate finsk territorium og kjøre gjennom ingenmannsland, til den russiske grensestasjonen – mitt første møte med øst – omstendelig gjennomgang av papirer,
men alt er i orden, og etter drøye 3 kvarter, er jeg klar for en helt ny opplevelse – Øst-Karelen.

Russland

Spent, og ivrig, setter jeg bilen i gir, glir over de få meterne med asfalt, som er på grensestasjonen, og entrer grusveien – hovedveien fra Finland inn i Russland, mot Louhi – og jeg må flire – det var en eksakt beskrivelse, jeg hadde fått av de finske grensevaktene, grusveien, hvor jeg må bruke hele veibanen, for å manøvrere utenom store hull, og steiner, er en utfordring å kjøre – og helt riktig; farten blir lav. Tanken på en solid 4-hjulstrekker, forblir en drøm, der jeg snegler meg frem gjennom taigaen, stort sett alene på veien.

Karelen, dette som tidligere var finsk territorium, er vakkert, med høyreist skog, rød lav klamrer seg til steiner og knauser, rødmende høstløv, gjør turen innover skogene til et eventyr, krevende,
men svært berikende. Etter rundt 11 km passeres den første indre grensen, også den bemannet av FSB , det er en 50km sone på begge sider av grensen, som man må ha spesiell tillatelse for å oppholde seg i – jeg derimot, er i transitt. Etter ytterligere noen kilometer dukker det gamle grensegjerdet opp, fra Sovjettiden og den kalde krigens dager, og man kan anta at hinderet i sin tid også var patruljert, og minelagt – den rustne piggtråden gir et guffent inntrykk, som forsterkes av vakttårnet, nå forlatt, som ligger på høydedraget bakenfor.

Veien snirkler seg videre gjennom landskapet, en og annen gammel Lada, og 4-hjulstrekkeren Niva, ses, samt enkelte militære kjøretøyer – farten gjør at det er tid til å nyte omgivelsene,
også her er det storfugl å se langs veien, men et skuffende fravær av elg, annet hjortevilt, og rovdyr.
Rundt 45 kilometer fra grensen er den siste grenseposten, og ut fra et skur kommer en enslig soldat, som møysommelig noterer ned pass- og bilnummer, før jeg kan fortsette uten ytterligere kontroller – nå kan jeg stoppe og fotografere som jeg vil.

Det er alt ettermiddag, da jeg passerer den siste bakketoppen, og Kesten’ga (finsk: Kiestinki) ligger forut – reisens mål – her midt i skogen, ved Top-innsjøens bredd ligger landsbyen.
Bilen står parkert, foran mine føtter går et elgtråkk, skog så langt øye rekker, og like nedenfor,
et anonymt veikryss. Intet minner om den betydelige aktiviteten og trafikken som en gang må ha vært her. “Straßenkreutz” Kiestinki – veikrysset; som i nordlig retning fører inn i operasjonsområdet til
6. SS-Division «Nord», i sør mot Kesten’ga og Top-innsjøen, jeg kommer kjørende fra vest, og i øst; mot byen Louhi, en stasjonsby på Murmanskbanen, så langt kom aldri finske, tyske, eller frivillige skandinaver.

Bildeserie med 6 bilder — bla ved å trykke på pilene

Kesten’ga består av lave trehus, ofte fargerike, og enkelte grå blokker, fra sovjettiden, grusveien fra krysset ender på stranden ved Top-innsjøen, og en idyllisk utsikt. Langs vannkanten ligger naust,
og båter, her vandrer løse hunder, men her er dessverre også svært mye skrot. Like ved ligger stedets dagligvarebutikk, med et svært assortert utvalg, fra husholdningsartikler til kjøtt og brød
– her jobber utelukkende kvinner, og tenåringsjentene, som handler søtsaker, fniser når jeg spør om de snakker engelsk, noe ingen gjør, men innkjøpene går greit ved å peke, og et smil hjelper godt på.

Bildeserie med 6 bilder — bla ved å trykke på pilene

Kjører mellom husene, på grus/leireveier, heldigvis er det tørt føre, til tider er det en særpreget og interessant byggeskikk som er benyttet. Menn, middelaldrende og unge, står i klynger, de fleste kledd i kamuflasjeklær, noe som er svært utbredt, på enkelte er det tydelig at livet her i skogene er ensidig og hardt – de noe yngre ser ut til å returnere fra skolen, og etter hvert kommer kvinnene tilbake fra arbeid, flere oppsiktsvekkende flott kledd, de er nok en drivende kraft for samfunnet og familien. Treffer en eldre herre, prøver å spørre om monumenter i området, men dessverre forstår vi hverandre ikke – men smil og håndhilsning blir det – jeg burde ha lært meg et minimum av russiske fraser, det får bli til neste gang.

Bildeserie med 4 bilder — bla ved å trykke på pilene

Nord for krysset, kjører jeg over en stor plass, og gjennom et forlatt industrianlegg, så begynner den gamle kavleveien, tømmerstokker lagt på tvers, med tiden etterfylt med grus. I sin tid kalt Straße der Gebirgsjäger. Etter bare noen hundrede meter blir det klart at det er en utfordrende vei, med store vannfylte huller, og jeg beslutter at risikoen ved en videre ferd er for høy, med den lave bilen.
Snur, og parkerer. Landskapet nytes, og myrullen fotograferes, foran en stadige rødere sol – en bil stanser bak meg, et eldre ektepar har stanset i en gammel Lada, og prater villig i vei, smilende og imøtekommende, nok en gang savner jeg å kunne språket. Gjestfriheten og hjelpsomheten er stor her i øst, en slik velkomst varmer, på mitt første besøk i Karelen. Vi vinker hverandre farvel, og etter Ladaens støyende og dansende ferd mellom veiens mange hull, er det atter helt stille i skogen.

Veien mot øst utforskes. Utrustet med et gammelt kart, fra 1944, over de norske stillingene i området, prøver jeg flere avstikkere fra hovedveien, som tidligere het Straße der SS, til mulige plasseringer for kommandoplasser og tross. Noe jeg tydeligvis ikke har vært alene om å gjøre,
på den ene veien, var det åpne sår i landskapet etter souvenirjeger utstyrt med metalldetektorer og spader. Enorme mengder skrap og metall er etterlatt i skogene etter divisjonens rundt 3 års tilstedeværelse. Rester av trebunkere, metalltønner, og piggtråd er å se, ellers er det stille i skogen, bare en enslig rugde skremmes opp på min ferd til fots, innover stiene, utrustet med kamera.
Ved flere andre sideveier, er det et sørgelig syn, boss og søppel etterlatt i skogen, og uante mengde knuste flasker og glass – kom fra det siste med skrekken, en punktering hadde vært svært kjedelig, moderne biler er ikke utrustet med reservedekk, bare en nødløsning; flaske med skum
– må tas med i planleggingen, her inne må man klare seg selv.

Bildeserie med 9 bilder — bla ved å trykke på pilene

Kilometerne unnagjøres østover, veien er fortsatt like krevende – og jeg vender, der hvor en sovjetisk hjelm er plassert på en betongsøyle – fra bakkekammen, ses veien, som snor seg gjennom de endeløse skogene – her må man ha skikkelig kjøreredskap, og planlegge for det uventede.
Det å stoppe hvor som helst, langs veien, er uproblematisk, da trafikken er liten.
På tilbakeveien blir det ennå en avstikker på en kavlevei inn i operasjonsområdet
– også her er mange stillinger gravd opp, på jakt etter salgbare souvenirer.
Kesten’ga passeres, kursen settes mot det vakre sundet ved landsbyen Sohjana ,
hvor natten skal tilbringes. Fikk en svært god følelse for plassen – åpent, og storslått.

Bildeserie med 5 bilder — bla ved å trykke på pilene

Grus og småstein spruter, når dekkene fester sitt grep – suser gjennom furu- og bjørkeskog, på svingete grusveier, gjennom det bølgende landskapet. Passerer Kokosalmi, en naturskjønn grend, hvor fremrykkende finske styrker kjempet hardt i 1941, og senere tyske styrker på retretten, i 1944.
Den lokale barneskolen er det første som møter meg, nå stille og forlatt, på vei inn, var her et yrende liv av lekne barn. Ruller ned den siste bakken, passerer grånede og ubehandlete hus, som ligger sprett og landlig, det fyres med bjerkeved, den kjølige og rå kveldsluften fylles med den gode duften, og røyken legger seg over grenden, som har falt til ro for kvelden. Det er lite folk ute, de følger dagslysets rytme, mens deres hunder er ute, og de gjør. Vannet renner stille under den nye betongbroen, ved siden av vitner brukne tømmerstokker om den gamle broen, som ble sprengt,
som sikring, for de tilbaketrekkende styrkene.

I åsene vest for Sohjana lå de norske styrkene forlagt, etter tilbaketrekningen fra fronten sommeren 1944, der sundet mellom de to store innsjøene, Pja- og Topsjøen danner en naturlig forsvarslinje, som er lett å forsvare. Hit kom også forsterkninger fra treningsleiren i Sennheim, rundt 200 mann, herav 150 som utgjorde 3. politikompani. Her fikk de ytterligere opplæring og trening, deltok på stillingsarbeider, og siden vakt- og sikringsoppdrag.

Gjennom sommeren 1944 var det på vestbredden av sundet forberedt stillinger, Bollwerk-stellung, som senhøstes ble voktet av soldater fra 11. SS-Gebirgsjäger regiment «Reinhard Heydrich»
- de skulle siden fungere som bakre sikring for divisjonen, frem til Kuusamo.
4. september 1944 inngår Finland og Sovjetunionen våpenhvile, og et av kravene i avtalen,
er at alle tyske soldater skal forlate det finske territorium innen 2 uker
– den lenge planlagte operasjon Birke (bjørk) iverksettes – og med den tilbakemarsjen.
I perioden 8. til 10. september trakk sikringsstyrkene seg etappevis ut av Kiestinki og Sennozero-området, og pionerene satte det endelige punktum, der de minerte bunkere, og sprengte broer og kommunikasjonspunkter på sin vei. Natten mellom 9. og 10. september kom den siste avdelingen over broen ved Sohjana, det var 3. bataljon av 12. SS-Gebirgsjäger Regiment «Michael Gaißmair» – de skal være den bakre sikringsstyrken til Divisjon «Nord», fra Kuusamo, og hele veien til Muonio.

Jeg samler trevirke langs elven, men forsøkene på å gjøre opp ild, strander av den fuktige veden. Finner frem brød og pølse, får selskap av en omstreifende hund, som nok hører til et av de nærliggende husene, glupsk fortærer den pølsebiten jeg kaster. En boks Norrland øl nytes til maten, akkompagnert av den passerende vannmassen, en og annen bjeffende hund, ellers er den stjerneklare kvelden, kald og stille.
Vanskelig å se for seg at det har vært krig på denne fredfulle og vakre plassen.

Vekkes av bilhorn, en lokal bonde skal tømme en vogn med gylle, det gjøre i elven,
den svært landlige lukten, gjør at turen videre forberedes, men først frokost, kjører et stykke unna,
slik at jeg fortsatt kan nyte synet av gressende kyr, landsbyen, og trafikken som tiltar over broen.

På vei vestover, passerer jeg en gravplass, dekorert med fargerike blomster, de fleste kunstige,
mat og drikke er etterlatt ved flere av gravene, i ærbødighet. Mange av de avdøde er avbildet på gravsteinene – det er tydelig at lokalbefolkningen tar godt vare på sine.

Sidesporet på jernbanelinjen, fra Louhi, hvor Murmanskbanen passerer, ender øst i landsbyen Pyaozersky , her blir det en avstikker, på desperat jakt etter en kopp kaffe. Finner flere butikker, assorterte dagligvareforretninger, men varm drikke serveres ikke. Kjører mot syd, og inn i landsbyen, grå blokker plassert langs grusveiene, en ryddig landsby, kjører mot skiltet om turistinformasjon,
det første og eneste jeg observerer, i denne bortgjemte delen av Karelen. Veien ender ved skogvoktertjenesten, hvor de også har et museum. De ansatte åpner velvillig utstillingen for meg, langt utenfor sesong, de er svært behjelpelig, tross manglende engelsk kunnskaper. Får en skriftlig engelsk guide for utstillingen, som tar for seg naturen, og karelerne som har bodd her i generasjoner, også en del om den finske historien, før de ble fordrevet – men krigene er utelatt, intet å finne om Vinter- eller Fortsettelseskrigen.

Bildeserie med 7 bilder — bla ved å trykke på pilene

En ishockey bane passeres på vei tilbake til landsbyen, endelig ser jeg et kombinert hotell og butikkbygg, nylig oppført i murstein, tiltalende, oppsøker hotellet, får et businesskort, med tanke på et fremtidig opphold, butikken, med en liten kafé åpner ikke før på formiddagen. Det lokale markedet åpner, rusler rundt og ser på hva de har å by på, mye klær og fottøy. Kjøpmennene våkner når jeg ønsker å se på de lokale moteklærne for menn; kamuflasjetøy, det handles russisk overtrekksantrekk, og matchende luer – fikk prutet noe, men de gjorde nok et godt salg.
Så åpner endelig den lokale kaféen, innredet innerst i en rikholdig butikk – det blir 2 etterlengtede, og herlige kopper med rykende varm kaffe, og lokalt bakverk – også her er det flittige kvinner som driver forretning – de er opplagt driftige, de russiske kvinnene. Det handles søtsaker, lokale souvenirer; tverrsnitt av bjørk, påtrykt bjørnemotiv og landsbyens navn, samt noe russisk porselen.

På veien tilbake til grensen, passeres utallige tause minner om den gjennomførte ødeleggelsen av broene, over de mange bekker, elver og vann – for å sinke fienden, og sikre sin rygg, tankevekkende.
Her på taigaen er det de naturlige elementene som nå sakte bryter ned restene av treverk og stål.

Bildeserie med 14 bilder — bla ved å trykke på pilene

Det korte, men intensive oppholdet, har vekket en sterk interesse for Karelen, menneskene og historien.

På grensen får jeg hilst på hyggelige russiske grensevakter, og en ivrig hund,
som logret hemningsløst, da posen med brød og pølse ble oppsporet
– men noe mer spennende var ikke å finne – men grundige var de.
Tilbake på finsk side, fikk jeg delt noen av mine opplevelser med grensevakten,
som jeg tidligere snakket med – respekt for kampene under Vinter- og Fortsettelseskrigen sitter dypt, også for de frivilliges innsats – sterkt å oppleve.
Det ble mange inntrykk å fordøye, og mye å tenke på, turen til Kuusamo gikk hurtig.

Skijegerbataljonens ferd mot Kuusamo gikk første natten til fots. Men samlet marsj ble vanskelig pga den enorme trafikken på den smale veien. Løsningen ble at hvert kompani fikk ordne seg selv,
og slippe det personlige initiativ løs, hver soldat fikk skaffe seg transport, der det var ledig kapasitet.

Finland

Allerede dagen etter, 8. september 1944, var bataljonen samlet i sitt kvarter i Kuusamo.
I området var de fleste sivile evakuert, gårdene lå forlatte, men noen få bønder hang etter,
de gjorde gjerne byttehanden, husdyr mot brennevin – soldatene fikk rikelig tilgang på solid mat.
Etter en uke på feltvakt, kom neste oppdrag, Skijegerbataljonen skulle overta sikringen av Rovaniemi; byen og broene. Grunnet det viktige oppdraget, gikk turen hastig videre med biltransport,
gjennom det kuperte skogsterrenget, forbi Posio.
Den siste tyske enheten som forlot Kuusamo, 26. september, var 3. bataljon av 12. SS-Gebirgsjäger Regiment «Michael Gaißmair» – en av deres geværtropper ble i området, for å observere, men trakk seg ut da den Røde hær ankom byen om kvelden den 27. september – der de ble til november 1944, returnerte så til Russland (Sovjet), kirken og byens bygninger ble brent, som en siste hilsen.

Skijegerbataljonen ble forlagt på en nylig evakuert gård, øst for Rovaniemi, vakkert beliggende mellom elven og en ås. Oppdraget vart i 3 uker, det vekslet mellom vakt og trening, og som følge av at depotene skulle tømmes, manglet det ikke på mat, sjokolade, røyk eller drikke.
Soldatene opplevde å se byen gå opp i flammer, den 13. oktober skriver en soldat i sin dagbok : Vakt hver natt. Høy beredskap. Det brennes hele tiden, ubebodde hus, låver, vedskjul, alt som brennes kan. Lys ildskjær døgn etter døgn. Det er bra når en går på vakt, men røyken er sur.
Farlig å gå for nær brennende hus, det er så mye ammunisjon som finnene har gjemt, og under brannen smeller det plutselig. Dagen etter skjer et dramatisk uhell, et ammunisjonstog eksploderer, starter enda flere branner, og forårsaker enorme ødeleggelser. På dette tidspunktet visst man,
at ved Tornio, var det kommet til stridigheter med finnene, noe de selv skulle oppleve senere.
Helt frem til pionertroppene var ferdig med mineringen, og klar for sprengning, lå nordmennene på vakt ved broene – når konstruksjonene var sprengt, og ryggen sikret, gikk turen videre nordover.

Nordøst for Rovaniemi, ved innsjøen Norvajärvi, ligger det norske minnesmerket, til ære for de som falt for Norge og Finland, i Fortsettelseskrigen, i kampen mot Sovjetunionen, og kommunismen.

Nærmere innsjøen finner man den tyske fredslunden, med gravkapellet som rommer
2495 falne soldater, av dem forblir 690 ukjente. Det er også nordmenn blant de falne.
Soldatenfriedhof Norvajärvi ligger vakkert til – stillhet og verdighet preget området,
en enkel gruslagt vei leder inn i skogsterrenget.

Retretten går videre nordover, på nattestid, men regn og en uendelig rekke kjøretøy, utgjør en stor påkjenning på veien, stadig blir det stopp, for utbedring av veibanen. Når de fleste kjøretøyene hadde kommet videre, etterlot de en oppløyd og istykkerkjørt vei, som gjorde marsjen svært vanskelig for infanteristene. Etter hvert bedret forholdene seg, det ble klarvær med litt frost, og veien ble bedre.

Bara kyrkan lämnades kvar…..

Jeg kjører nordover vei 79, mot Muonio, og stanser ikke før Kittilä.
Her var også Skijegerbataljonen og 3. politikompani innom
– når Lapplandsarméen hadde passert, var det bare kirken som sto igjen.
Det var et utbrent tettsted de finske styrkene ankom, i slutten av oktober 1944.
I dag er Kittilä gjenoppbygd, med lave bygninger, hus og butikker ligger langs veien,
i utstrekning er bygden stor, men det er bare rundt 6100 mennesker i hele kommunen.
Like bak kirken ligger de finske heltegravene, fra krigene 1939 – 1945.

Skijegerbataljonen hadde vært 10 dager på marsj, da det endelig ble et 3 dagers opphold i Muonio. De fikk sikringsoppdrag langs den uoversiktlige venstre flanken mot elven, og her stoppet de senere et finsk fremstøt. Skijegerbataljonen forlot Muonio om morgenen den 1. november, da sto det meste av stedet i brann. Resten av tilbakemarsjen ble fredelig, men kummerlig og kald, det ble stort sett overnatting i telt. Og fikk man anledning, haiker man med forbipasserende transport – kjent som «Heil Hitler-fahrt» – «H.H. – mitfahren, bitte?

Tåken ligger tykk over Muonio; hører sangsvaner, men kan ikke se dem, eller grenseelven mot Sverige. Kirken, som også på dette tettstedet, ble spart for brannherjingene,
ligger fritt og åpent til på et høydedrag.
Ved kirken står et minnesmerke for finnene som kjempet for et fritt Finland.
Etter en drøy rundspørring finner jeg frem til et forsamlingshus, her er flere minnesmerker for de som falt, også ved den nærliggende skolen er det et monument.

Like sør for Muonio var det harde trefninger, en større finsk avdeling, prøvde å avskjære den retirerende arméen, og overfalt forsyningsenheter, men ble tvunget på retrett.
Det siste slaget resulterte i totalt 39 falne, og 145 sårede – finske og tyske offer.

12km nord for Kaaresuvanto, ligger festningsanlegget Järämä – Sturmbock-stellung – de forberedte stillingene på høydedraget, like ved svenskegrensen, og overfor elven, er en fjellfestning, med ferdige skytestillinger for kanoner og lettere våpen, forbundet med løpegraver, og tilhørende fasiliteter som korsu’er og latriner. Det var den 7. Gebirgs-Division som bemannet stillingen. I dag er det et sommeråpent museum på plassen, som forteller om festningsverket og Lapplandskrigen, og hvordan de sivile i området opplevde begivenhetene.

Järämä – fortification – Sturmbockstellungen

Etter fjellpartiet og høydedraget ved Järämä flater terrenget ut, åpner seg opp, og går over til vidder. Veien snor seg mellom vann, elver og landskapets bølgende terreng.

Den største flokken med svaner, trolig sangsvaner, jeg noen gang har sett, ligger på et stort vann,
de er tydelig nervøse, for så snart jeg nærmer meg vannet, letter de, og flyr til enden
– det blir noen få opptak, før jeg trekker meg bort, svanene skal få spare sin energi til trekket.

Bildeserie med 11 bilder — bla ved å trykke på pilene

Etter mil på endeløse vidder, tårner fjellene i Norge, og Nord-Sverige, seg opp i horisonten.
Gleden over å se snødekte fjelltopper, går over i ettertanke, om hvordan det må ha blitt opplevd av soldatene som gikk den lange, kalde veien, uten ly for været – de visste at Norge,
og Lyngen var innen overkommelig rekkevidde.
Men fortsatt skulle fjellovergangen ved Kilpisjärvi forseres, før landskapet heller mot havet,
på norsk side, ned den skogdekte, og lune Skibotndalen, forbi Helligskog, og til Skibotn.

Ved Kilpisjärvi er det to minnesmerker, og like etter grensestasjonen, fortsatt på finsk side,
en gammel steinbro, som Lapplandsarméen passerte.
Grensesteinen tårner på finsk side, her reiste finske grensestyrker flagget, etter at de siste tyske styrkene hadde trukket seg ut, så sent som 27. april 1945, Lapplandskrigen var over.

Foto – Finlands forsvarsmakt

Norge

Sov i natt ute i Norges skog sammen med K. Frøs ikke, men raumaen plager litt, lusene er ubarmhjertelige.

Skibotndalen er en frodig, og svært vakker, dal – høstløvet strutter i de bratte liene,
når bilen ruller ned bakkene. Passerer militærleiren på Helligskog, som under den kalde krigen var en våre utposter mot øst, nå kun i sporadisk bruk til øvelser. Der dalen flater ut, dukker det opp et sovjetisk minnesmerke, over falne soldater; krigsfanger som bukket under,
for de harde forholdene. Et identisk merke står ovenfor Skibotn gravplass.

Veien svinger av fra E8, like ovenfor Skibotn, jeg følger den ned til bygden. Her på gamle Riksvei 50, møtte styrkene fra Karelen-fronten, de soldatene som trakk seg tilbake fra Litza- og Kirkenesfronten. Trafikken må ha vært enorm høsten og vinteren 1944/45 – fra gammelt av har Skibotn vært et knutepunkt, men aldri før, eller siden, har bygden opplevd en slik aktivitet. Følger gamle riksvei 50 sørover, passerer Skibotn kapell, og kirkegård, før jeg igjen er inne på E6. Landskapet endres til det mer dramatiske, med høye fjell, og Lyngen troner som en naturlig festning i horisonten, det var bak disse fjellene, styrkene skulle; Operation Nordlicht. I Finnmark og Nord-Troms brente okkupasjonsstyrkene hus og bygder, tvangsevakuerte befolkningen. Det ble en hard vinter for de som valgte å bli igjen, i fjellhuler og i andre provisoriske husvære. Lenger sør fikk folk og hus være i fred.

De første avdelingene fra 18. fjellkorps hadde nettopp nådd Skibotn etter en retrett som hadde vart i sju uker siden korpset brøt opp fra sine stillinger i Kvitsjø-Karelen. Store deler av korpset befant seg på veien mellom Rovaniemi og Muonio. Det var fortsatt mer enn 200 kilometer å marsjere – med finske jegere i hælene. Det kunne flyte mye blod før soldatene var i sikkerhet på norsk territorium.
Sikringsstyrkene tilhørte den sterke og velutrustede 6. SS-fjelldivisjon Nord, som Hitler hadde øremerket for Wacht Am Rhein, og som snarest var ønsket i Tyskland.

E6, tidligere Riksvei 50, følger fjorden, og alle dens kurver – tar en stopp på Kvesmenes,
her lå soldater fra 3. politikompani forlagt, endelig i hus! det er den 8. november’44.
I dag er det svært få bebodde hus og liten aktivitet på plassen.

Et dystert mørke henger over fjord og fjell, en tidlig snøbyge truer, folket her nord forbereder seg på vinter, på fjorden speiler en forankret sjark seg mot høye fjell, med snødekte topper.
Det blir en lang ettermiddag, som går mot tidlig kveld, min overnatting ligger på Setermoen,
ennå et langt stykke unna. Veien bryter av fra fjorden, det går mot en fjellovergang – bilens ekstra innsats for å komme opp motbakkene, blir bagateller mot innsatsen til Lapplandsarméen på retur. Soldatenes lyspunkt var måltidene, og merkene, som fortalte at ennå en kilometer var unnagjort.
Selv hvilen ble en utfordring, med primitiv bivuakk, og vinter i luften.
Reichstaße 50, var på dagtid, 06 – 18, forbeholdt kjøretøy, og natten, 18 – 06,
for de marsjerende soldatene, som unnagjorde 30 – 35 km hver natt.

Et minnesmerke for felttoget 1940, dukker opp ved rundkjøringen i Bardufoss, et av 6 merker fra Krigshistorisk landskap, fra de to månedene krigen varte her i nord – en ærefull innsats.
Men tilstedeværelsen til okkupasjonsmakten, i nær 5 år, eller tilbaketrekningen som fant sted,
er ikke nevnt med en faktaplakat, eller skilt, noe sted langs gamle Riksvei 50,
underlig med tanke på operasjonens omfang og påvirkning.

Lysene langs rullebanen på Bardufoss, lyser opp landskapet, like etter forsvinner det igjen i mørket, bare forstyrret av bilens lyskjegler, og konturene av fjelltoppene, som bryter mot nattehimmelen.
Ankomst Setermoen, glede og lettelse, etter en anstrengende kjøretur, siste del i et mørke, som suger krefter ut av en trøtt kropp, etter 6 dager på farten.

Siste dag

Bygden ligger stille, frostrøyk stiger fra Barduelven, og jeg er klar for innspurten til Narvik.
Passerer den enkle, men vakre trekirken, som også er bygdens tusenårssted.
En kjapp tur innom Troms forsvarsmuseum, som er stengt, men en samtale med en ansatt, avdekker at heller ikke her, er tilbakemarsjen nevnt i utstillingen. Utenfor står et stort antall utrangerte militære kjøretøy utstilt, et bortgjemt minnesmerke over Tysklandsbrigaden, dukker opp bak en parkert lastebil – ellers er det høylytte inntrykk av en vital leir i nabolaget, som dominerer.

Trafikkork på Riksvei 50, gjorde at 3. Bataljon fikk et etterlengtet avbrekk, en uke ble soldatene liggende på Setermoen. Her skilte de lag med deres norske våpendragere, og ferden fortsatte til Gratangen, og ferge sør til Fauske-området, så nok en lang marsj til Mo i Rana, der de ankom 10. desember – soldatene som forlot Kiestinki 8. september, hadde gått 1600km til fots, og ennå var de langt fra sitt endelige mål. 25. desember krysset de den dansk-tyske grensen, og fikk et trøstesløst gjensyn med deres utbombede fedreland. 1945 kom med bud om et endelig oppgjør, soldatene visst at deres innsats på Vestfronten, ville bli hard, for svært mange ble det deres siste kamp.

Like sørvest for Setermoen blir det en kort stopp, et panorama dukker opp i morgentåken, når frostrøyken letter, bare på elven forblir den liggende – tinden bak bygden, dukker frem fra skyene, og solen bryter igjennom – et vakkert farvel, for denne gang.

Bjerkvik, ved havet, her hvor allierte styrker gjorde landgang 13. mai 1940, på den langgrunne stranden, går trafikken ustoppelig forbi, jeg fortsetter mot sør, svinger av, og følger avkjørselen, skiltet varsler Øyjord. Veien ender ved en nedlagt fergekai – og like over nærmeste bakkekam, skal det ha lagt en tysk leir. På jordet hvor leiren lå, er sporene etter forlegningene, for lengst forsvunnet.
Soldatene fra Den norske Skijegerbataljonen ble forlagt i private hus, for en kortere periode, og 3. Politikompani, ble liggende igjen, for en lengre periode.
Skijegerbataljonen forlot Narvik lørdag den 25. november 1944, mot Oslo og Mysen.

Senere ble soldatene fra 3. Politikompani fordelt på mindre jaktkommandoer, som gruppen som ble sendt helt inn til Sør-Skjomen, like inntil svenskegrensen, 10 mann som skulle stoppe lokal partisanvirksomhet i fjellene, hindre grensekryssinger, men det oppsto ingen trefninger.
Soldatene lå trolig på forlegningen for tyske ubåtmannskaper, innerst i den dype fjorden,
omkranset av høye fjell. I fjellområdene opererte motstandsmenn,
tilknyttet Sepals med sine hemmelige baser, som lå like over svenskegrensen.
Det gikk en strøm av agenter, kurerer, flyktninger og våpen, via dette nettverket,
mellom det okkuperte Norge og det nøytrale Sverige.

Lenger nord skulle det bli mer dramatisk;

Det var blitt tirsdag 13. februar 1945. [ ] De fleste depoter og batterier var evakuert. De siste troppene var i ferd med å krysse Lyngen. Alle tyske styrker hadde forlatt Finnmark – unntatt et skiløperkompani med norske og tyske SS-menn som sikret Riksvei 50 mellom Billefjord, Skaidi og Alta.

Tirsdag 21. februar (1945) la sjarken bi utenfor Indre Billefjord, hvor Henningsen ville undersøke et lager av mel som var funnet. Han og kokken Erling Larsen hadde nettopp tatt seg til land, da det plutselig ble åpnet il. Larsen falt død om av et skudd i halsen.”
”Etter heroiske anstrengelser greid den sårede Henningsen (rikosjett i hånden og et skudd i albuen) å ta seg om bord i Glimt. Men båten var under heftig ild, og motoren nektet å starte. Henningsen og de to andre måtte overgi seg – etter å ha sørget for å lempe kodebøker og radioutstyr til sjøs. De hadde støtt på en patrulje fra 3. SS-politikompani, som sikret Riksvei 50 mellom Kistrand og grensen til Troms. Til tross for stort blodtap og feber ble Henningsen tvunget til å tilbakelegge flere mil til fots gjennom snøen – først fra Indre Billefjord til Kistrand, deretter over fjellet fra Porsanger til Repparfjord. Tyskerne, som noen dager tidligere hadde tatt elleve andre soldater fra 2. Bergkompani til fange, var ekstatiske over å ha gjort storfangst.

Men 3. SS-politikompani hadde 27. april (1945) forlatt Sicherungs-Stützpunkt Kistrand og dratt sørover. Det fantes ikke lenger tyske tropper i Finnmark, og Dalhs planer om en siste storoffensiv var skrinlagt.

Narvik

Nordland Røde Kors krigsminnemuseum har en stor utstilling om Felttoget i Nord-Norge, og kampen om Narvik – en del om fangeleirene og krigsfangene, men tilbaketrekningen er heller ikke her nevnt, tross styrkenes tilstedeværelse i byen og på kaiene.

Stå ute på piren, og ser fiskerne trekke opp sin fangst, ute i bukten posisjonerer slepebåtene seg, nok et skip med jernmalm skal seile til kontinentet. Kaiområdet har forandret seg lite, i fra fotografiene jeg har sett fra okkupasjonstiden – trekonstruksjonene er de samme – bare bygningsmassen er endret.
Det må ha vært et forrykende liv på kaien, høsten og vinteren 1944 – men for mange av troppene, ble ikke Narvik havn endestoppet – flere avdelinger måtte gå helt til Mo i Rana – før de ble transportert videre med tog, til Oslo, båt til Danmark, og atter tog til das Reich, og dets sydgrense, hvor fremrykkende amerikanske styrker skulle stoppes. I området, som gjennom generasjoner har vekslet mellom å være på franske og tyske hender, skal divisjonen gå til grunne, i en rekke endeløse og ærerike kamper. Luftwaffe har ikke lenger kapasiteter til å gjøre noe med det allierte luftherredømme, det er slutt på friske krefter, svært begrenset med artilleristøtte, og forsyningskjeden kollapser – 6. SS Division Nord opphørte å eksistere her på Vestfronten våren 1945 – bare minnene om dens ukuelige kampmoral, formidable innsats og offervilje overlever.

Troskap er min ære.

Nå gikk det mot slutten. 20. fjellarmé hadde trygt nådd stillingene i Lyngen, og Hitler hadde for lengst kastet de første bataljonene fra nord inn i heksegryten i Hartz. Etter tretti minutter bryter helvete løs. Jeg finner meg selv igjen i nærmeste veigrøft. Amerikanerne treffer oss med granater fra bombekastere og tvinger oss til å søke dekning, noterte kaptein Wolf Zoepf i begynnelsen av januar. Han og resten av 6. SS-fjelldivisjon hadde startet marsjen i Karelen i september og nådd grensen til Frankrike like over nyttår. De hadde forflyttet seg mer enn 2500 kilometer. Halvparten av strekningen, fra Salla til Mo i Rana, var unnagjort til fots. Divisjonene skulle snart gå under i et ragnarok av ild. Men i landsdelen de hadde forlatt, hersket en underlig stillhet.

Tanker i tiden…
Verken museet på Setermoen, eller i Narvik, tar opp tilbakemarsjen – i beste fall en fortielse,
fokuset er på de to månedene krigen i Norge varte, og svært lite om de 59 andre månedene under okkupasjon – synd for den oppvoksende slekt, som får et ensidig syn på historien – man unnlater å gi dem et ærlig og usminket bilde av okkupasjonen. For ikke å snakke om den unnlatelsen vi gjør mot etterkommerne av soldatene som tilbrakte tiden i Norge, de kan ikke påvirke historien, vi bør gi dem muligheten til å se og lære av hendelsene, nå er det bare et sort, og glemt, kapittel.
Etterkommeren er nok like triste for de negative konsekvensene okkupasjonen fikk for landet, sivilbefolkningen, og krigsfangene, som vi nordmenn er. Vi ynder å fortelle andre nasjoner at de må forsone seg, men Norge er ennå ikke forsont, nær 70 år etter okkupasjonens ende – tiden er overmoden for å komme videre – å minnes alle sider ved konflikten, og enkeltmenneskene som ikke kunne påvirke hendelsene, de ble kastet ut i, styrt av storpolitikk og ytre krefter. Vi må fremføre et bredt og objektivt syn på denne vanskelige tiden, også ta opp de lite flatterende temaene. Vi må ikke glemme at mellomkrigstiden formet svært mange av holdningene, som styrte valgene, som siden ble tatt – dessverre har det gått politikk i historiefremstillingen, en offisiell versjon som ikke skal avvikes – men heldigvis kommer det informative bøker, som avdekker den svært så ensidige myten;«Krigshistorien TM»

Dag går mot kveld, og kaster sitt siste lys over Øyjord og Rombakfjorden

Kilder:

  • De 5 siste sitatene er hentet fra Alf R. Jacobsen – Til siste slutt – Skjebnedrama i krigens avsluttende fase – 2004, side 165, 183, 196, og 202.
  • Wolf T. Zoepf – Seven days in January – prelude to Nordwind s. s. 34 – 56
  • Frode Halle – Fra Finland til Kaukasus
  • Dagboknotater fra soldat i 3. Politikompani, Stål M. – fra tilbakmarsjen senhøsten 1944

Fotografier:

Tidligere publisert om temaet – bakgrunnsstoff:

  • Velkommen – kommentarfeltene inneholder svært mye interessant om Vinterkrigen. Sympati med Finland, og kampen mot kommunismen, motiverte de fleste som siden meldte seg frivillig, i Fortsettelseskrigen.

Ytterligere fordypning og orientering:

  • Finsk tysk angrep, etter sovjetisk krigserklæring – juni 1941 – kart
  • Sohjana – finsk angrep over sundet Sohjana, nær Kiestinki 31. juli 1941 – kart

Aktuelle bøker:
Om invasjonen og hendelsene forut

  • Alf R. Jacobsen – Krysseren Blücher
  • John Midgaard – 9. april 1940 – dagen og forspillet

Om Den norske skijegerbataljon

Om norske frivillige

Fotografier og andre historier fra Nordkalotten:

Ord & uttrykk:
Populærmusikk fra Vittual – av Mikael Niemi – oppvekstroman, fra Tornedalen, Norrbotten, i Sverige, tett mot Finland.
Ruska – finsk for høstfarger
FSB – tidl. KGB, russisk sikkerhetspoliti, ansvarlig for rikets indre sikkerhet, også grensene.
Korsu – finsk for dekningsrom, bygget i treverk – for overnatting og beskyttelse. Ikke samme beskyttelse som en bunker, men en lettere variant.
Troskap er min ære – Meine Ehre heißt Treue – Waffen-SS motto
Sohjana, landsby og elv/sund, eller Sohjanankoski – russisk: Софпорог , Sofporog
Pyaozersky, landsby, Pyaozerskiy, og Pyaozerski – russisk; Пяозерский; finsk; Pääjärvi


Creative Commons License

Nordkalotten by Knut Georg Flo is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Unported License.
Based on a work at historier.origo.no.

Hellen batteri - 9. april 1940

Hellen batteri – minnetavle

I dag er det 70 år siden det tyske overfallet på Norge.
Ved innseilingen til Bergen møtte den tyske Kriegsmarine motstand fra Kvarven og Hellen fort.
Dårlig sikt og egne fartøyer i området begrenset ilden fra fortene.
Både Königsberg og Køln besvarte ilden fra Hellen.
Senere på morgenen ble batteriet også angrepet av fly, totalt 6 norske soldater falt på sin post, for tyske bomber og maskingeværild. Hellen var det siste fortet rundt Bergen som ga opp den 9. april. Det er skrevet mye om dagen, jeg skal denne gangen nøye meg med å legge ut en del linker til noen av disse historiene, samt bidra med en del bilder, tatt nøyaktig for 1 år siden.

Norske kystfestninger – Bergen
Hellen fort – overfallet.
Hellen fort – dramatikk.
Tilkomst i dag – åpent friluftsområde, med kart og annen info.
Angrepet på Bergen festning
Kvarven fort
Verneplan for Kvarven og Gravdal med en del oversiktlige kart av innseilingen til Bergen.
Krigsminner og militære installasjoner nord for Bergen

Utsikt over klosteret Marias minde mot Lyderhorn — Innseilingen til Bergen havn, byen ligger lengst til venstre.

Hellen batteri-01

Utsikt mot nord, over Askøy

Hellen batteri – minnebauta — Bautaen ble reist i 1990, etter tegning av Thor Myklebust.

Bergen byleksikon

Falt på sin post – 6

Falt på sin post – 5

Falt på sin post – 4

Falt på sin post – 3

Falt på sin post – 2

Falt på sin post – 1

Utsikt mot vest, og Askøy. — Innseilingen til Bergen.

Minnetavle

Creative Commons-lisens
Hellen batteri 9. april 1940 av Knut Georg Flo er lisensiert under en Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår 3.0 Norge Lisens.
Basert på et verk på adresse historier.origo.no.

Skulestadmoen tvangsarbeidsleir - 1945 til 1947

I dag står bare administrasjonsbrakken igjen, der leiren engang var

Et lite beskrevet kapittel om rettsoppgjøret i Norge etter andre verdenskrig,
er forholdene rundt soningen i tvangsarbeidsleirene.
Falstad leir har nylig fått sin historie skrevet, og en del er skrevet om Espeland leir.
Skulestadmoen leir, på Voss, får her sin historie, kort fortalt.

av Knut Georg Flo

Innledningen
På markene på Skulestad, mellom Melsvatnet og Lundarvatnet, ligger Skulstadmoen leir, ca. 3 km fra Vossevangen. Leiren ble opprettet og bygget av de tyske okkupasjonsstyrkene, som hadde tilhold på Voss. Fra 20. februar 1942 var Skulestadmoen hovedkvarter for 1. Battalion, Artillerie Regiment 169, underlagt 69. Infanterie Division med hovedkvarter på Statsarkivet i Bergen, Årstad.
Ifbm rettsoppgjøret etter krigen, ble leiren overført til Fengselsvesenet, og ble tatt i bruk som tvangsarbeidsleir, for de som var dømt for å ha ”ytt fienden støtte i råd og dåd”. 16. november 1945, ble de første 8 fangene overført fra Espeland tvangsarbeidsleir,
og de ble straks satt til å bygge gjerde, langs Nedkvitneveien.

Her lå leiren, i dag jorder i tilknytning til Jordbruksskolen, til venstre går Nedkvitneveien ned mot vannet

Det ble satt opp 4 vaktposter/tårn, og 800m piggtrådgjerde.
Materialer til gjerdet fikk man ved å rive 2 hestestaller, som sto i leiren, og piggtråd fikk man av militæret.
Mot gårdsvegen; Nedkvitnevegen, ble det bygget et plankegjerde, for å hindre innsyn,
og kontakt mellom fangene og utenforstående.

Vaktbua som sto i veikrysset mot hovedveien, brukes i dag som garasje ved adm.brakken

Fangevokterne den første tiden var politisoldater som hadde fått sin utdannelse i Sverige,
samt noen få fengselsbetjenter.
Leirens høyeste fangetall var 177, den 25. september 1946.
Den først tiden fungerer Sverre Tharaldsen som bestyrer, senere inspektør, for leiren,
han er beordret hit, fra stillingen som inspektør ved Espeland fangeleir.
Senere overtar fengselsdirektør Christian Probst (tidl. politiinsp.) som bestyrer.
Tharaldsen overføres som inspektør til Gulskogen tvangsarbeidsleir (Drammen), og forlater Voss 23. august 1946. Fra samme dag overtar Kaare Trygve Hultman som inspektør, og han blir til leiren legges ned.
Leiren hadde også egen vaktmester, forvalter, arbeidsformann, lege, tilsynslege fra Voss,
Om fangene sies det at ”de fleste er greie å behandle, de er lydige, høfflige, og renslige”.
Om vaktene:
”Funksjonærenes forhold i tjenesten har gjennomgående vært bra, men når alle ( ), unntatt noen få, er helt uøvede folk, skaper dette selvfølgelig ikke så få vanskeligheter både i selve fangebehandlingen som ved vaktholdet”.
Tross dette er det ingen rømninger fra leiren, frem til sommeren 1946,
men en fange stikker av fra en utekommando.
Pr. 30. juni 1946 er det tilknyttet 35 funksjonærer (vakter) i leiren.
Året etter, 30. juni 1947, er tallet på leide betjenter 33, styrken er i alminnelighet på ca. 30 mann.
”Det har dessverre vist seg at flere av de betjentene som ble tilsatt ved leirens opprettelse,
senere er blitt efterforsket for utstrakt tyskerarbeid. Fengselsdirektøren for Bergensdistriktet
(Probst) fandt det da best, at samtlige funksjonærer ved leiren ble gransket. Dette resulterte i at 14 mann ble oppsagt.
2 betjenter er oppsagt på grunn av at de har vært fangene behjelpelig med smugling.
Funksjonærene har ellers utført tjeneste så godt de har evnet”
.
Ansettelsen av nye folk skaffet leirledelsen ekstraarbeid med opplæring,
i tillegg gikk flere funksjonærer over i annet arbeid, av andre årsaker, som også medførte ekstraarbeid.
Det andre fengelsåret rømmer 2 mann, den ene blir pågrep og innsatt i Akershus landsfengsel. Den andre, en svensk statsborger; Thure Ivan Carlson, rømmer 3. mai 1947 (mellom kl 2200 og 0630), han forblir på frifot.

Fangene
Fra årsrapporten 1946-47 står det å lese; ”Med undtakelse av at der er foregått en del smugling,
som fangene er blitt irettesat, fått en avstraffelse med inntil 5 dager brød og vann eller i noen tilfelde også innsatt i Bergen kretsfengsel for en tid, har en ikke noe å utsette på fangenes arbeidsvilje og oppførsel”
.
En fange, tidligere NS-medlem og SS-politisoldat, forteller:
”Etter å ha sonet en tid på Espeland ble de første 10 – 20 fangene sendt til soning på Skulstadmoen,
der vi ble forlagt i gamle tyskerbrakker. Vi hadde gjort avtale om å være lovlydige,
da leiren ennå ikke var gjerdet inn – den jobben fikk vi selv – å montere et høyt stakittgjerde rundt brakkene.
Vi ble voktet av 4 – 5 ”smörgås”soldater
(norske politisoldater fra Sverige).
Etter hvert ble det ca. 100 fanger der, fordelt på 2 – 3 brakker.
Tiden gikk med til arbeidskommandoer til forskjellige gårdsbruk, veibygging/utbedring,
og i leiren hadde de skomakerverksted, bokbinderverksted, sangkor, scene, og orkester.
Nyttig å lære seg litt håndverk til tiden som skulle komme"
.
Han forteller også om god fangebehandling, ingen stygge overgrepsepisoder, slik vi dessverre har hørt mye om fra andre leirer, i den samme tiden. Men det er lenge siden nå, og hukommelsen rundt detaljene fra oppholdet svekkes, og kan være blandet med dem fra Espeland og Knappen.

Arbeidet
De fleste arbeidsdagene det første året har gått med til å sette i stand leiren,
men en del er også blitt utleid til gårdsarbeid og vegarbeid, både for private og Voss kommune.
”En har det inntrykket at arbeidslysten er større utenfor piggtråden enn innenfor.
De som har hatt fangene i arbeid er meget fornøyd med arbeidsytelsen”
.
Sommeren 1946 utføres det diverse arbeid i militærleiren på Tvildemoen.
I følge fangene var det her greie vakter, men en inspeksjon fra Skulestadmoen leir avdekket røyking og andre klanderverdige forhold, som endte i en rapport som omtalte slett vakthold og endte i tilbaketrekning av arbeidskraften. Fra sommeren 1946 til jul, samme år, ble det hovedsakelig utført veiarbeid for Voss kommune, men det stoppet opp på vinteren pga ”hård” kulde. Arbeidsoppgavene stoppet like vel ikke opp,
leiren fikk overta 3/4 av plankedekket på Bømoen flyplass, og jobben med å rive, startet da opp,
noe som ga fangene ”høvelig arbeide hele vinteren”. På denne måten ble leiren selvforsynt med brensel,
og kunne også forsyne andre leirer og fengsler i Bergensregionen med et godt tilskudd.
I april 1947 ble det startet opp vedhugst på Vossestrand, rundt Hustveit fjellgård.

Hustveit gård, med utsikt mot Tvildefossen og dalføret nedenfor

Overnatting for fangene, i vinduene til høyre skimtes ennå gitter på innsiden,
og på den ene ytterveggen kan man lese innskripsjoner

Spor etter vedhugsten

Og i slutten på juni 1947 startet man opp en ny arbeidskoloni i Granvin, i Verkadalen, også her trefelling og vedhugst. Skogen i Verkadalen ble kjøpt av Ivar Kyte, og det ble etablert en taubane for transport av veden,
i det bratte terrenget. Persontransporten fra Granvin til Verkadalen foregår med robåt.
Etter nedleggelsen av Skulstadmoen leir overtok Espeland driften av kolonien i Verkadalen.

Den bratte og utilgjengelige Verkadalen, nå kan man kjøre dit, tidligere måtte man ro inn,
men fortsatt er det like bratt opp til dit stølen og teltleiren lå

Omlag 40 mann har vært sysselsatt på de to koloniene, og fangene som nå jobber akkord, har ”vist en mer enn alminnelig arbeidsinnsats”. Våren og sommeren 1947 jobbet også fangene med nybrottsarbeid,
og annen hjelp på omkringliggende gårdsbruk, og bøndene skal være godt fornøyd med innsatsen.
1. juli 1946 ble en merkedag for fangene, fra da av fikk de arbeidspenger, kr. 1,- pr. dag.
Akkord er mye brukt, for å inspirerer til innsats, og belønne denne.
Det første fengselsåret november 1945 til juni 1946, har det vært utført leirarbeid med 14 581 dagsverk,
og utleie med 2161 dagsverk.
I fengselsåret 1946-1947 (juni til juni) har fordelingen av dagsverk vært som følger;
vedhugst 928 dv, utleie (til lokale bønder, kommunen og andre) 9202 dv, Bømoen 2810 dv,
og internt leirarbeid 28043 dv. (totalt 40983 dv).
Et omfattende arbeid er blitt utført i leiren, med å lede avløpsvannet fra kjøkken og brakker, i en tunnel,
som ender opp i Lundarvatnet. Vatnet fungerer også som drikkevann for leiren og Voss kommune,
så avløpsvannet blir renset i 3 rensekammer og et klorkammer, før det renner ut i vannet.
Tidligere ble avløpsvannet ledet gjennom en åpen grøft, og dette forårsaket vond lukt,
og tiltrakk seg mange insekter, og var til generell sjenanse.
Andre steder som er nevnt som arbeidsplasser for fangene er; Kyrkjeteigen (grustak; nordøst på Bømoen), Norheim (skiferbrudd), Selje (uvisst hvilke type arbeid), Herradsgården (fattigkassens hus, i dag aldersbolig)

Fra skiferbruddet på Norheim

I dag fungerer Herradsgården som aldersboliger

Leiren
Den består av 6 forlegningsbrakker, i tillegg er en brakke flyttet inn i leiren, og brukes til vaskeri,
badstue med dusj, verksteder, og lager for mat og klær.
Hver brakke kan romme 44 fanger.

Illustrasjonsbilde – dette er en brakke fra Espeland, men byggestilen er lik
foto©Statsarkivet i Bergen

Et svært populært tiltak i leiren er biblioteket, og sommeren 1946 består det av 350 bøker, gitt i gave.
Fangene selv har satt i gang undervisning i flere fag.
Brevskole er også kommet i gang, ved Norsk korrespondanse skole.
En brakke er omgjort til kantine og forsamlingslokale, her fremføres foredrag, gudstjenester,
og fangenes egen underholdning.

Illustrasjonsbilde – dette er fra Espeland, kantinen/forsamlingssal
foto©Statsarkivet i Bergen

Sogneprest (Res.kap.?) Madland har hatt ukentlige gudstjenester, og har ved 2 anledninger fått med seg biskop Fleischer. Madland har også sørget for å skaffe foredragsholdere til leiren.
Han fungerer som leirprest frem til 1. desember 1946, men han vil ikke motta lønn for arbeidet,
da han ”ikke har kunnet besøke leiren så regelmessig og ofte som ønskelig”.
Pastor O. Fjose overtar, også han er flink til å skaffe foredragsholdere, men er også en travel mann,
som må besøke leiren i ledige stunder.
Det er etablert snekkerverksted med 2 benker, skomaker-, skredderverksted, samt smie.
10 fanger er sysselsatt i verkstedene med reparasjoner og vedlikehold for leiren.
Frem til sommeren 1946 har ikke fangene fått betaling for utført arbeid,
og det forventes at ”arbeidslysten til fangene kommer ytterligere til å øke når de blir tilstått arbeidspenger”.
Det er ikke lov å røyke i leiren, men fangene får 25 gr. skråtobakk hver i uken.
I løpet av året 1946-47 har leiren også fått et malerverksted,
og alle verkstedene holder nå 12 til 15 fanger i arbeid.
Det er ikke fremkommet klager på maten, fangene hjelper selv til med forpleiningen,
”og en har ved denne leir vært heldig å disponert over fagarbeidere til kjøkkenet”.

Kostnadene fengselsåret 1945-46 (nov.-juni) har vært på totalt kr. 210 235,48 og inntektene fra arbeid og har vært på kr. 2 366,-.
Kostnadene fengselsåret 1946-47 har vært på totalt kr. 463 269,38 og inntektene fra arbeid og ”ymse” har vært på kr. 159 940,27.

Undervisningen
Fangene satte selv i gang undervisningen, og i 1946 var det hele 10 kurs i gang;
3 i engelsk, 2 i spansk, 1 i handelsfag, jordbruk, ingeniørfag, husbygging, og bedriftsøkonomi.
I tillegg sirkulerte 30 brevkurs, og komplette språkkurs i engelsk, fransk og spansk, med lydutstyr.
1. mars 1947 blir lektor Stordahl, fra Voss, ansatt som lærer i samfunnsfag, og fanger de innsattes oppmerksomhet for hans fag. Om lag 50 deltar, og de deles i 2 grupper, de med realskoleeksamen,
og de uten. Til nå har fangene selv drevet sin egen undervisning, men får nå en dyktig skolemann som kan hjelpe dem med deres undervisning, ”den friviljug(e) undervisning(en) med fangar som lærarar (er) i god gang, noko som vel i stor mun kjem av at leirens inspektør har synt stor interesse for trivselen til fangane”.
Lektor Stordahl låner faglitteratur fra Bergen off. bibliotek, da leirens bibliotek har lite av dette.
I leiren er det nå istandsatt 2 store undervisningsrom, og et mindre leseværelse
– en av brakkene er omgjort til dette formålet.
Erling Stordahl skriver videre i sin rapport av 14. juni 1947; ”Mitt arbeid var hermed mykje letta, og kursleidarne var svært viljuge til samarbeid. Det var flinke fagfolk som underviste, og dei ynskte særlig hjelp til fagbøker. Eg rekna det for verdifult å hjelpa også dei fangane som held seg burte frå undervisninga, og det kan best gjerast med bøker. Det har då også kome mange fangar utenfor kursi og bede om bøker, og det har då gjerne vorte ein prat med det same. Og det kan vel ha sitt verde at fangane får ”lufte” seg litt til ein sivilist som dei har tiltru til. Dei har sine problem".
Stordahl er en samvittighetsfull person, og gjør tydeligvis sitt ytterste for å hjelpe fangene med bøker,
han låner av Bergen offentlige bibliotek, Voss kommunale bibliotek, samt av Landsgymnaset,
“men det er diverre mykje som dei ikkje greide skaffa, for fangane sine interesser går langt”.

Leiren legges ned
30. oktober 1947 legges leiren offisielt ned, bare en vaktmann blir igjen, for å passe på bygningsmassen. Vaktmannen er sjåfør Thorsen, som har vist seg å være en pålidelig og pliktoppfyllende mann.
Fangene er løslatt, eller overført til Gulskogen, Knappen og andre anstalter.
26. november 1947 selges leiren til Voss kommune for kr. 47.500,- (kjøpt for kr. 24.850,-),
unntatt administrasjonsbrakken, arresten, og smien.
12. februar 1948 selges adm. brakken og arresten for kr. 2.500,-
Tidligere (10. oktober 1946) har man solgt stallen til en nabo, for riving,
sannsynligvis som bygningsmateriale til eget hus.

I veikrysset, lå tidligere porten til leiren, og spor etter fundamentet til et av vakttårnene kan ennå skimtes under gresset, ved treet til høyre

Dagbok – kronologisk hendelsesforløp i Skulestadmoen tvangsarbeidsleir
(hentet fra protokoller, rapporter og andre dokumenter funnet i Statsarkivet i Bergen)

1945
16. november – de 8 første fangene overføres fra Espeland leir
19. november, da kom 8 nye fanger, totalt 16 mann i leiren,
23. november – 3 nye fanger ankommer, tot. 19 mann,
30. november – 12 mann kom til, tot. 31 fanger,
8. desember – kom 8 nye fanger, tot. 39 fanger.

1946
4. og 5. januar, kraftig regnvær, storm og fangene gjør innearbeid.
6. januar – Frelsesarmeen fra kl. 11 til 12.
9. januar – kom det 11 mann, tot. 50 fanger i leiren.
15. januar – Engelskundervisningen settes i gang, for nybegynnere, 10 deltakere, læreren er en fange fra Bergen.
Samme dag kom det 6 nye mann, tot. 56 fanger
(tallet varierer mellom 55 og 56, varierende om en ”ordinær” fangen telles med, 21. januar meldes denne i avgang)
16. januar – kraftig regnvær og storm, fangene gjør innearbeid.
20. januar – Leiren oppretter bibliotek, med bistand fra pastor Madland.
21. januar telles det 55 fanger,
1. februar kommer det 13 nye fanger, tot. 67 fanger
2. februar – Biblioteket får nytt lokale. Det gamle biblioteket frigis som studierom.
1 rom i brakke II frigis til studier.
7. februar – Pastor Madland taler om ”Religion og kristendom”.
9. februar – Konsert, ved fange fra Bergen.
11. februar omgjøres den første soningen på 1 mann fra vanlig soning, til tvangsarbeid (dom stadfestet)
12. februar kommer det 2 fanger til
13. februar omgjøres soning for 2 mann til tvangsarbeid (tot. 3), det soner nå 69 fanger i leiren
14. februar – Andakt – Pastor Madland taler om ”Særmerker for kristendommen”.
17. februar – Omgjøres soning til 14 mann (17 på tvangsarb.)
18. februar – På initiativ fra fangene setts undervisning i gang i følgende fag;
engelsk, spansk, og handelsfag.
Samme dag omgjøres soningen for 9 mann (26 på tvangsarb.)
19. februar blir en soning omgjort – men det totale antallet er fortsatt 69 fanger.
21. februar – Skulestyrar Hildal holder foredrag om ”Norsk kunsthåndverk” m/lysbilder.
24. februar – Andakt ved klokker Vete
25. februar – koret, ca. 30 mann, konstitueres. Ankommer 8 nye fanger, og de er 77 i leiren,
27. febr. kommer det 8 nye fanger, de er nå 85 i leiren.
28. februar – Andakt ved pastor Madland.
Foredrag av lektor Hauge om ” Michael Sars”. Koret debuterer.
1. mars – 85 fanger (herav 43 tvangsarb.)
2. mars – Konsert ved 2 av fangene.
3. mars – Frelsesarmeen
7. mars – Andakt. Pastor Madland.
Foredrag med lysbilder om ”Roma” av lektor Eskeland.
14. mars – Andakt. Pastor Madland.
Hvalfanger Svendsen foredrag om ”Syd-Ishavet – New York – Norge”.
15. mars - 109 fanger (herav 73 tvangsarb.)
17. mars – Andakt. Anker Goli – Vaksdalskvintetten. (sekstett?)
21. mars – Ing. Quamme foredrag med lysbilder om ”Gjenreisningen”
26. mars – Frelsesarmeen
28. mars – Sorenskriver Arctander foredrag om ”Demokrati”
1. april – 119 fanger (herav 89 tvangsarb.)
15. april – 118 fanger (herav 94 tvangsarb.)
19. april – Frelsesarmeen
20. april – Kulturaften i forsamlingslokalet, kl. 1900.
Konsert og opplesning av ”Republikanerne” av Welhaven,
samt Wessels ”Smeden og bakeren”. Koret synger.
Inspektøren oppfordrer fange til å lese prologen nok en gang.
Gjester: Inspektør Tharaldsen med familie, og pastor Madland med familie.
21. april – Andakt. Biskop Fleischer og frue. (kl. 16 – 18 forsamlingslokalet)
25. april – forvalter Bjørklund holder foredrag om ”Peer Sivle”
1. mai – Idretten tar til med stevne og håndballkamper.
130 fanger (herav 109 tvangsarb.)
2. mai – Besøk av ekspedisjonssjef Hansson, direktør Probst og pastor Madland,
møtet holdes i kantinen.
8. mai – 41 fanger til Myrfjell (Mjølfjell?) med toget for å laste ved på vogner
9. mai – ”Skrefsrud” – foredrag av ing. Quamme
10. mai – 48 fanger til Myrfjell (Mjølfjell?) med toget for å laste ved på vogner
13. mai – nattverdsgudstjeneste ved pastor Madland
14. mai – friluftskonsert ved 3 av fangene.
15. mai – Foredrag av herr Slapgard om ”Moralsk atterreisning i Noreg”.
I leiren er det 143 fanger (herav 123 tvangsarb.)
17. mai – idrettsstevne. Revy. Dagen begynte med fellesbespisning ute,
dekkede bord mellom brakke 1 – 2, etter opptelling var det idrettsutøvelse med mer til middag, fra kl.15, arrangementet fortsetter, avslutning i kantinen kl. 21.30.

Forandring i rutinen, på nasjonaldagen Eneste bilde jeg har fra leiren, da den var i drift
foto©Statsarkivet i Bergen

30. mai – Frelsesarmeen. Bergen 1. korps musikkorps. Friluftsmøte.
1. juni – 156 fanger (herav 140 tvangsarb.)
8. juni – Andakt ved emiser Ådland.
10. juni – Andakt ved klokker Vete.
13. juni – Frelsesarmeen. Major Gree taler om ”Syd-Amerika”
15. juni – 156 fanger (herav 142 tvangsarb.)
17. juni – Vårserien i håndball tar til.
20. juni – Kulturaften. Gjester: fungerende rektor Langerak, ordfører og medlemmer av herredsstyret, representanter fra alle kommunale og sivile nemnder, pastor Madland med familie. Koret synger ”Lovsang” av Beethoven, utdrag av ”Finlandia” av Sibelius, og ”Landkjenning” av Grieg. Prolog. Fragment fra ”Peer Gynt”. Og det leses Wessel. Hardingfele. Opplesning.
Orkesteret spiller norsk musikk.
21. juni – Voss kommune; politisk vedtak i heradstyret om bruk av fanger på veiarbeid. (ref. avisen Hordaland)
23. juni – Idrettsstevne. Håndballkamp. Tivoli. Kabaret. Bål.
27. juni – Pastor Madland foredrag om ”Paulus”
1. juli - 164 fanger (herav 150 tvangsarb.)
8. juli – Foredrag ”Hva kan sikre økonomisk trygghet for bondestanden”.
15. juli - 167 fanger (herav 154 tvangsarb.)
19. juli – 6 journalister fra Bergensavisene på besøk med direktør Probst og inspektør Tharaldsen.
20. juli – kulturaften med gjester
21. juli – Høstserien i håndball begynner.
22. juli – flere aviser har reportasjer fra Skulstadmoen;
Dagen – Nazismen lever på Skulstadmoen
Morgenavisen – Hos 166 landsviksfanger på Skulstadmoen på Voss
Arbeidet – Skulstadmoen Tvangsarbeidsleir ideell omskoleringsleir for landssvikere
Bergens arbeider blad – 166 landssvikere soner straff på Skulstadmoen
Bergens Tidende – Hvordan vi behandler landssviksfanger
Samme dag besøker Stortingets justiskomité leiren, kl. 1030 til 1130,
for så å reise videre til Gudvangen.
23. juli – avisen Arbeidet – ”Rød pepper” – Omskolering av landssvikerne.
24. august – avisen Hordaland melder; inspektørskifte i leiren,
Tharaldsen reiser til Gulskogen og Hultman overtar.
24. juli – leserbrev i Morgenavisen – Narrestreker i landsvikerleiren.
29. juli – Olsok, høymesse ved biskop Fleischer og pastor Madland.
1. august – 170 fanger (herav 161 tvangsarb.)
2. august – avisen Dagen – En olsokgudstjeneste i en landssvikerleir, noen glimt bak piggtråden.
Det ble en gudstjeneste vi sent vil glemme, omtale av Olsok-høymessen.
8. august – andakt ved klokker Vete.
Samme dag må en vaktmann i leiren stille i Voss forliksråde i en sak med fange nr. 50.
17 syke fanger
11. august – forsøk på smugling av sigaretter avdekket. (beslaglagt tobakk – Westminster)
12. august – Frelsearmeen ved sekretær Jacobsen.
15. august – 170 fanger (herav 162 tvangsarb.)
17. august – fire smågriser fra Espeland leir ankommer

Illustrasjonsbilde – fra Espeland
foto©Statsarkivet i Bergen

21. august – fangene holdt kulturaften i kantinene i anledning inspektør Tharaldsens reise,
presten Madland, og de fleste funksjonærene overvar fremføringen.
22. august – vaktene tar avskjed med inspektøren og det overbringes gaver.
23. august – Avisen Dagen: Skulstadmoen skal nedlegges snarest mulig.
5300 landssvikerfanger igjen i landet.
1. september – 175 fanger (herav 167 tvangsarbeid, og 2 ordinære fanger)
2. september – undervisningen tar til etter ferien, nye fag;
journalistikk, jordbruk, navigasjon, engelsk fortsettelseskurs, spansk fortsettelseskurs,
Gentlemen’s club, og Club Castellano de Cavalleros de Noruega.
5. september – Andakt ved sekretær Nordahl, faste radiokonserter søndag formiddag,
og Kristelig klubb begynner sine ukentlige møter.
14. september – rømningsforsøk av 3 fanger, mislykket
15. september 175 fanger (herav 167 tvangsarb.), tallet på fanger går ned fra sitt høyeste den 20.september – plystring, forsøk på kontakt utenfra kl. 2230, 2 til 3 varselskudd avfyrt, etterpå ikke hørt noe.
21. september – tobakksrøykning tillatt på prøve fra i dag, all røyking skal skje på fritiden.
25. september – 177 fanger, det høyeste antallet fanger i leiren, siden færre.
1. oktober - 170 fanger (herav 164 tvangsarb.)
8. oktober – det rapporteres om stor mangel på underklær til fangene
– hastemelding pga vinter i anmarsj, samt kaldt og rått klima.
11. oktober – Bergen Arbeiderblad – Tredekket på Bømoen flyplass frigjeve.
(Rives av fangene og skal brukes til brensel, for å redusere kostnadene.)
12. oktober – leiren får låne hest og kjerre fra Tvildemoen (militærleir), de blir inn til videre.
13. oktober – fange nr. 115 gifter seg i Voss kirke (under bevoktning) kl 1830,
tilbake i leiren kl. 2130
15. oktober - 167 fanger (herav 158 tvangsarb.)
17. oktober – Forvalter Bjørklund holder foredrag om ”Avholdssaken”.
22. oktober – frakt av materiale fra Bømoen til Espeland og Skulstadmoen, med tog.
28. oktober – Misjonær Jacob Straume holder foredrag om ”Et større Norge”,
beretninger fra Kinas misjonsmark. Pastor Madland og sekretær Hårvig deltar også.
1. november - 167 fanger (herav 162 tvangsarb.)
10. november – Pastor Madlands avskjedsgudstjeneste i kantinen fra kl. 1930 til 2100.
13. november – 45 fanger kroppsvisitert – funn av en del brev – 4 fanger sendt til Bergen Kretsfengsel.
15. november -155 fanger (herav 147 tvangsarb.)
16. november – underholdningskveld
17. november – Besøk av professor Håkon Gran, fabrikkeier Einar Nilsen,
og disponent Leif Sundt, korte vitnesbyrd.
Underholdningskveld i skolebrakken.
Samme dag deltok en fange i sønnens konfirmasjon i Voss kirke, kl. 11 tilbake kl. 1430
20. november – Professor Gran holder foredrag om ”Naturvitenskap og kristendom”.
Pastor Fjose’s tiltredelsespreke, cand.teol. Eikelund.
1. desember (notert betjentstyrke 33 mann) 170 fanger (herav 164 tvangsarb.)
7. desember – militærhesten, fra Tvildemoen, returnert.
8. desember – gudstjeneste i kantinen ved pastor Fjose
15. desember -166 fanger (herav 161 tvangsarb.)
24. desember – Juletrefest i kantinen, pastor Fjose leser juleevangeliet,
og vaktmester Malde holder tale, fra kl. 15 til 17.
Pastor Fjose preket der servertes kaffe og mat kl. 15 efterpå blev der synget efter programmet. Kantinen var vakkert dekket og alt gikk efter programmet pent for sig.
25. desember – Gudstjeneste ved pastor Fjose.
26. desember – Lektor Eskeland holder foredrag om ”Fargefotografering”, viser lysbilder.
27. desember– arbeidet besto i dag, i å brekke løs flaker fra flyplassens materialer (Bømoen)
31. desember – Nyttårsrevyen og konsert – rosignal kl. 2400.

1947
1. januar – Gudstjeneste ved pastor Fjose; ca 90 tilhørere, og etterfølgende konsert, med ca 40 tilstede.
Det nye året begynner med 163 fanger (herav 159 på tvangsarbeid) i leiren.
2. januar – Konsert med ca 60 tilhørere. Fange 202 rømmer fra en utekommando,
den dagen er det ”bare” 158 på tvangsarb. Samt påfølgende dag.
Avhør av medfanger etter rømningen.
Den 4. januar er tallet tilbake til 159 – rømlingen tatt?
Samme dag leser skuespiller Alf Hjørnevik småstykker av Kinck og Per Sivle, ca. 120 tilstede i kantinen.
6. januar – Bokpakke ankommer leiren, fra direktør Probst.
Direktør Probst ønsket godt nytt år, og holdt der etter en formanende og advarende tale til fangene
(grunnet forskjellig inntrufne episoder, herunder en rømning)
9. januar – Lektor dr. Per Tylden holder foredrag om ”Motgang og dølgjing i Bjørnsons diktning”,
musikk før og etter, pastor Fjose tilstede, ca. 75 tilhørere i kantinen.
12. januar – Underholdningsaften.
15. januar – Foredrag ved Sigbjørn Bernhoff Osa om ”Hardingfela” med musikkdemonstrasjoner. Oppstart av undervisningen etter jul.
162 fanger (herav 158 tvangsarb.)
18. januar – Andakt ved klokker Vete.
19. januar – Konsert ved 2 av fangene.

Her slutter den fortløpende føringen, samlet i egen rapport, av kulturelle innslag i leiren, men det er ikke grunn til å tro at omfanget minker før i mai 1947, da svært mange unge fanger overføres til Knappen leir.

22. januar – foredrag i kantinen av dr. Helem
29. januar – klokker Vete holdt foredrag i kantinen.
1. februar – 157 fanger (herav 153 tvangsarb.)
8. februar – siste advarsel vedrørende røyking gis; at all røyking skal skje på fritiden – ellers trekkes hele ordningen.
15. februar – 153 fanger (herav 150 tvangsarb.)
18. februar – streng kulde
25. februar – vaktmann, fra Haugesund, skyter seg i foten, vådeskudd med revolver, ifbm
våpeninstruksjon.
1. mars - 155 fanger (herav 148 tvangsarb.)
14. mars – ny ordre vedr. signaler morgen, middag og kveld, gjelder fra 15/3
15. mars - 153 fanger (herav 149 tvangsarb.)
31. mars – kl. 0410 ble det sendt 28 fanger til Upsete, tilbake kl. 2000,
”her havede nyligen gået et sneskred, som angiveligen skulle ha begavet 6 – 8 skiløpere”.
1. april – 159 fanger (herav 153 tvangsarb.)
14. april – 6 fanger overføres til Knappen, reiste kl. 1400
15. april - 148 fanger (herav 142 tvangsarb.)
17. april – 8 nye fanger overføres til Knappen.
1. mai – 127 fanger (herav 122 tvangsarbeid)
3. mai rømmer en svensk fange mellom kl 2200 og 0630
6. mai – rømningsforsøk fra taket på brakke 5 (mot nord), skutt 1 varselskudd fra post 1 – kl.11.
15. mai – 120 fanger (115 på tvangsarbeid og 5 ordinære straffanger)
16. mai - 117 fanger på Skulstadmoen, 3 fanger overføres til Knappen,
sammen med transportfører Georg Larsen og verksmester Ulvik – kl. 13.45.
14. juni – 11 syke – tot. 107 fanger.
Tallet fanger i Skulstadmoen synker under 100 den 27. august 1947 (herav 97 tvangsarb.)
Sist ordinære fange løslates / overføres den 13. september, etter den tiden er det kun fanger på tvangsarbeid som er igjen.
26. september er det 72 fanger i leiren,
27. september – 59 fanger
28. september – 40 fanger
30. september – 31 fanger
12. oktober – 25 fanger
18. oktober – 22 fanger løslates / overføres
19. oktober – 3 fanger
27. oktober 1947 registres fangene på tvangsarbeid for siste gang – noen av dem blir atter frie menn,
og for dem er krigen endelig slutt.
30. oktober 1947 – fra vaktrapporten:
samtlige reiser fra Skulestadmoen i dag: Leiren er nedlagt. Sjåfør Nils Thorsen tilbake som vakt.

Kilder
Statsarkivet i Bergen:
A-654 arkivskap – Bergen Kretsfengsel med landssvikerleirer og hjelpefengsler – nr. 33
Skulstadmoen leir. (ca. 30 hylle-cm)
Intervju med 2 bergensere; frontkjempere og tidligere fanger i leiren, en bosatt i Bergen og en på Østlandet.
Samtaler med 2 personer på Voss, med lokalkunnskaper om leiren.
Egne befaringer i området.
Alle undersøkelser utført i mai til september 2009.

Regnbuen skimtes til høyre, høsten er på vei, lite minner om fangeleiren, som engang lå her

Arbeidskommando til Norheim skiferbrudd


Creative Commons-lisens

Skulestadmoen tvangsarbeidsleir av Knut Georg Flo er lisensiert under en Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår 3.0 Norge Lisens.
Basert på et verk på adresse historier.origo.no.

Smauene som forsvant

av Knut Georg Flo

Det er en vindfull morgen i Bergen, Vervarslinga på Vestlandet, melder, kl. 08, om stiv kuling fra sør, overskyet vær, og 7°C, utover dagen skal det begynne å regne, samtidig som vinden skal spakne.

Typisk Nordnes-miljø
UBB-SO-1185 © Billedsamlingen Universitetet i Bergen – Foto: Olai Schumann Olsen

I Madsensmuget på Nordnes gjør de fleste ungene seg klar for å gå på skolen, den ligger like ved,
på knausen over Haugeveien. Madsensmuget har et gjennomgående løp fra Strandgaten,

Madsensmuget, sett fra Strandgaten, ved nr. 160

inngang mellom nr. 160 og 162, og utløp oppe i Fredrikbergsgate, midt i mot nr. 28b.
Madsensgang kommer inn på tvers i Madsensmuget, fra Toldbodalmenning, mellom nr. 2 og 4.

Nordnes før eksplosjonen – kart © Billedsamlingen Universitetet i Bergen

De voksne, noen kvinner og mannfolkene, er alt gått på jobb, til de mange arbeidsplassene ved Vågen.
Familiene bor tett i Madsensmuget og Madsensgang.
Her bor, de side om side; husmødre, fyrbøtere, matroser, agenter, løsarbeidere, butikkdamer, tømmermenn, syersker, havnearbeidere, lagerarbeidere, stuerter, kullarbeidere, skipsvaskeren, motormenn, torghandleren, bakeren, bokbinderen, og andre arbeidere, de fleste med tilhørighet til det maritime miljøet.
Familienavn som (Adressebok for Bergen 1940);
Engdahl, Seim, Dahl, Olsen, Hesthammer, Tveit, Johannesen, Uglum, Ellingsen, Birkeland, Fossmark, Vikøren, Hatland, Johansen, Foss, Flo, Tvedt, Hatlelid, Sivertsen, og mange flere.

Trange og kronglete gater på Nordnes
ubb-so-0744 © Billedsamlingen Universitetet i Bergen – Foto: Olai Schumann Olsen

Alle er de uvitende om hva dagen skal bringe, det er torsdag 20. april 1944
– en dag som skal forandre Bergen, for alltid.

Hitlers fødselsdag skal feires, og i Haakonshallen gjøres det klar til fest.
Nedenfor Rosenkrantztårnet, ved Festningskaien ligger sandfartøyet Korsdøl forankret, og utenpå den igjen, ligger skipet, hvis navn alltid vil bli forbundet med uhygge, Voorbode.
Mot alle regler, har amunnisjonsskipet, med sin dødelige last, fått legge til kai.
Lasten består av 100 tonn dynamitt, 50 kasser lunte, og 180.000 fenghetter.
Skipet ankom Bergen havn, søndag ettermiddag kl. 17, den 16. april
– hun får bare seile i dagslys, og må søke havn hver kveld – Bergen havn har forbud mot anløp av skip, med større sprengstofflast enn 50 tonn
– men uklare skipspapirer og en besetning som tier om sin last, gjorde at de fikk legge til land,
offisielt for utbedring av en maskinskade, samt bunkring.
Den opprinnelige planen gikk ut på å anløpe den ytre havnen i Bergen, for å justere kompasset, og så forsette sin seilas mot den endelige havnen; Kirkenes.

Kl. 08.05 ankommer 2 norske mekanikere Voorbode, med robåt, de skal utføre reparasjoner.
Like etter ropes det om røykutvikling, og det slås alarm, mannskapet iler i land,
de norske reparatørene, som ikke vet om lasten, ser hastverket, og stormer etter.
Et smell høres, og en luke fyker til værs – det går nå opp for alle i området, og på nærliggende skip,
at det er fare på ferde, det ropes og skrikes, og folk løper mot Bradbenken.
Kraftig brann observeres om bord i Voorbode, og tykk røyk stiger opp.
En kort stund etter, åpenbarer det seg en stikkflamme, som skyter til værs, kanskje så høyt som 30m
– de fleste reagerer med å løpe for livet, mange blir dessverre stående litt for lenge,
og observere den voldsomme flammen, som plutselig stuper og forsvinner.

Klokken slår 08.39 – katastrofen inntreffer – hele lasten går til himmels
– og slynger glødende stål gjennom luften, en vannsøyle står flere hundrede meter til værs,
og med seg tar den slam og stein, og sprer sitt dødelige nedfall over byen.

Haakonshallen og Rosenkrantztårnet
UBB-BROS-07545 © Billedsamlingen Universitetet i Bergen

Mennesker innenfor en radius av 400 – 500m slås umiddelbart bevisstløse,
i ettertid kan de ikke minnes eksplosjonen. Knust glass har ødeleggende kraft på øyne, og bar hud
– og de som ble stående litt for lenge rammes. Trykkbølgen tar også med seg trehus,
selv murvegger blåses inn. Etterpå kommer flodbølgen, som knuser mye på sin ferd ut fra senteret,
og på sin retur drar den med seg mennesker, dyr og bygningsmasser – det oppleves som ragnarok.

Fra Festningskaien
UBB-BROS-07547 © Billedsamlingen Universitetet i Bergen

Så starter brannene, på begge sider av Vågen herjer ilden, Bergen brenner!
Nordnes, Bradbenken, Festningen, Skuteviken og helt ut i Sandviken,
sprer brannene seg fra hus til hus.

Hele kvartalet mellom Nykirkealmenning og Toldbodalmenning står i brann, Nykirken har fått store skader, tårnkuppelen kollapser, og folk har starter å evakuere hjemmene sine.
Dette har de dessverre fått god trening i, etter mange allierte bombeangrep.
Mange beboere og skadde fra Nordnes rømmer mot Elyce´-gården (Kalmarhuset),
der det er førstehjelpsstasjon og tilfluktsrom – dette blir også mange familiers nødbolig den første tiden,
før de flytter videre, til familie og venner, eller andre steder i byen.
De fleste eiendelene blir igjen, og flammene gjør seg av med dem – noen få ting reddes ut
– langs Haugeveien, Fredriksberg, og i Nordnesparken vokser stablene.
Naboer hjelper hverandre, tyske og norske mannskaper bekjemper brannene så godt det lar seg gjøre,
men området nedenfor Strandgaten, mellom Nykirke- og Toldbodalmenning, er gått tapt,
og flammene tar med seg store deler av trehusbebyggelsen ovenfor også.
Det tar nær en time før brannvesenet klarer å komme frem til Nordnes, det som er igjen av veiene er dekket av kadaver, bygningsrester og mudder fra Vågen.

Fra Nordnes, utsikt mot Nykirken
UBB-BROS-07552 © Billedsamlingen Universitetet i Bergen

Eksplosjonen koster over 100 norske liv, og minst et tilsvarende antall tyske liv,
flere hundrede alvorlig skadde, flere tusen lettere skadde, svært mange øyenskader,
og i Bergen er det bare en øyelege på vakt. Det må også treffes tiltak for de mange tusen husløse,
de skal skaffes midlertidige nødbolig, mat og tilgang til sanitær anlegg.
Ut av byen strømmer det skadde til St. Franciskus hospitalet i Nygårdsgaten (ved siden av St. Paul kirke), Florida sykehus, Betanien, Kvinneklinikken, Storetveit reservesykehus og Haukeland sykehus.

Bydelen Nordnes er for alltid forandret, borte er mange av husene, menneskene og smauene.
Borte er også Madsensmuget og Madsensgang.

S-1209 99-3b – NTB’s krigsarkiv – Riksarkivet, Oslo

Fredriksbergsgate 28, fotografert fra hvor Madsensmuget engang startet, fra toppen

Omtrent slik ville det ha sett ut, om man så oppover Madsensmuget mot Fredrikbergsgate 28

Situasjonen i dag, Madsensmuget gikk parallellt med veien foran blokken

Midt på skille mellom blokkene (fargene) gikk engang Madsensmuget opp

Midt på blokken, gikk Madsensgang inn

Fredrikbergsgate, sett mot nord / Akvariet, til høyre en liten rundt plen, omkranset av en hekk

Et passende sted for et minnesmerke over de som ble drept, skadet, og husløse – og over smauene som forsvant – 20. april 1944

En minneplate bør også settes opp ved stedet Voorbode lå forankret ved Festningskaien.

Kilder:

- 20. april – en dag i 1944 Odd Strand – Bodoni forlag - Bergens adressebok 1939/40 – Bergen offentlige bibliotek – lokalhistorisk samling, den siste tilgjengelige, ingen utgitt under krigen. - kart fra Billedsamlingen UiB ,alle bildene er linket opp mot nettsiden til UiB – ønskes fulloppløsningsbilder – må disse kjøpes fra UiB.

Gatebildene er fra Nordnesgaten, finner ikke gamle bilder fra Madsensmuget eller Madsensgang.
PS! 3. november 2009 – fant 2 bilder på Bergen offentlig bibliotek, i deres fotosamling, ligger i mappen; Strandgaten (en gledens dag!)
– samtale med nær slektning
Svart/hvit-foto under overskriften: Restene av Madsensgang – fra Kåre H. Pedersens samling

Andre artikler om temaet:
– Dag-Geir Bergsvik Knudsens blogg – Byrommene som ble borte
Fra Digitalarkivets internettutstilling vedr. 60-års dagen for Eksplosjonsulykken i Bergen 20. april 1944
Facebook-gruppe for opprettelse av minnesmerke etter eksplosjonsulykken, sannsynligvis den største samlingen med foto, bakgrunnsstoff og linker om 20. april 1944.

Nykirken, restaurert og med nytt tårn, og gateløpet er rettet ut

Hele kartet fra før eksplosjonen
kart © Billedsamlingen Universitetet i Bergen

Vedr. teksten og fargebildene gjelder;

Creative Commons-lisens

Smauene som forsvant av Knut Georg Flo er lisensiert under en Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår 3.0 Norge Lisens.
Basert på et verk på adresse historier.origo.no.

Velkommen!

Hei, og takk for at du kikker innom.
Dette er sonen for oss som liker å formidle en historie, som vi ønsker skal bli tatt vare på for ettertiden.
Mitt håp er at vi sammen kan utvikle dette til et interessant møtested for historier om slekt, begivenheter, eller egne opplevelser i Norge, eller om nordmenn i utlandet.

Jeg har startet med 2 dystre historier, om en fortid vi bør vite mer om, som har kommet i skyggen, fordi de omhandler det å velge; den andre siden.
Den berører også vår nåtid, om vår kollektive hukommelse; hva vi velger å huske og minnes. Jeg har vist til de kildene jeg har brukt, i den første historien, men de gjelder også (i en grad) for den andre.

Håper du kan bidra med berikende fortellinger og konstruktive tilbakemeldinger, slik at vi alle kan lære, forstå og utvikle oss.
Og jeg ser frem til å lese deres bidrag!

Nok en gang, velkommen skal du være!

Annonse