Viser arkivet for stikkord norsk, riksdugnad

Med hakke og spade, i innsats for landet

Bergensgutter og Osbønder – høsten 1940

Foto: At-gutter på Hauge, sommeren 1940 – Kjell Falcks fotosamling

av Knut Georg Flo

Hva skjedde egentlig med Arbeidstjenesten på Os?
Hvordan gikk det med AT-guttene høsten 1940? Og når endte det?
Tidligere har jeg skrevet om starten for Arbeidstjenesten på Os – uten å kjenne til hvordan det gikk.
Etter en del undersøkelser, og samtaler, har historien endelig fått en ende, og her kommer avslutningen.
Stor takk til Kjell Falck, Gudrun Heggland og Lokalhistorisk avdeling på Bergen offentlige bibliotek.

By og land hand i hand

At-gutter på Hauge, sommeren 1940 – Riksarkivet – Norsk arbeidstjeneste S-1514-U406-s3a-41

4. juli 1940 blir starten for Administrasjonsrådets Arbeidstjeneste på Os, sør for Bergen.
Den første tiden tjenestegjør rundt 100 frivillig gutter – for å hjelpe landet i en vanskelig situasjon,
og ikke minst, bøndene på Osøyro, med nybrottsarbeid, skog- og krattrydding, og grøfting.
Dette er med på å sikre landets matforsyning, og sysselsette arbeidsløs ungdom.
Tjenestetiden til mannskapene variert – en tredjedel hadde kontrakt på 3 måneder,
noen få 2 måneder, de fleste 1 måned, og en del 14 dager.

100 Bergensgutter stiller til Arbeidstjenesten

AT-guttene, mannskap og befal, forlegges i norske militærtelt; 11 8-mannstelt og 22 4-mannstelt.
110 gutter er påmeldt, men 12. juli var antallet foreløpig kommet opp i 90 deltakere.
For sin innsats ble gutten belønnet med følgende satser, foruten fri kost og losji, samt 1 hjemreise:
Dagpenger 25 øre dag / 1. mnd – 40 øre dag / 2. mnd – 60 øre dag / 3. mnd.
Tilværelsen i telt – var også en årsak til at tiden på Haugsneset ble kort, grunnet Vestlandsværet.
Guttene i Os har også tatt fatt med liv og lyst, men en hadde det noe surt regnværsdagene i forrige uke. De ligger jo i telt og sydvesten står innover fra Bjørnefjorden.

Siden ble leiren flyttet innomhus på Os skule (Kviteskulen), og videre til ungdomshuset, Dølatun, i Hegglandsdalen.

Erik Westerlid var oppnevnt som leirsjef (administrativ leder) for Arbeidstjenesten på Os,
av leder for Arbeidstjenesten på Vestlandet: Georg Vedeler.
Westerlid valgt i sin tur å utpeke Truls Nordgreen til arbeidsleder (tilsvarende kompanisjef – senere kalt sveitfører). Nordgreen som nylig hadde deltatt i Felttoget i Norge,
sto uten arbeid, og fant denne tjenesten interessant. Nordgreen kontaktet i sin tur Kjell Falck,
som lot seg overtale til å bli nestleder for arbeidstjenesten. Falck hadde nylig vendt hjem til Bergen,
fra Oslo, hvor han hadde fått sine studier i avbrutt, og ønsket å bruke tiden som kom, til å jobbe.

Leirledelse, og befal, utenfor Dølatun, i Hegglandsdalen. Kjell Falcks fotosamling

Profilerte personer uttaler seg om Arbeidstjenesten, sommeren og høsten 1940;

Fra Bergens Arbeiderblad

To begivenheter fant sted mens Arbeidstjenesten fortsatt holdt til i Hegglandsdalen;

AT-fest på Fløyen
En stor fest ble avholdt på Fløyen fredag 6. september 1940, for alle som hadde deltatt i Arbeidstjenesten sommeren og høsten 1940. Tilstede var alle fra leiren, ledelsen i AT, også ordføreren kom, guttene satte pris på aksepten og den kommunale godkjenningen fra ordfører Stensaker, for deres innsats på Os. Falck minnes forøvrig at Nordgreen og han ble avbrutt, da de hadde sunget de første strofene av en egenkomponert sang, av det ikke helt sømmelige slaget, ordføreren mente at det er nok!

Fra Bergens Arbeiderblad

Man kunne også oppsummere innsatsen fra leirene i Ølen, Bøvågen og Os, pr. 5. september hadde man brutt opp 61,5 mål ny jord, gravd 3.781 meter grøfter, og ryddet 52,5 mål beite.
Også på Bulken var det lauvet betydelig med skog. Leirene hadde hatt 640 deltakere.

Lederkurset på Nygårdshøyden

Kursdeltakerne er på vei – Fra Kjell Falcks fotosamling

I Handelshøyskolens lokaler på Muséplass ble det avholdt et lederkurset, fra 2. til 7. september 1940, tjenesten fortsatt var intakt, og AT-guttene hadde tilhold i Hegglandsdalen. Befal fra Os var med; kompanisjef (arbeidsleder), NK, og troppssjefer – mulig også lagførere.
Kurset ble ledet av Arbeidstjenesten, og dets leder, Georg Vedeler, fylkesformannen for AT (Riksdugnaden) holdt her et foredrag om navneskikk.

AT-leder Georg Vedeler taler – foto: Riksarkivet – Norsk arbeidstjeneste S-1514_U406_s6a_07

Deltakerne, på de to fremste rekkene, ledere og befal fra Os-leiren – Kjell Falcks fotosamling

En hendelse som siden får konsekvenser for AT-guttene, er at den 25. september 1940 avsettes Administrasjonsrådet, og en NS-styrt, kommissarisk regjering settes inn – og ansvaret for Arbeidstjeneste og idrett overtas av minister Axel Stang. Nyordningen skal komme til å sette sitt preg på Norge, like så på Arbeidstjenesten, fra 1941 skal tvungen tjeneste innføres.

Bergens Arbeideblad

Hva skjedde videre – etter Hegglandsdalen

Forholdene i ungdomshuset i Hegglandsdalen ble utover sensommeren for primitive, og huset for lite, så man var på jakt etter nye lokaler. Slik kom Kjell Falck over Ferstad feriekoloni. Overlæreren på Sandviken skole var den ansvarlige for feriekoloni, hun var skeptisk til forslaget om å leie ut stedet, men siden formålet var godt, lot hun seg overtale. Med tillatelse og nøkler dro hele AT-gjengen ut på Ferstad.

Den eneste leiren som fortsatt var i drift i Hordaland, flyttet 1. oktober, fra Hegglandsdalen til Bergen kommunes feriekolonier på Ferstad. Det var omlag 70 deltakere, og driften var planlagt frem til jul.

Portvakten – Ferstad – Kjell Falcks fotosamling

Området ved porten til leiren – juni 2011.

Feriekolonien var tilpasset skolebarn, og her kom AT-guttene, lange slamper; så det måtte bli noen utfordringer – en av de første var størrelsen på sengene – noe guttene ordnet svært praktisk og kontant.
På Lundegården, i nærheten av leiren, ble det drevet nyrydding og beiterydding.
Fredagene arrangeres det kamerataften for AT-guttene på Ferstad, noen ganger også med gjester.
De deltakende AT-guttene består nå hovedsakelig av arbeidsløse, i motsetning til sommerens deltakere, som var dominert av skoleelever.

Oppstilling, og avmelding, på Ferstad. Kjell Falcks fotosamling.

Den 30. oktober 1940, kommer en kunngjøring i avisene, fra Arbeidstjenestens organisasjon,
om nye betingelser for å bli ansatt som befal. Lagførerne, som er ansvarlig for et 12-manns lag,
må ta et 2-måneders kurs. Troppssjefer, NK kompani, og kompanisjefer skal ha god allmenn og teknisk utdannelse, for eksempel realartium, krigs- og befalsskole, tekniske skoler, landbruksskoler, og skal tidligere ha virket som offiserer eller leirledere i Arbeidstjenesten.
I alle tilfeller er det en forutsetning å inneha utpregede lederegenskaper.
Samme dag kommer også kunngjøring, om kurs, i Norsk Lysningsblad.

På Ferstad ble AT værende ennå en tid. Noen dager senere, 2. november 1940, mottok de et telegram fra Oslo. Det var lørdag, arbeidslederen, Truls Nordgreen, var på perm i Bergen, og telegrammet var brutalt kort; tjenesten skulle omgående legges ned – dagen etter var det slutt.

Siden det alt var gitt lørdagsperm for guttene, ble den utvides med 1 time,
med klar melding til alle, pakk alt utstyr påfølgende dag!
Søndag ettermiddag, 3. november 1940 dro samtlige gutter – Arbeidstjenesten på Os var slutt
– det var en utbredt skuffelse – guttene trivdes med tjenesten, og Os-bygdens bønder var godt fornøyd med guttenes innsats. Tjenesten ble drevet uten ytre påvirkning – og kanskje var det en del av grunnen til den plutselige nedleggelsen. Noen forklaring ble aldri gitt til At-guttene.
Innkallingen av gutter til vintertjeneste på Os, som alt var annonsert i avisen, ble aldri noe av.
Trolig kan nedleggelsen av tjenesten på Ferstad, ha sin bakgrunn i de nye kravene til befalet.
Tjenesten som gjenoppsto våren 1941 fikk et mer militært preg, og var sentralstyrt fra Oslo.

Avskjed med bøndene, og Ferstad. Kjell Falcks fotosamling

Guttene er på vei hjem, det er slutt for AT på Os. Kjell Falcks fotosamling

Veikrysset i dag – 71 år senere.

Ferstad og Elisa Knudtzons feriekoloni
Det vi kjenner som Ferstad feriekoloni, er egentlig 2 kolonier, en for gutter og en for jenter.
Begge feriekoloniene, hovedsakelig to store hovedbygninger, rundt samme tun,
var plassert på Ferstad, mellom Osøyro og Halhjem.
I 1902 kjøpte Christian Michelsen embetsgården på Ferstad i Os hvor han bygget en stor og prangende bolig. Den ble solgt allerede i 1904, men han beholdt det meste av tomten, hvor han fikk bygget sommerhus for noen av sine venninner. Senere ble deler av tomten gitt, med feriekoloni som formål, til Stiftelsen for allmuens barn. Her ble Ferstad feriekoloni åpnet i 1906. I sommerferien kom barn fra byen her for å få fysisk aktivitet, sunn mat, sol og frisk luft. En av aktivitetene var bading i sjøen, og mange av barna lærte seg å svømme i løpet av sommeren.

Bare grunnmuren etter Ferstad feriekoloni står igjen.

I 1908 lot kjøpmann og konsul, Conrad Mohr (1849 – 1926) bygge Fru Elisa Knudtzons Feriekoloni. Elisa (Elisabeth) var Mohrs søster. Også Elisas enkemann bidro;
Fru Elisa Knudtzon (1856 – 1906) næret sterke sociale og filantropiske interesser, og i rigtig forstaaelse av og sympati med sin hustrus velsignelsesrike virke stillet konsul Konsul Jørgen Bailli Knudtzon (1847 – 1907) sig altid meget velvillig med hensyn til de pekuniære ofre, som dette virke krævet. Efter hendes død skjænket konsul Knudtzon 10,000 kr. som et legat, hvis renter anvendes til driften av fru Elisa Knudtzons feriekoloni paa Ferstad. Denne koloni har konsul Conrad Mohr bygget til minde om sin søster og git den hendes navn.

Grunnmuren etter Ferstad feriekoloni ses bak til høyre, området ellers gror igjen.

Mange skolebarn fra Bergen har nyt godt av gavene fra de tre driftige og engasjerte mennene. Anleggene ble siden overtatt av Bergen kommune, og drevet fra til 1970-tallet, da manglende vedlikehold og forfall satte en stopper for videre drift. Mot slutten ble feriekolonien drevet videre som leirskole.
I dag er bygningene revet, bare grunnmurene står tilbake i det naturskjønne området.

Etterspillet

Lederne for Arbeidstjenesten på Os, ble igjen på Ferstad noen dager,
etter at guttene ble dimittert søndagen. Truls Nordgreen returnerte på mandagen.
Det var en del saker å avslutte, varer å betale hos kjøpmannen, og utstyr å rydde opp i.
Om stemningen sier Kjell Falck at de hadde riktig dårlig humør, husker jeg.
Som avslutning fikk befalet et tidlig snøvær, fredag 7. november 1940 falt det mye snø,
og dekket til landskapet, som AT-guttene så uegennyttig hadde ryddet for matauk og beite.
Snøen kunne ikke viske ut vissheten om deres formidable innsats, i en vanskelig tid,
og Os-bøndene var dem nok evig takknemlig.

En vemodig stund, etter at AT-guttene dro – her to fra leirledelsen. Kjell Falcks fotosamling.

Kjell Falck husker svært godt da han skulle overlevere feriekolonien, og returner nøklene.
Han ble møtt av en rasende overlærer fra Sandviken skole, hun var svært oppbrakt over at sengene var sparket i stykker, og ellers over den harde medfarten bygningen hadde fått.

Best minnes Falck det gode samspillet mellom Os-bygden og Arbeidstjenesten;
Det var veldig god kontakt mellom osingen og arbeidsleiren. Det var bare hygge og vennlighet å møte over alt.

Guttene fikk svært god kontakt med Os-bøndene; Det var ikke bare det at de sa ja takk til å få arbeidshjelp, men de var veldig ivrig med å skulle lære oss ting, praktiske ting, som hvordan man skulle flytte på en stein, og sånne ting. Det var hyggelig det.
Kunnskap som bøndene hadde opparbeidet seg gjennom generasjoner, i det steinete landskapet, ble overført til guttene, nytting erfaring, som de fikk nytte av, både i AT, og senere i livet.

Etter nedleggelsen av At på Os, prøvde guttene seg med en sosial samling på vinteren, de fikk ikke engasjert særlig mange, og noe nytt treff ble det ikke – kontakten mellom deltakerne smuldret for det meste bort. Vi forsto at det var greit å møtes en gang, men det var ingen stemning for å fortsette.

Om hvorfor AT ikke er mer omtalt sier Kjell Falck, at guttene følte de var på litt gyngende grunn, det var veldig viktig at det var en frivillig sak å delta, og at tjenesten var initiert av Administrasjonsrådet, som en håndsrekning til norsk ungdom, som var usikker på hvordan de skulle håndtere den vanskelige situasjonen landet var kommet. En annen faktor var at man fryktet at det sto andre krefter bak.

Kjell Falck 2011

Kjell Falck tilføyer så, med et smil om munnen;
Det har du sikkert ikke funnet i noe som helst arkiv, det gikk jo av og til ganske muntert for seg, nede på Os. Vi gikk på dans på Fjellheim, og der var det en god del av guttene som fant seg venninner, blant Os-jentene, til stor forargelse for de lokale guttene, det ble lite granne spetakkel der…

Andre helgen i november 1940 faller det mye snø i Hordaland – guttene har reist,
og det hvite dekker resultatet av deres innsats. Kjell Falcks fotosamling.

Når man senhøstes 1940 oppsummerte sommerens frivillig innsats i Norge, hadde hele 8000 ungdommer tjent landet, av dem 1/5 del jenter, fordelt på 56 gutteleirer, og 34 jenterleirer.
Sammen har de gjort den formidable bragden å ferdigstille 20,5 km vei, ha 21,5 km vei under arbeid, grave 248 km grøfter, rydde og opparbeid 517 mål kulturbeite, og 532 mål nybrott.

I skjebneåret 1940 kalte Norge på ungdommen til stor-innsats i frivillig tjeneste for å vinne og verge landets verdier. Svaret ble ungdommens store positive bekjennelse til Norge.

Fra våren 1941 skal all ungdom ta felles tak i en obligatorisk arbeidstjeneste for å vinne og berge landets verdier, men ikke bare det. De skal også vinne og berge verdier i seg selv.
Arbeidstjenesten er ungdommens innsats for sin egen fremtid og ungdommens egen skole.

Alt norsk skal trives og vokse på grunnlag av de tradisjoner som den frivillige tjenesten sommeren 1940 og i årene før ga.

På gamle tomter.

Kilder

  • Samtaler med Kjell Falck 2011 og 2012.
  • Bergens Arbeiderblad – 1. juli (forsiden + s. 2), 5. juli (forsiden), 8. juli (forsiden), 12. juli (s. 3), 29. juli (s.2), 6. oktober 1940 (forsiden og side 2), 30. oktober 1940 (side 2), 12. november 1940 (side 5).
  • Bergen Byarkiv – Ferstad feriekoloni (BBA-1314), Elisa Knutzons feriekoloni (BBA-1315), Bok om feriekolonier.
  • eKlima – historiske værdata fra Meteorologisk institutt

Fordyping

Fotografier

  • Svart/hvit-bilder – Riksarkivet – Norsk arbeidstjeneste S-1514
  • Svart/hvit-bilder – Kjell Falcks fotosamling
  • Fargebilder – Knut Georg Flo

Andre momenter
Om Georg Vedeler; her omtalt som sjef for Arbeidstjenesten på Vestlandet. Han var også leder for Riksdugnaden Bergen / Vestlandet, også nevnt som formann for fylkesstyret; fylkesformann.
Den første tiden brukes betegnelsen Riksdugnad, for å unngå navneforveksling med NS Arbeidstjeneste – men utover sensommeren 1940 betegnes den som Administrasjonsrådets Arbeidstjeneste eller Norsk frivillig arbeidstjeneste.

Usikkerhet til dato for avslutning av tjenesten på Os.

Det finnes ikke skriftlige referanser til avslutningen av Arbeidstjenesten på Os, verken i Bergens Tidende eller Bergens Arbeiderblad, heller ikke på Riksarkivet er det funnet slik informasjon
Datoen for avslutning, den 2. november, baserer seg på samtaler med Kjell Falck, og hans erindring om at det var senhøstes, lørdag, og at den første snøen falt noen dager etter guttene var dratt. Det foreligger fotografier som dokumenterer snøfallet, ifølge fotografen tatt i uken etter at guttene dro. Med bruk av værdata fra eKlima dokumenteres det et tidlig snøfall den 7. – 9. november 1940. Både værstasjonene på Fredriksberg i Bergen, og Tysse i Samnanger, var det kuldegrader, og snøfall. På dette grunnlaget, samt melding om nye krav til befalet, av 30. oktober 1940, har jeg tidsbestemt hendelsen.
Har DU informasjon som kan bekrefte evt. avkrefte datoene, høre jeg svært gjerne fra deg!

Kartutsnitt (tysk 1940)

Venstre: Elverhøi, Haugsneset, første leirsted, sommeren 1940.
Midten: Ferstad, siste leirsted, senhøsten 1940.
Høyre: Hauge, like ovenfor Haugsneset, arbeidskommandoer, sommer og høst 1940.

Nordkalotten

– en rundreise i historisk landskap
Norge, Sverige, Finland og Russland – 7 dager, 4 land, og 318 mil i bil.

av Knut Georg Flo

Høsten 2011 la jeg ut på tur, for å se og oppleve stedene fra vår nære dramatiske historie,
og prøve å forstå hvilke utfordringer og påkjenninger mennesker i Norden har vært utsatt for.

Høsten 1944 forlot en endeløs strøm av soldater finsk Karelen, krigen er på hell, og realitetene fra våpenhvilen med Russland, har satt de tidligere våpenbrødrene, Tyskland og Finland opp mot hverandre. Lapplandsarméen etterlater seg et Nord-Finland i flammer, bare kirkene blir spart –
brent-jords taktikk blir atter brukt, sist av finnene selv, under Vinterkrigen.
Fra 1941 kjempet tyske, finske og frivillige skandinaver skulder ved skulder mot Sovjetunionen,
for å vinne tilbake finsk terreng, tapt under Vinterkrigen, samt for å avskjære Murmanskbanen, navlestrengen fra den isfrie havnen i nord, til den kjempende Røde armé.

Vi skal følge i fotsporene på den tilbaketrekkende Lapplandsarméen, og spesielt 6. SS-Division «Nord» , med de frivillige norske soldatene i Den norske skijegerbataljonen, og 3. politikompani.
Men først en kikk på Narvik, innfallsporten til hvorfor Norge ble dratt med i storkonflikten – utskipingshavnen for svensk jernmalm til den tyske våpenindustrien.
Vinterkrigen i Finland avslørte et slett broderskap i Norden, ingen av de nordiske landene stilte militært opp for våre finske brødre i kamp, mot giganten Sovjet. Den 30. november 1939 angrep en styrke, 3 ganger større enn den allierte invasjonen i Normandie, over en million soldater,
det lille fredelige landet Finland. Offisielt skjulte Norge og Sverige seg bak sin nøytralitet,
men tillot innsamling av materiell og penger, og at frivillige soldater meldte seg til tjeneste for den Svenska Frivilligkåren. Norge unnlot å vise den samme avvisning og håndfasthet ovenfor engelsk aktivitet i sitt nøytrale farvann, det, sammen med den fransk/engelsk planen for okkupasjon av Narvik og Kiruna (under dekke av hjelp til Finland), gjorde at vi ble overfalt 9. april 1940. Et varslet tysk overfall, og ikke så overraskende som regjeringen Nygaardsvold ønsket å fremstille det. Den lange rekken av tragiske feilvurderinger hos utenriksminister Halvdan Koht er grundig fremstilt og dokumentert.

Narvik er fortsatt en svært viktig havn for utskiping av jernmalm fra Sverige, og en jevn strøm av tog fra Kiruna, suser vestover med sin dyrebare last, til skipene som skal bringe den ut til det globale markedet. Foruten det særpreget denne industrien setter på havnebyen ved Ofotfjorden, er de mange minnesmerkene fra den dramatiske våren 1940 svært fremtredende, da norske, polske, franske og engelske soldater prøvde å bekjempe den angripende tyske invasjonsstyrken, til lands og til vanns. Innsatsen her nord var standhaftig, og fortsatte inntil den norske kapitulasjonen 10. juni 1940, etter at de allierte styrkene hadde trukket seg ut. Kampen påførte de tyske styrkene store og smertefulle tap – kamphandlingene som drev de tyske og østerrikske bergjegerne og marinesoldatene på retrett er behørig markert – de to dramatiske månedene i 1940.
Krigshistorisk landskap – Felttoget 1940.

På Lapphaugen står minnesmerket over General Fleischer, og plaketten som forteller om det første tyske tilbakeslaget i 2. verdenskrig. Like ved passerer Europavei 6, som på strekningen Bardufoss – Narvik heter General Fleischers vei – tidligere kalt Riksvei 50 (Oslo – Kirkenes). Man har valgt å overse en historiske begivenhet, den største troppeforflytningen Norge noen gang har sett,
over 200.000 soldater marsjert forbi her, høsten og vinteren 1944, på vei tilbake fra slagmarkene på Litsa- og Karelen-fronten (Louhi- og Kandalaksja-fronten).

Norge

Stående på Narvik jernbanestasjon, er vi ved reisens begynnelse – hit kommer og går togene til Kiruna, også omtalt som blodsporet, som fortsatt ender i et nøytralt Sverige. Et passasjertog forlater stasjonen, fløyter til avskjed, før det suser østover, langs en trasé omkranset av svaiende bjørk med høstgyllent løv.

Vi følger den gamle Riksvei 50 nordøstover (dagens E6), svinger av til Straumsnes stasjon, første stasjon på Ofotbanen, passerer den gamle falleferdige skolen, og parkerer utenfor stasjonen. Området her ble bombardert av allierte marineskip, etter at den tyske marinestyrken var nedkjempet, da bergjegere og marinesoldater trakk seg tilbake langs banen, for å vinne høyde, og komme utenfor skuddhold. Lokalbefolkningen gjemte seg i sine kjellere, når slaget sto på. I dag er det ikke noe som minner om den dramatiske fortiden, bare en storslått utsikt over Rombakfjorden og landskapet rundt.

Den lille kvikke bilen tar meg hurtig og trygt frem, langs E10, mot høydedragene som leder over Riksgrensen, opp mot Bjørnfjell. Nåtidens «grønne» energi møter oss på fjellet, med store vindmøller,
og like etter, et kaldt gufs fra krigens svært mørke side; en fangeleir, på en forblåst knaus, ved et vann,
uten skjerming for fjellets lunefulle klima – her står et minnesmerke for fangeleiren, underlagt leiren i Beisfjord, for jugoslaviske krigsfanger – ennå ligger det døde i terrenget – med ydmykhet studeres landskapet – for de som måtte utføre hardt fysisk arbeid, motta sultekost, og betalte med sitt liv.

Bildeserie med 6 bilder — bla ved å trykke på pilene

Tåken tynger fjellpartiet, vind og regn gjør det svært surt, men så plutselig, når jeg kjører inn mot Bjørnfjell stasjon, forandrer lyset seg, og viser noe av landskapets storhet – passerer et enkelt, men nydelig plassert kapell, som står skarpt frem mot den uklare bakgrunnen. Her inne ved jernbanestasjonen, den siste på norsk side, raste kampene, til like oppunder den norske kapitulasjonen, general Dietls menn kjempet innbitt, og holdt stand mot de tallmessige og utstyrsmessige overlegne styrkene. I dag ligger stasjonen der, taus i fjellheimen, omgitt av hytter – og bare toget, en og annen bil, og vinden, bryter stillheten.

Sverige

Riksgrensen passeres, vel inne i Sverige, titter solen frem, og avdekker det åpne og storslåtte terrenget, her er nasjonalparker med magiske og klingende navn; Abisko, og Torneträsk,
som setter drømmer i sving, om flotte fjellturer.
På svært gode veier unnagjøres kilometerne hurtig, innimellom ses jernbanelinjen, og noen ganger kjører jeg parallelt med jernbanen, for så å se den endeløse rekken med vogner passere.
Lyden av vognene, og hjulene mot skinnene, vekker barndomsminner.

Det er tidlig kveld, kaldt og klart, når jeg stanser bilen på høydedraget ovenfor Kiruna – stillheten er total, og alle lysene fra gruveanleggene på malmfjellene Luossavaara og Kiirunavaara, skinner om kapp med stjernene. Vi er ved kilden, til råvarene for den tyske våpenproduksjonen,
og kappløpet om å sikre seg tilgang til den viktige ressursen.

Bildeserie med 5 bilder — bla ved å trykke på pilene

Kiruna by, og kommune, ligger i Norrbottens län (fylke) og i tettstedet lever det over 18 000 mennesker, boende i en koselig lav trehusbebyggelse, den har et oversiktlig sentrum, og overalt ses gruveanlegget, som også er den største arbeidsgiveren. Det er en flott by å være forgjenger i, med de mange skulpturene, og minnesmerkene, hovedsakelig omkring gruvedriften, en berikelse for byen. Kirken er praktfull, der den ligger på en høyde, omgitt av småvokst bjørk, i en park med velbrukte stier.
Dessverre er det utenfor sesong, så omvisningen hos LKAB blir avlyst, jeg er den eneste som vil se på anlegget, denne lørdagen.

Reisen fortsetter mot sitt hovedmål, og Lappland viser seg frem fra sin beste side, når jeg suser ned Norrbotten, langs elver og tettsteder som frembringer smil, og minner, om tankevekkende litteratur, «Populærmusikk fra Vittual » utspiller seg her, jeg kjører gjennom Tornedalen, og langs Torneelven, gjennom tettstedet Pajala. Høstgyldent løv omkranser veiene, og landskapet, det er overraskende mye storfugl som beiter langs veikanten, der de fyller sin krams.

Finland

Grensen til Finland passeres over Torneelven, ved tettstedet Pello, og ankomsten markeres ved at de første reinsdyrene observeres langs veien. Været er upåklagelig, solen skinner, ruska’en gløder. Ved dagens slutt er jeg i Rovaniemi, klar for å fortsette øst, etter et solid måltid, og en god natt søvn.

Ny dag begynner med gråvær og yr, det er bare å komme seg bak rattet, og unnagjøre det siste stykket sørøstover til Kuusamo, siste tettstedet før Russland
Proviantering, for meg selv og bilen, er ordnet, kursen settes atter en gang mot øst.
Men det skal gå ennå et døgn før jeg får passerer grensen pga uheldige omstendigheter
– lærdom; få alle avtaler skriftlig.
De finske vaktene på grenseovergangen Suoperya er grundige, men svært hyggelige, jeg får en god samtale, og nyttig informasjon – spesielt om vei og føreforhold, det påstås at gjennomsnittsfarten jeg vil kunne holde er mellom 20 – 30 km/t – jeg er skeptisk, men skal snart lære, at det er et faktum.
Det er en underlig følelse å forlate finsk territorium og kjøre gjennom ingenmannsland, til den russiske grensestasjonen – mitt første møte med øst – omstendelig gjennomgang av papirer,
men alt er i orden, og etter drøye 3 kvarter, er jeg klar for en helt ny opplevelse – Øst-Karelen.

Russland

Spent, og ivrig, setter jeg bilen i gir, glir over de få meterne med asfalt, som er på grensestasjonen, og entrer grusveien – hovedveien fra Finland inn i Russland, mot Louhi – og jeg må flire – det var en eksakt beskrivelse, jeg hadde fått av de finske grensevaktene, grusveien, hvor jeg må bruke hele veibanen, for å manøvrere utenom store hull, og steiner, er en utfordring å kjøre – og helt riktig; farten blir lav. Tanken på en solid 4-hjulstrekker, forblir en drøm, der jeg snegler meg frem gjennom taigaen, stort sett alene på veien.

Karelen, dette som tidligere var finsk territorium, er vakkert, med høyreist skog, rød lav klamrer seg til steiner og knauser, rødmende høstløv, gjør turen innover skogene til et eventyr, krevende,
men svært berikende. Etter rundt 11 km passeres den første indre grensen, også den bemannet av FSB , det er en 50km sone på begge sider av grensen, som man må ha spesiell tillatelse for å oppholde seg i – jeg derimot, er i transitt. Etter ytterligere noen kilometer dukker det gamle grensegjerdet opp, fra Sovjettiden og den kalde krigens dager, og man kan anta at hinderet i sin tid også var patruljert, og minelagt – den rustne piggtråden gir et guffent inntrykk, som forsterkes av vakttårnet, nå forlatt, som ligger på høydedraget bakenfor.

Veien snirkler seg videre gjennom landskapet, en og annen gammel Lada, og 4-hjulstrekkeren Niva, ses, samt enkelte militære kjøretøyer – farten gjør at det er tid til å nyte omgivelsene,
også her er det storfugl å se langs veien, men et skuffende fravær av elg, annet hjortevilt, og rovdyr.
Rundt 45 kilometer fra grensen er den siste grenseposten, og ut fra et skur kommer en enslig soldat, som møysommelig noterer ned pass- og bilnummer, før jeg kan fortsette uten ytterligere kontroller – nå kan jeg stoppe og fotografere som jeg vil.

Det er alt ettermiddag, da jeg passerer den siste bakketoppen, og Kesten’ga (finsk: Kiestinki) ligger forut – reisens mål – her midt i skogen, ved Top-innsjøens bredd ligger landsbyen.
Bilen står parkert, foran mine føtter går et elgtråkk, skog så langt øye rekker, og like nedenfor,
et anonymt veikryss. Intet minner om den betydelige aktiviteten og trafikken som en gang må ha vært her. “Straßenkreutz” Kiestinki – veikrysset; som i nordlig retning fører inn i operasjonsområdet til
6. SS-Division «Nord», i sør mot Kesten’ga og Top-innsjøen, jeg kommer kjørende fra vest, og i øst; mot byen Louhi, en stasjonsby på Murmanskbanen, så langt kom aldri finske, tyske, eller frivillige skandinaver.

Bildeserie med 6 bilder — bla ved å trykke på pilene

Kesten’ga består av lave trehus, ofte fargerike, og enkelte grå blokker, fra sovjettiden, grusveien fra krysset ender på stranden ved Top-innsjøen, og en idyllisk utsikt. Langs vannkanten ligger naust,
og båter, her vandrer løse hunder, men her er dessverre også svært mye skrot. Like ved ligger stedets dagligvarebutikk, med et svært assortert utvalg, fra husholdningsartikler til kjøtt og brød
– her jobber utelukkende kvinner, og tenåringsjentene, som handler søtsaker, fniser når jeg spør om de snakker engelsk, noe ingen gjør, men innkjøpene går greit ved å peke, og et smil hjelper godt på.

Bildeserie med 6 bilder — bla ved å trykke på pilene

Kjører mellom husene, på grus/leireveier, heldigvis er det tørt føre, til tider er det en særpreget og interessant byggeskikk som er benyttet. Menn, middelaldrende og unge, står i klynger, de fleste kledd i kamuflasjeklær, noe som er svært utbredt, på enkelte er det tydelig at livet her i skogene er ensidig og hardt – de noe yngre ser ut til å returnere fra skolen, og etter hvert kommer kvinnene tilbake fra arbeid, flere oppsiktsvekkende flott kledd, de er nok en drivende kraft for samfunnet og familien. Treffer en eldre herre, prøver å spørre om monumenter i området, men dessverre forstår vi hverandre ikke – men smil og håndhilsning blir det – jeg burde ha lært meg et minimum av russiske fraser, det får bli til neste gang.

Bildeserie med 4 bilder — bla ved å trykke på pilene

Nord for krysset, kjører jeg over en stor plass, og gjennom et forlatt industrianlegg, så begynner den gamle kavleveien, tømmerstokker lagt på tvers, med tiden etterfylt med grus. I sin tid kalt Straße der Gebirgsjäger. Etter bare noen hundrede meter blir det klart at det er en utfordrende vei, med store vannfylte huller, og jeg beslutter at risikoen ved en videre ferd er for høy, med den lave bilen.
Snur, og parkerer. Landskapet nytes, og myrullen fotograferes, foran en stadige rødere sol – en bil stanser bak meg, et eldre ektepar har stanset i en gammel Lada, og prater villig i vei, smilende og imøtekommende, nok en gang savner jeg å kunne språket. Gjestfriheten og hjelpsomheten er stor her i øst, en slik velkomst varmer, på mitt første besøk i Karelen. Vi vinker hverandre farvel, og etter Ladaens støyende og dansende ferd mellom veiens mange hull, er det atter helt stille i skogen.

Veien mot øst utforskes. Utrustet med et gammelt kart, fra 1944, over de norske stillingene i området, prøver jeg flere avstikkere fra hovedveien, som tidligere het Straße der SS, til mulige plasseringer for kommandoplasser og tross. Noe jeg tydeligvis ikke har vært alene om å gjøre,
på den ene veien, var det åpne sår i landskapet etter souvenirjeger utstyrt med metalldetektorer og spader. Enorme mengder skrap og metall er etterlatt i skogene etter divisjonens rundt 3 års tilstedeværelse. Rester av trebunkere, metalltønner, og piggtråd er å se, ellers er det stille i skogen, bare en enslig rugde skremmes opp på min ferd til fots, innover stiene, utrustet med kamera.
Ved flere andre sideveier, er det et sørgelig syn, boss og søppel etterlatt i skogen, og uante mengde knuste flasker og glass – kom fra det siste med skrekken, en punktering hadde vært svært kjedelig, moderne biler er ikke utrustet med reservedekk, bare en nødløsning; flaske med skum
– må tas med i planleggingen, her inne må man klare seg selv.

Bildeserie med 9 bilder — bla ved å trykke på pilene

Kilometerne unnagjøres østover, veien er fortsatt like krevende – og jeg vender, der hvor en sovjetisk hjelm er plassert på en betongsøyle – fra bakkekammen, ses veien, som snor seg gjennom de endeløse skogene – her må man ha skikkelig kjøreredskap, og planlegge for det uventede.
Det å stoppe hvor som helst, langs veien, er uproblematisk, da trafikken er liten.
På tilbakeveien blir det ennå en avstikker på en kavlevei inn i operasjonsområdet
– også her er mange stillinger gravd opp, på jakt etter salgbare souvenirer.
Kesten’ga passeres, kursen settes mot det vakre sundet ved landsbyen Sohjana ,
hvor natten skal tilbringes. Fikk en svært god følelse for plassen – åpent, og storslått.

Bildeserie med 5 bilder — bla ved å trykke på pilene

Grus og småstein spruter, når dekkene fester sitt grep – suser gjennom furu- og bjørkeskog, på svingete grusveier, gjennom det bølgende landskapet. Passerer Kokosalmi, en naturskjønn grend, hvor fremrykkende finske styrker kjempet hardt i 1941, og senere tyske styrker på retretten, i 1944.
Den lokale barneskolen er det første som møter meg, nå stille og forlatt, på vei inn, var her et yrende liv av lekne barn. Ruller ned den siste bakken, passerer grånede og ubehandlete hus, som ligger sprett og landlig, det fyres med bjerkeved, den kjølige og rå kveldsluften fylles med den gode duften, og røyken legger seg over grenden, som har falt til ro for kvelden. Det er lite folk ute, de følger dagslysets rytme, mens deres hunder er ute, og de gjør. Vannet renner stille under den nye betongbroen, ved siden av vitner brukne tømmerstokker om den gamle broen, som ble sprengt,
som sikring, for de tilbaketrekkende styrkene.

I åsene vest for Sohjana lå de norske styrkene forlagt, etter tilbaketrekningen fra fronten sommeren 1944, der sundet mellom de to store innsjøene, Pja- og Topsjøen danner en naturlig forsvarslinje, som er lett å forsvare. Hit kom også forsterkninger fra treningsleiren i Sennheim, rundt 200 mann, herav 150 som utgjorde 3. politikompani. Her fikk de ytterligere opplæring og trening, deltok på stillingsarbeider, og siden vakt- og sikringsoppdrag.

Gjennom sommeren 1944 var det på vestbredden av sundet forberedt stillinger, Bollwerk-stellung, som senhøstes ble voktet av soldater fra 11. SS-Gebirgsjäger regiment «Reinhard Heydrich»
- de skulle siden fungere som bakre sikring for divisjonen, frem til Kuusamo.
4. september 1944 inngår Finland og Sovjetunionen våpenhvile, og et av kravene i avtalen,
er at alle tyske soldater skal forlate det finske territorium innen 2 uker
– den lenge planlagte operasjon Birke (bjørk) iverksettes – og med den tilbakemarsjen.
I perioden 8. til 10. september trakk sikringsstyrkene seg etappevis ut av Kiestinki og Sennozero-området, og pionerene satte det endelige punktum, der de minerte bunkere, og sprengte broer og kommunikasjonspunkter på sin vei. Natten mellom 9. og 10. september kom den siste avdelingen over broen ved Sohjana, det var 3. bataljon av 12. SS-Gebirgsjäger Regiment «Michael Gaißmair» – de skal være den bakre sikringsstyrken til Divisjon «Nord», fra Kuusamo, og hele veien til Muonio.

Jeg samler trevirke langs elven, men forsøkene på å gjøre opp ild, strander av den fuktige veden. Finner frem brød og pølse, får selskap av en omstreifende hund, som nok hører til et av de nærliggende husene, glupsk fortærer den pølsebiten jeg kaster. En boks Norrland øl nytes til maten, akkompagnert av den passerende vannmassen, en og annen bjeffende hund, ellers er den stjerneklare kvelden, kald og stille.
Vanskelig å se for seg at det har vært krig på denne fredfulle og vakre plassen.

Vekkes av bilhorn, en lokal bonde skal tømme en vogn med gylle, det gjøre i elven,
den svært landlige lukten, gjør at turen videre forberedes, men først frokost, kjører et stykke unna,
slik at jeg fortsatt kan nyte synet av gressende kyr, landsbyen, og trafikken som tiltar over broen.

På vei vestover, passerer jeg en gravplass, dekorert med fargerike blomster, de fleste kunstige,
mat og drikke er etterlatt ved flere av gravene, i ærbødighet. Mange av de avdøde er avbildet på gravsteinene – det er tydelig at lokalbefolkningen tar godt vare på sine.

Sidesporet på jernbanelinjen, fra Louhi, hvor Murmanskbanen passerer, ender øst i landsbyen Pyaozersky , her blir det en avstikker, på desperat jakt etter en kopp kaffe. Finner flere butikker, assorterte dagligvareforretninger, men varm drikke serveres ikke. Kjører mot syd, og inn i landsbyen, grå blokker plassert langs grusveiene, en ryddig landsby, kjører mot skiltet om turistinformasjon,
det første og eneste jeg observerer, i denne bortgjemte delen av Karelen. Veien ender ved skogvoktertjenesten, hvor de også har et museum. De ansatte åpner velvillig utstillingen for meg, langt utenfor sesong, de er svært behjelpelig, tross manglende engelsk kunnskaper. Får en skriftlig engelsk guide for utstillingen, som tar for seg naturen, og karelerne som har bodd her i generasjoner, også en del om den finske historien, før de ble fordrevet – men krigene er utelatt, intet å finne om Vinter- eller Fortsettelseskrigen.

Bildeserie med 7 bilder — bla ved å trykke på pilene

En ishockey bane passeres på vei tilbake til landsbyen, endelig ser jeg et kombinert hotell og butikkbygg, nylig oppført i murstein, tiltalende, oppsøker hotellet, får et businesskort, med tanke på et fremtidig opphold, butikken, med en liten kafé åpner ikke før på formiddagen. Det lokale markedet åpner, rusler rundt og ser på hva de har å by på, mye klær og fottøy. Kjøpmennene våkner når jeg ønsker å se på de lokale moteklærne for menn; kamuflasjetøy, det handles russisk overtrekksantrekk, og matchende luer – fikk prutet noe, men de gjorde nok et godt salg.
Så åpner endelig den lokale kaféen, innredet innerst i en rikholdig butikk – det blir 2 etterlengtede, og herlige kopper med rykende varm kaffe, og lokalt bakverk – også her er det flittige kvinner som driver forretning – de er opplagt driftige, de russiske kvinnene. Det handles søtsaker, lokale souvenirer; tverrsnitt av bjørk, påtrykt bjørnemotiv og landsbyens navn, samt noe russisk porselen.

På veien tilbake til grensen, passeres utallige tause minner om den gjennomførte ødeleggelsen av broene, over de mange bekker, elver og vann – for å sinke fienden, og sikre sin rygg, tankevekkende.
Her på taigaen er det de naturlige elementene som nå sakte bryter ned restene av treverk og stål.

Bildeserie med 14 bilder — bla ved å trykke på pilene

Det korte, men intensive oppholdet, har vekket en sterk interesse for Karelen, menneskene og historien.

På grensen får jeg hilst på hyggelige russiske grensevakter, og en ivrig hund,
som logret hemningsløst, da posen med brød og pølse ble oppsporet
– men noe mer spennende var ikke å finne – men grundige var de.
Tilbake på finsk side, fikk jeg delt noen av mine opplevelser med grensevakten,
som jeg tidligere snakket med – respekt for kampene under Vinter- og Fortsettelseskrigen sitter dypt, også for de frivilliges innsats – sterkt å oppleve.
Det ble mange inntrykk å fordøye, og mye å tenke på, turen til Kuusamo gikk hurtig.

Skijegerbataljonens ferd mot Kuusamo gikk første natten til fots. Men samlet marsj ble vanskelig pga den enorme trafikken på den smale veien. Løsningen ble at hvert kompani fikk ordne seg selv,
og slippe det personlige initiativ løs, hver soldat fikk skaffe seg transport, der det var ledig kapasitet.

Finland

Allerede dagen etter, 8. september 1944, var bataljonen samlet i sitt kvarter i Kuusamo.
I området var de fleste sivile evakuert, gårdene lå forlatte, men noen få bønder hang etter,
de gjorde gjerne byttehanden, husdyr mot brennevin – soldatene fikk rikelig tilgang på solid mat.
Etter en uke på feltvakt, kom neste oppdrag, Skijegerbataljonen skulle overta sikringen av Rovaniemi; byen og broene. Grunnet det viktige oppdraget, gikk turen hastig videre med biltransport,
gjennom det kuperte skogsterrenget, forbi Posio.
Den siste tyske enheten som forlot Kuusamo, 26. september, var 3. bataljon av 12. SS-Gebirgsjäger Regiment «Michael Gaißmair» – en av deres geværtropper ble i området, for å observere, men trakk seg ut da den Røde hær ankom byen om kvelden den 27. september – der de ble til november 1944, returnerte så til Russland (Sovjet), kirken og byens bygninger ble brent, som en siste hilsen.

Skijegerbataljonen ble forlagt på en nylig evakuert gård, øst for Rovaniemi, vakkert beliggende mellom elven og en ås. Oppdraget vart i 3 uker, det vekslet mellom vakt og trening, og som følge av at depotene skulle tømmes, manglet det ikke på mat, sjokolade, røyk eller drikke.
Soldatene opplevde å se byen gå opp i flammer, den 13. oktober skriver en soldat i sin dagbok : Vakt hver natt. Høy beredskap. Det brennes hele tiden, ubebodde hus, låver, vedskjul, alt som brennes kan. Lys ildskjær døgn etter døgn. Det er bra når en går på vakt, men røyken er sur.
Farlig å gå for nær brennende hus, det er så mye ammunisjon som finnene har gjemt, og under brannen smeller det plutselig. Dagen etter skjer et dramatisk uhell, et ammunisjonstog eksploderer, starter enda flere branner, og forårsaker enorme ødeleggelser. På dette tidspunktet visst man,
at ved Tornio, var det kommet til stridigheter med finnene, noe de selv skulle oppleve senere.
Helt frem til pionertroppene var ferdig med mineringen, og klar for sprengning, lå nordmennene på vakt ved broene – når konstruksjonene var sprengt, og ryggen sikret, gikk turen videre nordover.

Nordøst for Rovaniemi, ved innsjøen Norvajärvi, ligger det norske minnesmerket, til ære for de som falt for Norge og Finland, i Fortsettelseskrigen, i kampen mot Sovjetunionen, og kommunismen.

Nærmere innsjøen finner man den tyske fredslunden, med gravkapellet som rommer
2495 falne soldater, av dem forblir 690 ukjente. Det er også nordmenn blant de falne.
Soldatenfriedhof Norvajärvi ligger vakkert til – stillhet og verdighet preget området,
en enkel gruslagt vei leder inn i skogsterrenget.

Retretten går videre nordover, på nattestid, men regn og en uendelig rekke kjøretøy, utgjør en stor påkjenning på veien, stadig blir det stopp, for utbedring av veibanen. Når de fleste kjøretøyene hadde kommet videre, etterlot de en oppløyd og istykkerkjørt vei, som gjorde marsjen svært vanskelig for infanteristene. Etter hvert bedret forholdene seg, det ble klarvær med litt frost, og veien ble bedre.

Bara kyrkan lämnades kvar…..

Jeg kjører nordover vei 79, mot Muonio, og stanser ikke før Kittilä.
Her var også Skijegerbataljonen og 3. politikompani innom
– når Lapplandsarméen hadde passert, var det bare kirken som sto igjen.
Det var et utbrent tettsted de finske styrkene ankom, i slutten av oktober 1944.
I dag er Kittilä gjenoppbygd, med lave bygninger, hus og butikker ligger langs veien,
i utstrekning er bygden stor, men det er bare rundt 6100 mennesker i hele kommunen.
Like bak kirken ligger de finske heltegravene, fra krigene 1939 – 1945.

Skijegerbataljonen hadde vært 10 dager på marsj, da det endelig ble et 3 dagers opphold i Muonio. De fikk sikringsoppdrag langs den uoversiktlige venstre flanken mot elven, og her stoppet de senere et finsk fremstøt. Skijegerbataljonen forlot Muonio om morgenen den 1. november, da sto det meste av stedet i brann. Resten av tilbakemarsjen ble fredelig, men kummerlig og kald, det ble stort sett overnatting i telt. Og fikk man anledning, haiker man med forbipasserende transport – kjent som «Heil Hitler-fahrt» – «H.H. – mitfahren, bitte?

Tåken ligger tykk over Muonio; hører sangsvaner, men kan ikke se dem, eller grenseelven mot Sverige. Kirken, som også på dette tettstedet, ble spart for brannherjingene,
ligger fritt og åpent til på et høydedrag.
Ved kirken står et minnesmerke for finnene som kjempet for et fritt Finland.
Etter en drøy rundspørring finner jeg frem til et forsamlingshus, her er flere minnesmerker for de som falt, også ved den nærliggende skolen er det et monument.

Like sør for Muonio var det harde trefninger, en større finsk avdeling, prøvde å avskjære den retirerende arméen, og overfalt forsyningsenheter, men ble tvunget på retrett.
Det siste slaget resulterte i totalt 39 falne, og 145 sårede – finske og tyske offer.

12km nord for Kaaresuvanto, ligger festningsanlegget Järämä – Sturmbock-stellung – de forberedte stillingene på høydedraget, like ved svenskegrensen, og overfor elven, er en fjellfestning, med ferdige skytestillinger for kanoner og lettere våpen, forbundet med løpegraver, og tilhørende fasiliteter som korsu’er og latriner. Det var den 7. Gebirgs-Division som bemannet stillingen. I dag er det et sommeråpent museum på plassen, som forteller om festningsverket og Lapplandskrigen, og hvordan de sivile i området opplevde begivenhetene.

Järämä – fortification – Sturmbockstellungen

Etter fjellpartiet og høydedraget ved Järämä flater terrenget ut, åpner seg opp, og går over til vidder. Veien snor seg mellom vann, elver og landskapets bølgende terreng.

Den største flokken med svaner, trolig sangsvaner, jeg noen gang har sett, ligger på et stort vann,
de er tydelig nervøse, for så snart jeg nærmer meg vannet, letter de, og flyr til enden
– det blir noen få opptak, før jeg trekker meg bort, svanene skal få spare sin energi til trekket.

Bildeserie med 11 bilder — bla ved å trykke på pilene

Etter mil på endeløse vidder, tårner fjellene i Norge, og Nord-Sverige, seg opp i horisonten.
Gleden over å se snødekte fjelltopper, går over i ettertanke, om hvordan det må ha blitt opplevd av soldatene som gikk den lange, kalde veien, uten ly for været – de visste at Norge,
og Lyngen var innen overkommelig rekkevidde.
Men fortsatt skulle fjellovergangen ved Kilpisjärvi forseres, før landskapet heller mot havet,
på norsk side, ned den skogdekte, og lune Skibotndalen, forbi Helligskog, og til Skibotn.

Ved Kilpisjärvi er det to minnesmerker, og like etter grensestasjonen, fortsatt på finsk side,
en gammel steinbro, som Lapplandsarméen passerte.
Grensesteinen tårner på finsk side, her reiste finske grensestyrker flagget, etter at de siste tyske styrkene hadde trukket seg ut, så sent som 27. april 1945, Lapplandskrigen var over.

Foto – Finlands forsvarsmakt

Norge

Sov i natt ute i Norges skog sammen med K. Frøs ikke, men raumaen plager litt, lusene er ubarmhjertelige.

Skibotndalen er en frodig, og svært vakker, dal – høstløvet strutter i de bratte liene,
når bilen ruller ned bakkene. Passerer militærleiren på Helligskog, som under den kalde krigen var en våre utposter mot øst, nå kun i sporadisk bruk til øvelser. Der dalen flater ut, dukker det opp et sovjetisk minnesmerke, over falne soldater; krigsfanger som bukket under,
for de harde forholdene. Et identisk merke står ovenfor Skibotn gravplass.

Veien svinger av fra E8, like ovenfor Skibotn, jeg følger den ned til bygden. Her på gamle Riksvei 50, møtte styrkene fra Karelen-fronten, de soldatene som trakk seg tilbake fra Litza- og Kirkenesfronten. Trafikken må ha vært enorm høsten og vinteren 1944/45 – fra gammelt av har Skibotn vært et knutepunkt, men aldri før, eller siden, har bygden opplevd en slik aktivitet. Følger gamle riksvei 50 sørover, passerer Skibotn kapell, og kirkegård, før jeg igjen er inne på E6. Landskapet endres til det mer dramatiske, med høye fjell, og Lyngen troner som en naturlig festning i horisonten, det var bak disse fjellene, styrkene skulle; Operation Nordlicht. I Finnmark og Nord-Troms brente okkupasjonsstyrkene hus og bygder, tvangsevakuerte befolkningen. Det ble en hard vinter for de som valgte å bli igjen, i fjellhuler og i andre provisoriske husvære. Lenger sør fikk folk og hus være i fred.

De første avdelingene fra 18. fjellkorps hadde nettopp nådd Skibotn etter en retrett som hadde vart i sju uker siden korpset brøt opp fra sine stillinger i Kvitsjø-Karelen. Store deler av korpset befant seg på veien mellom Rovaniemi og Muonio. Det var fortsatt mer enn 200 kilometer å marsjere – med finske jegere i hælene. Det kunne flyte mye blod før soldatene var i sikkerhet på norsk territorium.
Sikringsstyrkene tilhørte den sterke og velutrustede 6. SS-fjelldivisjon Nord, som Hitler hadde øremerket for Wacht Am Rhein, og som snarest var ønsket i Tyskland.

E6, tidligere Riksvei 50, følger fjorden, og alle dens kurver – tar en stopp på Kvesmenes,
her lå soldater fra 3. politikompani forlagt, endelig i hus! det er den 8. november’44.
I dag er det svært få bebodde hus og liten aktivitet på plassen.

Et dystert mørke henger over fjord og fjell, en tidlig snøbyge truer, folket her nord forbereder seg på vinter, på fjorden speiler en forankret sjark seg mot høye fjell, med snødekte topper.
Det blir en lang ettermiddag, som går mot tidlig kveld, min overnatting ligger på Setermoen,
ennå et langt stykke unna. Veien bryter av fra fjorden, det går mot en fjellovergang – bilens ekstra innsats for å komme opp motbakkene, blir bagateller mot innsatsen til Lapplandsarméen på retur. Soldatenes lyspunkt var måltidene, og merkene, som fortalte at ennå en kilometer var unnagjort.
Selv hvilen ble en utfordring, med primitiv bivuakk, og vinter i luften.
Reichstaße 50, var på dagtid, 06 – 18, forbeholdt kjøretøy, og natten, 18 – 06,
for de marsjerende soldatene, som unnagjorde 30 – 35 km hver natt.

Et minnesmerke for felttoget 1940, dukker opp ved rundkjøringen i Bardufoss, et av 6 merker fra Krigshistorisk landskap, fra de to månedene krigen varte her i nord – en ærefull innsats.
Men tilstedeværelsen til okkupasjonsmakten, i nær 5 år, eller tilbaketrekningen som fant sted,
er ikke nevnt med en faktaplakat, eller skilt, noe sted langs gamle Riksvei 50,
underlig med tanke på operasjonens omfang og påvirkning.

Lysene langs rullebanen på Bardufoss, lyser opp landskapet, like etter forsvinner det igjen i mørket, bare forstyrret av bilens lyskjegler, og konturene av fjelltoppene, som bryter mot nattehimmelen.
Ankomst Setermoen, glede og lettelse, etter en anstrengende kjøretur, siste del i et mørke, som suger krefter ut av en trøtt kropp, etter 6 dager på farten.

Siste dag

Bygden ligger stille, frostrøyk stiger fra Barduelven, og jeg er klar for innspurten til Narvik.
Passerer den enkle, men vakre trekirken, som også er bygdens tusenårssted.
En kjapp tur innom Troms forsvarsmuseum, som er stengt, men en samtale med en ansatt, avdekker at heller ikke her, er tilbakemarsjen nevnt i utstillingen. Utenfor står et stort antall utrangerte militære kjøretøy utstilt, et bortgjemt minnesmerke over Tysklandsbrigaden, dukker opp bak en parkert lastebil – ellers er det høylytte inntrykk av en vital leir i nabolaget, som dominerer.

Trafikkork på Riksvei 50, gjorde at 3. Bataljon fikk et etterlengtet avbrekk, en uke ble soldatene liggende på Setermoen. Her skilte de lag med deres norske våpendragere, og ferden fortsatte til Gratangen, og ferge sør til Fauske-området, så nok en lang marsj til Mo i Rana, der de ankom 10. desember – soldatene som forlot Kiestinki 8. september, hadde gått 1600km til fots, og ennå var de langt fra sitt endelige mål. 25. desember krysset de den dansk-tyske grensen, og fikk et trøstesløst gjensyn med deres utbombede fedreland. 1945 kom med bud om et endelig oppgjør, soldatene visst at deres innsats på Vestfronten, ville bli hard, for svært mange ble det deres siste kamp.

Like sørvest for Setermoen blir det en kort stopp, et panorama dukker opp i morgentåken, når frostrøyken letter, bare på elven forblir den liggende – tinden bak bygden, dukker frem fra skyene, og solen bryter igjennom – et vakkert farvel, for denne gang.

Bjerkvik, ved havet, her hvor allierte styrker gjorde landgang 13. mai 1940, på den langgrunne stranden, går trafikken ustoppelig forbi, jeg fortsetter mot sør, svinger av, og følger avkjørselen, skiltet varsler Øyjord. Veien ender ved en nedlagt fergekai – og like over nærmeste bakkekam, skal det ha lagt en tysk leir. På jordet hvor leiren lå, er sporene etter forlegningene, for lengst forsvunnet.
Soldatene fra Den norske Skijegerbataljonen ble forlagt i private hus, for en kortere periode, og 3. Politikompani, ble liggende igjen, for en lengre periode.
Skijegerbataljonen forlot Narvik lørdag den 25. november 1944, mot Oslo og Mysen.

Senere ble soldatene fra 3. Politikompani fordelt på mindre jaktkommandoer, som gruppen som ble sendt helt inn til Sør-Skjomen, like inntil svenskegrensen, 10 mann som skulle stoppe lokal partisanvirksomhet i fjellene, hindre grensekryssinger, men det oppsto ingen trefninger.
Soldatene lå trolig på forlegningen for tyske ubåtmannskaper, innerst i den dype fjorden,
omkranset av høye fjell. I fjellområdene opererte motstandsmenn,
tilknyttet Sepals med sine hemmelige baser, som lå like over svenskegrensen.
Det gikk en strøm av agenter, kurerer, flyktninger og våpen, via dette nettverket,
mellom det okkuperte Norge og det nøytrale Sverige.

Lenger nord skulle det bli mer dramatisk;

Det var blitt tirsdag 13. februar 1945. [ ] De fleste depoter og batterier var evakuert. De siste troppene var i ferd med å krysse Lyngen. Alle tyske styrker hadde forlatt Finnmark – unntatt et skiløperkompani med norske og tyske SS-menn som sikret Riksvei 50 mellom Billefjord, Skaidi og Alta.

Tirsdag 21. februar (1945) la sjarken bi utenfor Indre Billefjord, hvor Henningsen ville undersøke et lager av mel som var funnet. Han og kokken Erling Larsen hadde nettopp tatt seg til land, da det plutselig ble åpnet il. Larsen falt død om av et skudd i halsen.”
”Etter heroiske anstrengelser greid den sårede Henningsen (rikosjett i hånden og et skudd i albuen) å ta seg om bord i Glimt. Men båten var under heftig ild, og motoren nektet å starte. Henningsen og de to andre måtte overgi seg – etter å ha sørget for å lempe kodebøker og radioutstyr til sjøs. De hadde støtt på en patrulje fra 3. SS-politikompani, som sikret Riksvei 50 mellom Kistrand og grensen til Troms. Til tross for stort blodtap og feber ble Henningsen tvunget til å tilbakelegge flere mil til fots gjennom snøen – først fra Indre Billefjord til Kistrand, deretter over fjellet fra Porsanger til Repparfjord. Tyskerne, som noen dager tidligere hadde tatt elleve andre soldater fra 2. Bergkompani til fange, var ekstatiske over å ha gjort storfangst.

Men 3. SS-politikompani hadde 27. april (1945) forlatt Sicherungs-Stützpunkt Kistrand og dratt sørover. Det fantes ikke lenger tyske tropper i Finnmark, og Dalhs planer om en siste storoffensiv var skrinlagt.

Narvik

Nordland Røde Kors krigsminnemuseum har en stor utstilling om Felttoget i Nord-Norge, og kampen om Narvik – en del om fangeleirene og krigsfangene, men tilbaketrekningen er heller ikke her nevnt, tross styrkenes tilstedeværelse i byen og på kaiene.

Stå ute på piren, og ser fiskerne trekke opp sin fangst, ute i bukten posisjonerer slepebåtene seg, nok et skip med jernmalm skal seile til kontinentet. Kaiområdet har forandret seg lite, i fra fotografiene jeg har sett fra okkupasjonstiden – trekonstruksjonene er de samme – bare bygningsmassen er endret.
Det må ha vært et forrykende liv på kaien, høsten og vinteren 1944 – men for mange av troppene, ble ikke Narvik havn endestoppet – flere avdelinger måtte gå helt til Mo i Rana – før de ble transportert videre med tog, til Oslo, båt til Danmark, og atter tog til das Reich, og dets sydgrense, hvor fremrykkende amerikanske styrker skulle stoppes. I området, som gjennom generasjoner har vekslet mellom å være på franske og tyske hender, skal divisjonen gå til grunne, i en rekke endeløse og ærerike kamper. Luftwaffe har ikke lenger kapasiteter til å gjøre noe med det allierte luftherredømme, det er slutt på friske krefter, svært begrenset med artilleristøtte, og forsyningskjeden kollapser – 6. SS Division Nord opphørte å eksistere her på Vestfronten våren 1945 – bare minnene om dens ukuelige kampmoral, formidable innsats og offervilje overlever.

Troskap er min ære.

Nå gikk det mot slutten. 20. fjellarmé hadde trygt nådd stillingene i Lyngen, og Hitler hadde for lengst kastet de første bataljonene fra nord inn i heksegryten i Hartz. Etter tretti minutter bryter helvete løs. Jeg finner meg selv igjen i nærmeste veigrøft. Amerikanerne treffer oss med granater fra bombekastere og tvinger oss til å søke dekning, noterte kaptein Wolf Zoepf i begynnelsen av januar. Han og resten av 6. SS-fjelldivisjon hadde startet marsjen i Karelen i september og nådd grensen til Frankrike like over nyttår. De hadde forflyttet seg mer enn 2500 kilometer. Halvparten av strekningen, fra Salla til Mo i Rana, var unnagjort til fots. Divisjonene skulle snart gå under i et ragnarok av ild. Men i landsdelen de hadde forlatt, hersket en underlig stillhet.

Tanker i tiden…
Verken museet på Setermoen, eller i Narvik, tar opp tilbakemarsjen – i beste fall en fortielse,
fokuset er på de to månedene krigen i Norge varte, og svært lite om de 59 andre månedene under okkupasjon – synd for den oppvoksende slekt, som får et ensidig syn på historien – man unnlater å gi dem et ærlig og usminket bilde av okkupasjonen. For ikke å snakke om den unnlatelsen vi gjør mot etterkommerne av soldatene som tilbrakte tiden i Norge, de kan ikke påvirke historien, vi bør gi dem muligheten til å se og lære av hendelsene, nå er det bare et sort, og glemt, kapittel.
Etterkommeren er nok like triste for de negative konsekvensene okkupasjonen fikk for landet, sivilbefolkningen, og krigsfangene, som vi nordmenn er. Vi ynder å fortelle andre nasjoner at de må forsone seg, men Norge er ennå ikke forsont, nær 70 år etter okkupasjonens ende – tiden er overmoden for å komme videre – å minnes alle sider ved konflikten, og enkeltmenneskene som ikke kunne påvirke hendelsene, de ble kastet ut i, styrt av storpolitikk og ytre krefter. Vi må fremføre et bredt og objektivt syn på denne vanskelige tiden, også ta opp de lite flatterende temaene. Vi må ikke glemme at mellomkrigstiden formet svært mange av holdningene, som styrte valgene, som siden ble tatt – dessverre har det gått politikk i historiefremstillingen, en offisiell versjon som ikke skal avvikes – men heldigvis kommer det informative bøker, som avdekker den svært så ensidige myten;«Krigshistorien TM»

Dag går mot kveld, og kaster sitt siste lys over Øyjord og Rombakfjorden

Kilder:

  • De 5 siste sitatene er hentet fra Alf R. Jacobsen – Til siste slutt – Skjebnedrama i krigens avsluttende fase – 2004, side 165, 183, 196, og 202.
  • Wolf T. Zoepf – Seven days in January – prelude to Nordwind s. s. 34 – 56
  • Frode Halle – Fra Finland til Kaukasus
  • Dagboknotater fra soldat i 3. Politikompani, Stål M. – fra tilbakmarsjen senhøsten 1944

Fotografier:

Tidligere publisert om temaet – bakgrunnsstoff:

  • Velkommen – kommentarfeltene inneholder svært mye interessant om Vinterkrigen. Sympati med Finland, og kampen mot kommunismen, motiverte de fleste som siden meldte seg frivillig, i Fortsettelseskrigen.

Ytterligere fordypning og orientering:

  • Finsk tysk angrep, etter sovjetisk krigserklæring – juni 1941 – kart
  • Sohjana – finsk angrep over sundet Sohjana, nær Kiestinki 31. juli 1941 – kart

Aktuelle bøker:
Om invasjonen og hendelsene forut

  • Alf R. Jacobsen – Krysseren Blücher
  • John Midgaard – 9. april 1940 – dagen og forspillet

Om Den norske skijegerbataljon

Om norske frivillige

Fotografier og andre historier fra Nordkalotten:

Ord & uttrykk:
Populærmusikk fra Vittual – av Mikael Niemi – oppvekstroman, fra Tornedalen, Norrbotten, i Sverige, tett mot Finland.
Ruska – finsk for høstfarger
FSB – tidl. KGB, russisk sikkerhetspoliti, ansvarlig for rikets indre sikkerhet, også grensene.
Korsu – finsk for dekningsrom, bygget i treverk – for overnatting og beskyttelse. Ikke samme beskyttelse som en bunker, men en lettere variant.
Troskap er min ære – Meine Ehre heißt Treue – Waffen-SS motto
Sohjana, landsby og elv/sund, eller Sohjanankoski – russisk: Софпорог , Sofporog
Pyaozersky, landsby, Pyaozerskiy, og Pyaozerski – russisk; Пяозерский; finsk; Pääjärvi


Creative Commons License

Nordkalotten by Knut Georg Flo is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Unported License.
Based on a work at historier.origo.no.