Viser arkivet for stikkord dennorskeskijegerbataljon

Hvem skal fortelle om Folkets Hus på Lunner....?

En glemt og fortrengt historie fra mai-dagene 1945 .

Roa stasjon – Hadeland Folkemuseum
Hendelsen på Roa, og Lunner, forspillet og etterspillet.

av Knut Georg Flo

9. mai 1945 – Roa stasjon på Hadeland, et stoppested på Bergensbanen.
Det er dagen derpå for den lille gruppen frontkjempere som ankommer jernbanestasjonen.
Sliten og desillusjonerte, slenger de seg nedpå benkene i ventehallen, i påvente av et tog.
De er, trolig, alle fra Vestlandet.
Det er soldater fra Den norske skijegerbataljonen, inntil nylig forlagt på Elverum Folkehøyskole,
for lagførerutdannelse. Dagen før, den 8. mai var de på vei til Oslo,
for å møte kameratene fra kompaniene i Vikersund og Holmestrand,
som allerede beskyttet Vidkun Quisling og førerens residens; Gimle.
Men underveis ble de møtte av befal fra bataljonsstaben, som meddelte nyheten om Wehrmachts kapitulasjon i Norge, gjeldende fra midnatt.
Quisling hadde bestemt seg for å melde seg til politiet, den kommende morgenen,
sammen med sin nærmeste stab, og ordren til soldatene lød; ”reis hjem”.
De 9 soldatene, i tyske uniformer, har påkalt oppmerksomheten til jernbanepersonalet,
som varsler Hjemmestyrkene på Lunner, kun få km unna.

Roa stasjon i nåtid, mai 2009

Smilende ansikter og vaiende flagg i alle bygder. Budskapet om frihet nådde
Hadelandsbygdene gjennom en offisiell melding gjennom NTB ut på ettermiddagen mandag. Den spredte seg som ild i tørt gress over alle bygder og slo i hjel alle verserende rykter.
No var frihetens time kommet, og den ble hilst velkommen av en glad og smilende bygd.
(avisen Hadeland – onsdag 9. mai 1945)

Lunner 1944
31. mars 1944 aksjonerte Stapo (Statspolitiet) og det tyske politet i Vestre Lunner – det ble starten på opprulling, og begynnelsen på slutten, for den lokale motstandsgruppen, D 14.23 – med leder Christian Brinck i spissen – først ble 17 mann arrestert, utsatt for harde forhør og intens tortur,
siden fulgte nye arrestasjoner av 47 mann i Lunner og 60 i Jevnaker, ytterligere tortur, og siden fengsling på Grini. Nasjonal Samling har godt rotfeste på Hadelandsbygdene, og Lunner er ikke noe unntak. Lars Kraggerud var NS-ordfører, og her regjerer lensmann Arnold Kjærvik med hard hånd, godt hjulet av en lokal hjelpemann, flere angivere,
og lykkes med hjelp av Stapo å rulle opp den aktive motstanden.
Assistansen av enkelte lokale NS-folk, som kjentmenn under aksjonene,
bidro til å forsterke splittelsen i bygdene.
Bitterhet og hat rår blant det berørte bygdefolket.

Parti av Lunner – Hadeland Folkemuseum

4. september 1944 – Finland inngår våpenhvileavtale med Sovjet
Den norske skijegerbataljonen som er forlagt i Kiestinki, sammen med den tyske SS-divisjon Nord, må innen 14 dager forlate finsk territorium, den lenge forberedte tilbaketrekningen,
operasjon Birke (bjørk) settes i gang. Styrkene skal trekke seg ut av Sørøst-Finland,
til trygge stillinger (stürmbuckstellung) i Nord-Finland, mot grensen til Norge.
Etter en tid kommer det til trefninger mellom de finske og tyske styrkene,
og krigstilstand pågår ut året.

Tilbakemarsjen, her i Nord-Finland, på vei mot Norge – Foto: Stål M.’s samling

I november / desember ankommer Den norske skijegerbataljonen Narvik,
hvor de lastes om bord i skip, som setter kursen for jernbanelinjen i Mosjøen.
Styrken reiser via Trondheim,
med toget til Oslo, og videre til Mysen, hvor de forlegges i leir, desember 1944.
Her på Mysen, får de nytt utstyr, og trening – en del soldater dimitteres,
og nye har vervet seg høsten 1944, for tjeneste i Finland, noe det ikke blir
– de settes nå opp i Norge, på tross av betydelig innsats og påvirkning fra NS,
opp mot tyske myndigheter,
Vidkun Quisling vil unngå konfrontasjon mellom nordmenn.

Soldat – Den Norske Skijegerbataljon – foto fra Riksarkivet
- Dept. for Idrett og Arbeidstjeneste

Den nye enheten skal få det offisielle navnet SS-Polizei batallion 506,
men blant soldatene er de fortsatt Den norske skijegerbataljon,
de deles opp i 6 motoriserte kompanier, som sammen med tyske politisoldater (også mange østerrikere) skal drive oppklaring mot den økende norske motstandsbevegelsen på Østlandet.
De nye kompaniene forlegger til Gjøvik, Holmestrand, Vikersund, Skien, Ullevål i Akershus,
og etter hvert Elverum.
Terboven har sett seg lei på den stadig økende aktiviteten, med hyppige flydropp,
og planlegger aksjoner for å rydde opp.

Maidagene 45.
Han hadde ventet på dem som en vandrer venter på det skredet han hører nærmer seg.
I uro, men ikke uten håp.
Det kan gå godt, det er ikke alle skred som knuser mennesker, unge og gamle på sin vei.
Også nå var det de unge han tenkte mest på, våre egne og andres.

Maria Hamsun: “Under gullregnen” (Om Knut)

Utenfor Folkets Hus, Kalvsjø, på Lunner
Gjengitt med tillatelse av Josef Monsrud og Randsfjordmuseene.

Josef Monsrud er vaktsjef for den 40 mann store styrken på Lunner, som nå er på vei mot Roa stasjon. De er informert om at soldatene har snakket om å gå til Jevnaker,
så vaktstyrken legger seg derfor i bakhold, på et passende sted.
På tross av flere timers venting, dukker ikke soldatene fra Roa stasjon opp,
så vaktstyrken marsjere til stasjonen.
Selv om situasjonen er uklar, bestemmer Monsrud seg umiddelbart for å gå inn i venterommet,
der sitter og ligger soldatene rundt om i rommet, og samtlige overgir seg umiddelbart,
uten motstand. Monsrud husker ikke om soldatene var bevæpnet.

Fangene ble fraktet til Folkets hus på Lunner, der de ble holdt innesperret, av væpnede vakter, i forsamlingssalen. På Folkets hus ble forpleiningen tatt hånd av eget kjøkkenpersonale,
flere kvinner var aktive. Også lokal arresterte NS-medlemmer forvares her,
sammen med frontkjemperne, som holder seg for seg selv i salen.
En av de første prioriterte oppgavene til vaktstyrken var å arrestere lensmannen i Lunner,
Kjærvik, påstått angiver og NS-mann. Han ble pågrepet i sivil, sammen med konen,
som var høygravid, så pågripelsen gikk rolig for seg.
Osvald-gruppen hadde mot slutten av okkupasjonen, prøvd å likvidere lensmannen,
uten hell, nå satt han arrestert.
Ordfører Kraggerød og kona var de som hadde hirduniform, på fotografiet under.

Fangene stilt opp utenfor Folkets Hus, Kalvsjø, på Lunner
Gjengitt med tillatelse av Josef Monsrud og Randsfjordmuseene.

Josef Monsrud minnes at en av skijeger-soldatene var ”lite hyggelig”,
han aksepterte ikke Josef som soldat da han ikke bar armbind, som de andre vaktene,
men gikk i battleuniform – han ble bedt om å roe seg for å unngå å få spesialbehandling.
Monsrud hevder det gikk rolig for seg på Folkets hus, fangene innfant seg med situasjonen,
selv om enkelte tok det tungt.

FaktaboksJosef Monsrud
Medlem av Osvald-gruppen, den eneste som kom levende fra arrestasjon og forhør – han ble arrestert i 1942, fraktet til Grini, og overført, forhørt og torturert i no. 19 (Victoria terrasse).
Mot slutten av okkupasjonen var han hjelpemann for S.I.S, med radiosenderen Gullfaks,
som var forlagt på Romeriksåsen og i Nordmarka, hele tiden under forflytning.
Han mener spesielt Vestbane-aksjonen som Osvald-gruppen utført da Quisling ble innsatt, som ministerpresident, var moralsk viktig, den ga et klart signal om at det fantes aktive motstandskrefter – Milorg ble ikke aktiv med sabotasje og aksjoner før krigens gang var gitt
– Josef tenker ikke noe spesielt om det.
Vaktlaget, som Josef ble leder for, var på rundt 40 mann. Han var opprinnelig lagfører.

Josef Monsrud står fremst og til høyre i bildet, ved siden av kvinnene.
Utenfor Folkets Hus, Kalvsjø, på Lunner.
Gjengitt med tillatelse av Josef Monsrud og Randsfjordmuseene.

Også kvinnene var med på Folkets hus
”Anna” deltok med matlagingen, hun skjemmes i dag over sin oppførsel den gangen.
Hun kan fortelle at skjemt (ødelagt) mat ble servert fangene, at de fikk gjennomgå,
men ønsker ikke å være konkret, da etterkommerne etter fangene fortsatt bor i bygden,
og det gjør også overgripernes etterfølgere. Dessverre har vi ennå ikke åpenhet om temaet,
og fått frem den fulle sannheten om maidagene, eller forsont oss som folk, 66 år senere.

Monsrud kan ikke minnes å ha snakket med soldatene,
så han visste heller ikke hvilken enhet de kom fra (husker i hvert fall ikke).
Josef ble noen dager på Lunner, og passet på fangene.
Hele tiden var frontkjemperne iført sine uniformer.
Områdesjefen for hjemmestyrkene i Lunner, Christian Brinck, ble arrestert i 1944,
og når han kom tilbake satte han i gang forhør – utspørring av fangene om navn, adresse,
gjøremål – de fleste var lokal og kjente. Disse papirene har ennå ikke latt seg oppspore.
Brinck og konen Astrid flyttet senere til Kongsvinger-traktene.

Grini – senere Ilebu – nå Ila sikringsanstalt – Norsk folkemuseum

En annen Grini-fange som kom hjem i disse tider var, Anders Haga, i boken “Hadelands historie 1900 – 1950” (Side 376 – bok av Kjell Roger Eikeset) er det beskrevet;
Fangene fra Grini fikk en hjertelig, folkelig og kommunal mottakelse på jernbanestasjonen da de returnerte til bygden 8. mai, så var det hjem å hilse på familien og hans forlovede.
Allerede neste dag, utpå kvelden, 9. mai ble Anders pekt ut til å delta i arrestasjonene av
tidligere NS-medlemmer og andre mistenkte.
Så je fækk i oppgave å ta hænn som var her og tok meg.
Je huser da je kom på gardsplassen der, så kom’n dit med hein over hue’.
Nå har je vente på deg, ‘sa n’. Hadde du itte kømmi nå, så hadde je meldt meg sjøl.
Han ble ført til Folket Hus på Lunner, sammen med andre anholdte.
Her deltok Anders i vaktholdet noen dager, til de anholdte ble ført videre.

Åstjern fangeleir

Åstjern leir – Hadeland Folkemuseum

Senere ble frontkjemperne overført til den tidligere Arbeidstjeneste (A.T.)-leiren; Åstjern på Brandbu, leiren ble åpnet som fangeleir, 17. mai 1945 – Monsrud ble noen dager der også.
Han vet ikke hvor lenge fangene ble holdt her.

Åstjern Leir II foto: Einar Bjørklund – Hadeland Folkemuseum

Fra boken “Hadelands historie 1900 – 1950” hevder man at 100 fanger ble satt inn i leiren da den åpent, alle fra midlertidige leirer i omliggende kommuner, og de fleste arrestantene var lokale.
I løpet av juni skal det ha vært opp til 200 fanger i leiren. Også i denne leiren var det svært kummerlige forhold, lite og dårlig mat, trangt om plassen; det var mange fanger på hvert rom,
og de sov på enkel trebrisker. I leiren fikk fangene gjennomgå, de ble utsatt for dårlig behandling av vaktene, og “straffeeksersis” var utbredt.
(Side 383-384 – av Kjell Roger Eikeset)

Åstjern leir i nåtid – september 2009

Den 25. mai 1945 er en av soldatene, fra Roa stasjon, offisielt arrestert og fengslet på Ilebu.
Oppgjørets time skulle komme, men det leget ingen sår, bare forsterket delingen “oss” og “de”.

Folkets hus på Kalvsjø, Lunner – september 2009

Tiden på Folkets hus, Lunner, finner man ikke dokumentert noen steder – ingen arrestasjonsprotokoll, eller andre skriftlige kilder – alt fra Hjemmefrontmuseet, Riksarkivet, og Statsarkivet på Hamar er forespurt – det underbygger den lovløse tilstanden som virket i mai-dagene, tross oppfordringen fra HS-ledelsen om Ro, orden og verdighet.

Dessverre får man ikke innsyn i arkivene som omhandler Ilebu eller Åstjern, hos Riksarkivet,
da de ikke har ”systematisert” dem – på tross av dagens økende fokus på de overgrepene som ble utført mot de anholdte i rettsoppgjøret, etter 8. mai 1945.

Kirkeklokkene i Lunner kirke slo en hel time den 8. mai 1945, og varslet bygden og omlandet, om at noe stort var i emning – freden var atter kommet til Norge.
Og det er kanskje her, i bygdens hjerte, at spiren til endelig forsoning kan begynne.
Slik at de som ennå lever og vet, kan fortelle sine viktige historier, til bevaring for ettertiden.
Ved å få alt frem i lyset, også det som vi gjerne ikke snakker om, kan vi alle kan gå videre.

Kilder;

- Brev og telefonintervju med Josef Monsrud, 2009 – han døde 12. desember 2009
- Brev og telefonintervju med “Anna”, 2009, bosatt på Østlandet.
- “Hadelands historie 1900 – 1950” – Hadeland Bygdebok bind V – Kjell Roger Eikeset, Randsfjordmuseene AS avd. Hadeland folkemuseum
- Besøk på Folkets Hus, Lunner – 10. september 2009
- Sak fra rettsoppgjøret etter okkupasjonen – Riksarkivet.
- Norsk Arbeidstjeneste Årbok 1942 – Blix forlag

Kommentar;
- Det er usikkerhet knyttet til hvor Skijegerne fra Elverum skulle, om det var til sikringsoppdrag på Gimle, eller for eksempel til Jonas Lie m.fl. på Skallum gård. I forhørspapirene som er gjennomgått er det sagt “Vakt- og sikringsoppdrag i Oslo”.
Kanskje kan Bjørn Østrings arkiv, Riksarkivet, utdype dette – han var vaktsjef på Gimle.

Fotografier:

- Alle fargefotografier – forfatteren
- Fra Folkets hus, 3 svarthvit foto, Lunner – gjengitt med tillatelse av Josef Monsrud’s etterlatte og Randsfjordmuseene
- Soldater i Nord-Finland, tidligere politisoldat Stål M. (ihht hans ønske)
- Andre; hentet fra internett – se angivelse under fotografiene.

Forkortelser:

S.I.S - Secret Intelligence Service
Osvald-gruppens fulle navn: Organisasjon mot fascismen og til forsvar for Sovjetunionen
(tilhørende sovjetisk etterretning NKVD – og en del av den tyske Vollweber-organisasjonen)

Fordyping:

- Omtale Inn i varmen og uti kulden
- Osvald-gruppen Sabotører i mørket
- Om Skijegerbataljonen og tilbakemarsjen
- Om Skijegerbataljonen i Finland
- Om soning etter rettsoppgjøret, og tvangsarbeid

På sporet av nordmenn, i Finland

Begivenhetene i Finland, høsten 1944, fikk følger for Norge, da spesielt Nord-Norge.
4. september, for 65 år siden, inngikk Finland avtale om våpenhvile med Sovjetunionen, et av kravene til finnene var å avvæpne sine tidligere våpenbrødre, innen midten av september ’44, og få dem ut av landet.

av Knut Georg Flo

Å føre den store styrken ut av landet, innen tidsfristen, var selvfølgelig umulig, og dette visste russerne, de ville slå splid mellom dem, og få i gang fiendtligheter, noe de etterhvert klarte.
Den tyske styrken i Finland, nær 214.000 soldater, startet den lange tilbakemarsjen, sammen med de norske frivillige.
Både Den Norske Skijegerbataljonen og Det 3. Politikompani lå forlagt i området rundt Kiestinki i Karelen (nå russisk Kestanga), der de hadde lagt i trening, etter det fatale slaget ved Kaprolat og Hesselmann, St. Hans tider ’44.
3. Politikompani hadde ankommet Finland, fra treningsleir i Sennheim (Tyskland) i starten på august, sammen med ca. 50 mann, som ble overført til Skijegerbataljonen.
Den lenge planlagte tyske operasjonen “Birke” (bjørk) ble igangsatt, og den første delen av marsjen gikk mot Kuusamo.
Tyskerne hadde bygget ut stillinger i Nord-Finland, mot norskegrensen, og operasjon bjørk, var en plan for tilbaketrekningen til disse stillingene.
På vei mot Kuusamo opplevde styrkene jevnlig angrep fra sovjeterne, både fra fly, og fra bakken.
I Kuusamo stoppet styrkene opp i noen dager, i området rundt byen hadde de brent 8 landsbyer under tilbaketrekningen.
Brent jord ble igjen brukt i Finland, sist var i Vinterkrigen, av finnene selv.
Tyskerne sparte Kuusamo, men de regnet med at sovjeterne ville brenne kirken, derfor ble kirkeklokkene demontert og gravd ned.

Da de tyske styrkene trakk seg ut mot vest, etterlot de byen hel.
Senere vist det seg at de sovjetiske styrkene ikke gikk lengre vest enn Kuusamo-området, men de brente byen og kirken.

Nåtid
4. september er jeg i Helsingfors (Helsinki), Krigsmuséet skal besøkes, og så ønsker jeg å høre om årsdagen for avtalen om våpenhvile. I den svenskspråklige Hufvudstadsbladet er temaet ikke berørt, og gjennom en samtale med en konsulent ved muséet, forstår jeg at heller ikke de finskspråklige avisene eller radionyhetene, har nevnt saken.

Krigsmuséet, som er svært severdig, har utstillinger om både Vinterkrigen og Fortsettelseskrigen, også de nordiske frivillige er tatt med, fra begge krigene. Heller ikke her er det gjort notis av 65-års dagen for inngåelse av våpenhvilen. Fokus er på den store utstillingen for Vinterkrigen som åpner i desember ’09, på 70-års dagen.

I Helsingfors finnes monumenter for de mange krigene Finland har deltatt i, for de 2 siste, finner man flest, på Sandudds begravningsplats (Hietaniemen).
Her hedres både finner som har kjempet i sin hjemlige hær, side om side, med de frivillige i Waffen-SS. Og midt i blant dem ligge nasjonalhelten Mannerheim.

Mannerheims grav

Finske savnede soldater, minnetavle for de som ikke fikk en grav.

Minnesmerke for frivillige norske soldater som kjempet i Vinterkrigen

Til minnet av de finska soldater som stupade
i 1939-44 års krig och vid efterletande av
på slagfältet kvarblivna åter funnits på
rysk territorium

Finska staten

De finske Waffen-SS soldatenes minnesmerke
To those Finnish volunteers who fell while figthing
for their fatherland’s freedom in the ranks of the German army 1941-43

Minnesmerke for falne tyske soldater

Til minne av de finska soldater som dog
i krigsfangenskap 1939-45

Høsten 1944
Marsjen fortsetter til fots mot Rovaniemi, bare det mest nødvendige materiale er med, som våpen, proviant og bekledning. I det skjulte laget finske og tyske ledere en avtale, i Rovaniemi, om “juksekrig” – der avtales detaljer om hvor langt tyskerne skulle trekke seg tilbake, for at de finske styrkene, med observatører fra Sovjet, kunne “angripe”, og beskyte de forlatte stillingene.
Dette gjennomskuet sovjeterne, etterhvert, og truet med å sette inn egen styrker for å “avslutte jobben”, dette ønsket selvfølgelig ikke finnene, og mørke skyer truet det finsk-tyske våpenfellesskapet.
Lapplandkrigen startet da finnene angrep tyske styrker i Kemi / Tornio-området. Finske myndigheter fant det nødvendig å evakuere alle sivile fra Nord-Finland, for mange ble dette andre gang de måtte forlate sine hjem, først med russerne etter seg, nå pga sine tidligere våpenbrødre, tyskerne.
Også de styrkene som kom fra Kuusamo, ble angrepet da de var på vei inn i Rovaniemi, her ble deler av de norske styrkene brukt som sikring av broen, øst for byen, og her ble de liggende til pionerene var ferdig med mineringen av broen, for så å trekke seg ut, og sprenge broen.
Som represalie for de finske angrepene, beordret den tyske ledelsen 13 offisielle bygninger ødelagt; sprengt eller brent.

En stor ulykke rammet også byen, 10. oktober 1944 kl. 10.45, da et ammunisjonstog, ved et uhell, eksloderte på jernbanestasjonen.
Etter at brannene ga seg, var det bare 13 bygninger igjen.
Finske tropper ankom den tomme og brennende byen, 16. oktober om ettermiddagen.

September 2009
Kuusamo, en liten bygd, med ca. 17000 innbyggere, er gjenoppbygd, og består i dag av småhus, og mange handlesentre, turisme er big-business.
Her finner man monumenter for de evakuerte,

gjenoppbygningen,

Vinter- og Fortsettelseskrigen,

kirken som ble brent,

og historien om kirkeklokkene er sentral.
Det var først på slutten av 50-tallet at klokkene ble gjenfunnet, med tysk hjelp, de var gravd ned på kirkegården, blant falne soldater.

Rovaniemi
Byen, som ligger der elvene, Kemijoki og Ounasjoki, møtes, har i dag et vitalt sentrum, rundt handel og Julenissen, den siste krigen ønsker ikke så mange å snakke om.

1939-40 Kämpade i dessa trakter svenska frivilligkåren för Nordens frihet
Minnesmerke for norske og svenske frivillige i Vinterkrigen

På museumet Arkitum

har de en informativ utstilling om ødeleggelsene i byen, men lite om de store styrkene som forflyttet seg gjennom byen, som i krigsårene huset det tyske hovedkvarteret for styrkene i Finland.
En del monument finnes, men man må 22 km utenfor byen,

for å finne et tysk og et norsk minnesmerke, fra Fortsettelseskrigen.
Været er regngrått, men klart, når vi ruller nedover skogsveien.
Like før parkeringsplassen, finner vi det norske minnesmerke for de 196 frivillige som falt, i kampen for Finland. Et stillferdig og verdig monument.

En sti slynger seg ned mot innsjøen Norvajärvi,

etter 500 m i den stille skogen, er vi fremme ved kapellet,

der hviler 2.530 falne tyske soldater, og et minnesmerke er satt opp for de 700 savnete.
Byggverket er uten kunstig lys, høye og smale vinduer slipper dagslyset inn i gravkammeret, blomster og kranser skimtes, og i kapellet står et gripende monument, som viser oss krigens sanne ansikt.

Mor og sønn – kunstner Ursula Querner

Oktober 1944

Vi fortsatte marsjen mot nord. Et plutselig vindkast sveipet over oss.
Det var fuktig og svært kaldt, og det luktet snø.

Johann Voss: “Soldat i Waffen-SS”.

Marsjen, fortsatte til fots, for de norske frivillige, helt til Narvik, en distanse på 1000 km, for deler av de tyske styrkene, gikk marsjen helt sør til Mo i Rana, da det ikke var båter nok til troppetransport.
3. Politikompani fikk oppdrag i Troms (mulig også over grensen til Finnmark), mens Den Norske Skijegerbataljon ble skipet til Mo i Rana, for å ta toget til Oslo, via Trondheim. I desember ble deler av styrken dimitert, mens den resterende bataljonen ble forlagt på Mysen, hvor nytt utstyr og videre trening sto på dagsordenen.
I februar 1945 ble styrken delt opp i 6 kompanier, ble forsterket med tyske politisoldater, og forlagt i bla. Holmestrand, Gjøvik, Skien, og Vikersund.

Mer tvilsomme oppdrag og tragiske trefninger skal komme til å finne sted, frem mot freden.

16.10.2009 – deler av teksten ved den finske våpenhvilen 4. september er korrigert, ytterligere informasjon er lagt inn vedr. Rovaniemi og Kuusamo,
samt rettet feilaktig opplysning om tysk brenning av Kuusamo,
takk for assistanse fra min finske kilde.


Creative Commons-lisens

På sporet av nordmenn i Finland av Knut Georg Flo er lisensiert under en Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår 3.0 Norge Lisens.
Basert på et verk på adresse historier.origo.no.