Viser arkivet for stikkord fangeleir

Bunkerne på Kalandseidet

Norske krigslandskap – 2011

av Knut Georg Flo.

Er det mer å vite og lære om okkupasjonen?
Kjenner vi historien fra vårt nabolag?
Nylig snublet vi over “ukjente” tyske forsvarsinstallasjoner
- vi skal ta en nærmere kikk på stillingene
som dukket frem, som følge av hogst og anleggsarbeid.

Allerede utpå ettermiddagen 9. april 1940 var det tyske styrker i Fana,
på vei for å overta Ulven leir. Flere tusen soldater var etter hvert forlagt i Fana-området,
man antar at rundt 3.000 var innkvartert i området Midttun, Øvsttun, og traverbanen på Skjold.
Depoter og verksteder ble etablert på Minde, Paradis, Ulsmåg, Skjold, Øvsttun og på Knappen.
Luftvernbatterier ble anlagt i en sirkel rundt Bergen, for å beskytte militære anlegg
og enheter som; havner, kaier, verksteder, lagre, og ikke minst u-båter.
De ble plassert på Løvås i Fyllingsdalen, Nattland vest for Birkelundstoppen,
Storrinden øst for Flesland, og på Knappen ved Grimstadfjorden.
Disse anti-luftskytsbatteriene ble kalt FLAK, Feindliche Luft Abwehr Kanonen,
8 FLAK-batterier omkranset Bergen, hvor av 4 lå i Fana.
Et standard batteri besto av 4 stk 10,5cm kanoner (tungt), som var bemannet av 113 menige,
18 underoffiserer og 3 offiserer. Kraftige lyskastere, nærforsvarsanlegg, med maskingevær,
piggtråd og minefelt, hører også til et batteri, samt ildledningssentral, og andre stabsfunksjoner som forlegning, ammunisjon, kjøkken, kantine, sanitet, depot og brensel.
På Korsneset, Milde/Hjellestad og Titlestadfjellet ble det bygget kanonbatterier, hovedsakelig for sjømål. Tyske militære sjefer frykten en mulig alliert invasjon og landgang langs deler av kysten,
det ble derfor også betydelig byggeaktiviteter i innerst i Fanafjorden,
og langs strendene på Grimstad.

Bildeserie med 16 bilder — bla ved å trykke på pilene

Billedserie fra området Stend.

Riegelstellung Stend (nøkkelstilling Stend) var en sammenhengende kjede forsvarsverk fra bunnen av Fanafjorden til området Kalandseidet. Bjørnefjorden og Fanafjorden ga muligheter for alliert landgang. Man så seg nødt til å befeste sin stilling i området, for å forebygge evt. hindre en invasjon denne veien, og beskytte Bergensområdet, med sine viktige installasjoner,
da spesielt “Bruno” – ubåtbunkeren på Laksevåg.

Ubåtbunkeren sett fra Holenfjellet – sommeren 1945.
Foto: Waldemar L. Hansens samling

I området Kalandseidet så man for seg mulig landingsplass for fiendtlige fallskjermstyrker, derfor ble det også her bygget opp et større antall bunkere, skytestillinger og tilhørende anlegg, bla for samband.
Større forsyninger, med våpen, ammunisjon og tyngre bygningsmateriale måtte komme med tog til Midttun stasjon, hvor tyskerne hadde bygget ut en stor godsterminal, med flere spor.
Og videre frakt herfra med lastebiler. Alternativet var sjøveien til f.eks. Stend brygge.
Arbeidskraften kom også over Midttun stasjon; krigsfanger fra Russland, eller Balkan.
Man kan også anta at en del norske jobbet frivillig på militæranleggene,
også de gjennom Organitiasion Todt.
Fangeleirer var etablert på Øvsttun og Stavollen, men også mindre leirer ble bygget i tilknytning til etablering av bunkersanlegg, som på Kalandseidet.
Det er området sørøst for Kalandsvatnet vi skal kikke nærmer på.

Nåtid, sett fra hovedveien.

Når man kjører sørover på Osvegen, E-39, langs flatene på østsiden av Kalandsvatnet, like før Kalandseidet, ser man tydelige minner fra okkupasjonen. 2 store betongbunkere ligger åpent til ute på jordet, i senere år gravd frem, i sin tid tildekket og kamuflert.

UBB-W-F-144083 – bunkerne før de ble gravd frem – 28 aug 1964
Fotograf: Widerøe Flyveselskap AS – UiB Billedsamlingen

Nåtid, sett fra høyden, nordøst for bunkerhøyden.

På vei opp bakken mot den gamle butikken på Kalandseidet, aner man derimot ikke at betydelige forsvarsverk ligger på åskammen ovenfor og østenfor veien.
Rett over Osveien (mot øst) for butikken, lå fangeleiren, for de slaviske krigsfangene, som måtte utføre det harde anleggsarbeidet – i dag er det ikke spor igjen etter den,
heller ikke et minnesmerke eller informasjonsskilt.

UBB-W-F-144079 bakerst på flaten skal fangeleiren ha lagt – 28 aug 1964
Fotograf: Widerøe Flyveselskap AS – UiB Billedsamlingen

Fangeleiren lå her, inn mot foten av fjellet.

Bunkerhaugen sett fra Bahus – hogst har avdekket forsvarsinstallasjonene.

Dagens skogrydding, sprengnings- og anleggsarbeid, i siden opp mot toppen av fjellet,
en myr lokalt kalt “Havet”, har avdekket en glemt og fortrengt tid – løpegraver, kanon-
og skytestillinger, dekningsrom, observasjons- og kommandobunkere, kommer for en dag,
der de ligger spredt utover hele åsryggen.
Og kanskje står vi foran forsvarsinstallasjoner som er på vei til å forsvinne – tiden er i hvert fall inne for å besøke området, se hvilke krefter og “innsatsvilje” som er lagt for en dag.
Ikke minst kvalitetene – konstruksjonene fremstår som nye, man kan bare ane hvilket slit,
og påkjenninger slavearbeiderne og krigsfangene gjennomgikk.
Den menige utskrevne soldat må også ha hatt sitt å stri med, langt hjemmefra,
på en trekkfull, fuktig og bortgjemt plass.

Huset “Fredheim” – grønt hus, ses midt på, bunkerhaugen ses bak.
UBB-W-F-144076 – Kalandseid – 28 aug 1964
Fotograf: Widerøe Flyveselskap AS – UiB Billedsamlingen

Den første bunkeren man kommer til, ligger helt inntil Haugsdalsvegen, under terrassen,
som den østre delen av huset “Fredheim”, i første sving, før man kjører innover i dalen.
Her hadde 8 soldater sin arbeidsplass, på post i observasjonsbunkeren, som hadde et svingbart periskop – siden ødelagt under lek. Under det halvannen meter tykke betongtaket,
var det også en telefonsentral, med forbindelse til de andre observasjonspostene i området.
Sove måtte de også i denne bunkeren, sengene var stroppet opp under det buete taket.

Den neste bunkeren ligger skjult til, men “haugen” ser man – bilen kan man sette fra seg på grusplassen, på nordsiden av veien, og like til venstre ligger kommandobunkeren,
som ble oppført på slutten av okkupasjonen, senere også benytte av det norske forsvaret,
nå avviklet, men avlåst.
Tidligere hadde bunkeren en radiomast, nå ser man bare ledningsgjennomføringen på taket.

Naturlig kamuflert bak en knaus, åpenbarer bunkeren seg.

Man kan følge anleggsveien videre oppover, eller helst gå åskammen opp,
da vil det dukke opp intakte bunkerser og stillinger, og nå som store deler av skogen er felt,
ser man hvor strategisk høyden var. Utsikten er upåklagelig, og her oppe fra dekket man de åpne jordene, som hadde minefelt, og kontrollerte trafikken langs veiene (aksene).
Til dels store bunkers påtreffes oppover åsen, flere med 2 innganger,
en forbindelsesgang og 2 rom på hver 6 – 8 m2.

Bildeserie med 26 bilder — bla ved å trykke på pilene

Billedserie fra høyden.

Se ytterligere fotografi, før hogsten, tatt av Ketil Svendsen, i 2003.

Sporene er derimot helt borte etter transport-banen, for sement, som gikk fra veien og opp i terrenget, på forumet Kystfort.com kan vi lese:
Skaret bak den lille transformatorboksen hadde et pater noster-bånd som gikk opp til toppen, fra to digre sementblandere. Arbeidet skal ha vært hardt, og med flere selvmord.
Sement, sand, jern og annet bygningsmateriale ble fraktet opp med taubanen.
En trapp med 800 trinn gikk langs med banen, for fanger og andre som skulle opp til stillingene.
Nordmenn som jobbet på anlegget skal ha tjent kr. 1,20 i timen,
mens de russiske fangene fikk “nada”.

UBB-W-F-144077 hvor rullebåndet gikk opp i fjellet, til venstre for det hvite huset – 28 aug 1964
Fotograf: Widerøe Flyveselskap AS – UiB Billedsamlingen

UBB-W-F-144135 skaret med transportbåndet i midten bak 28 aug 1964
Fotograf: Widerøe Flyveselskap AS – UiB Billedsamlingen

Flyfoto fra 1951; av bunkershaugen, og området hvor fangeleiren lå.

I boken Fanaglimt ’99 står flere artige og forunderlige historier fra okkupasjonen,
som John Fredheim forteller, fra sine opplevelser på Kalandseidet.
Ved okkupasjonens slutt var det rundt 35 000 tyske soldater i Bergens-området,
en betydelig del av disse, var forlagt i Fana-området.

Takk til:
Ketil Svendsen – for at du viste oss bunkerne – og delt din kunnskap.
Fana Historielag – for å ha samlet og bevart historien.

Kart:
Bunkere på Kalandseidet

Kommentarer:
Flak – alternativt kaliber er 8.8 cm som var utbredt – kan ikke verifisere opplysning om 10,5cm.

Kilder:
“Militær aktivitet i Fanaområdet” av Martin A. E. Andersen – Årsskrift 2006 – 2007, Fana Historielag
“Synlige krigsminner i Fana II” av Martin A. E. Andersen – Årsskrift 2009, Fana Historielag
“Synlige krigsminner i Fana” av Martin A. E. Andersen – Årsskrift 2008, Fana Historielag
“Tyske stillinger på Kalandseidet” av Gustav Gundersen – Fanaglimt ‘99 – Årbok for Fana

Fotografier:
Svart-hvitt foto – Waldemar L. Hansens samling
Flyfoto – Widerøe’s Flyveselskap A/S – UiB Billedsamlingen
Foto i Picasa-link: Ketil Svendsen
Øvrige fargefoto: artikkelforfatteren

Kalandsvatnet i vinterprakt – vannet og terrenget danner en naturlig forsvarslinje fra vest til øst.

Hvem skal fortelle om Folkets Hus på Lunner....?

En glemt og fortrengt historie fra mai-dagene 1945 .

Roa stasjon – Hadeland Folkemuseum
Hendelsen på Roa, og Lunner, forspillet og etterspillet.

av Knut Georg Flo

9. mai 1945 – Roa stasjon på Hadeland, et stoppested på Bergensbanen.
Det er dagen derpå for den lille gruppen frontkjempere som ankommer jernbanestasjonen.
Sliten og desillusjonerte, slenger de seg nedpå benkene i ventehallen, i påvente av et tog.
De er, trolig, alle fra Vestlandet.
Det er soldater fra Den norske skijegerbataljonen, inntil nylig forlagt på Elverum Folkehøyskole,
for lagførerutdannelse. Dagen før, den 8. mai var de på vei til Oslo,
for å møte kameratene fra kompaniene i Vikersund og Holmestrand,
som allerede beskyttet Vidkun Quisling og førerens residens; Gimle.
Men underveis ble de møtte av befal fra bataljonsstaben, som meddelte nyheten om Wehrmachts kapitulasjon i Norge, gjeldende fra midnatt.
Quisling hadde bestemt seg for å melde seg til politiet, den kommende morgenen,
sammen med sin nærmeste stab, og ordren til soldatene lød; ”reis hjem”.
De 9 soldatene, i tyske uniformer, har påkalt oppmerksomheten til jernbanepersonalet,
som varsler Hjemmestyrkene på Lunner, kun få km unna.

Roa stasjon i nåtid, mai 2009

Smilende ansikter og vaiende flagg i alle bygder. Budskapet om frihet nådde
Hadelandsbygdene gjennom en offisiell melding gjennom NTB ut på ettermiddagen mandag. Den spredte seg som ild i tørt gress over alle bygder og slo i hjel alle verserende rykter.
No var frihetens time kommet, og den ble hilst velkommen av en glad og smilende bygd.
(avisen Hadeland – onsdag 9. mai 1945)

Lunner 1944
31. mars 1944 aksjonerte Stapo (Statspolitiet) og det tyske politet i Vestre Lunner – det ble starten på opprulling, og begynnelsen på slutten, for den lokale motstandsgruppen, D 14.23 – med leder Christian Brinck i spissen – først ble 17 mann arrestert, utsatt for harde forhør og intens tortur,
siden fulgte nye arrestasjoner av 47 mann i Lunner og 60 i Jevnaker, ytterligere tortur, og siden fengsling på Grini. Nasjonal Samling har godt rotfeste på Hadelandsbygdene, og Lunner er ikke noe unntak. Lars Kraggerud var NS-ordfører, og her regjerer lensmann Arnold Kjærvik med hard hånd, godt hjulet av en lokal hjelpemann, flere angivere,
og lykkes med hjelp av Stapo å rulle opp den aktive motstanden.
Assistansen av enkelte lokale NS-folk, som kjentmenn under aksjonene,
bidro til å forsterke splittelsen i bygdene.
Bitterhet og hat rår blant det berørte bygdefolket.

Parti av Lunner – Hadeland Folkemuseum

4. september 1944 – Finland inngår våpenhvileavtale med Sovjet
Den norske skijegerbataljonen som er forlagt i Kiestinki, sammen med den tyske SS-divisjon Nord, må innen 14 dager forlate finsk territorium, den lenge forberedte tilbaketrekningen,
operasjon Birke (bjørk) settes i gang. Styrkene skal trekke seg ut av Sørøst-Finland,
til trygge stillinger (stürmbuckstellung) i Nord-Finland, mot grensen til Norge.
Etter en tid kommer det til trefninger mellom de finske og tyske styrkene,
og krigstilstand pågår ut året.

Tilbakemarsjen, her i Nord-Finland, på vei mot Norge – Foto: Stål M.’s samling

I november / desember ankommer Den norske skijegerbataljonen Narvik,
hvor de lastes om bord i skip, som setter kursen for jernbanelinjen i Mosjøen.
Styrken reiser via Trondheim,
med toget til Oslo, og videre til Mysen, hvor de forlegges i leir, desember 1944.
Her på Mysen, får de nytt utstyr, og trening – en del soldater dimitteres,
og nye har vervet seg høsten 1944, for tjeneste i Finland, noe det ikke blir
– de settes nå opp i Norge, på tross av betydelig innsats og påvirkning fra NS,
opp mot tyske myndigheter,
Vidkun Quisling vil unngå konfrontasjon mellom nordmenn.

Soldat – Den Norske Skijegerbataljon – foto fra Riksarkivet
- Dept. for Idrett og Arbeidstjeneste

Den nye enheten skal få det offisielle navnet SS-Polizei batallion 506,
men blant soldatene er de fortsatt Den norske skijegerbataljon,
de deles opp i 6 motoriserte kompanier, som sammen med tyske politisoldater (også mange østerrikere) skal drive oppklaring mot den økende norske motstandsbevegelsen på Østlandet.
De nye kompaniene forlegger til Gjøvik, Holmestrand, Vikersund, Skien, Ullevål i Akershus,
og etter hvert Elverum.
Terboven har sett seg lei på den stadig økende aktiviteten, med hyppige flydropp,
og planlegger aksjoner for å rydde opp.

Maidagene 45.
Han hadde ventet på dem som en vandrer venter på det skredet han hører nærmer seg.
I uro, men ikke uten håp.
Det kan gå godt, det er ikke alle skred som knuser mennesker, unge og gamle på sin vei.
Også nå var det de unge han tenkte mest på, våre egne og andres.

Maria Hamsun: “Under gullregnen” (Om Knut)

Utenfor Folkets Hus, Kalvsjø, på Lunner
Gjengitt med tillatelse av Josef Monsrud og Randsfjordmuseene.

Josef Monsrud er vaktsjef for den 40 mann store styrken på Lunner, som nå er på vei mot Roa stasjon. De er informert om at soldatene har snakket om å gå til Jevnaker,
så vaktstyrken legger seg derfor i bakhold, på et passende sted.
På tross av flere timers venting, dukker ikke soldatene fra Roa stasjon opp,
så vaktstyrken marsjere til stasjonen.
Selv om situasjonen er uklar, bestemmer Monsrud seg umiddelbart for å gå inn i venterommet,
der sitter og ligger soldatene rundt om i rommet, og samtlige overgir seg umiddelbart,
uten motstand. Monsrud husker ikke om soldatene var bevæpnet.

Fangene ble fraktet til Folkets hus på Lunner, der de ble holdt innesperret, av væpnede vakter, i forsamlingssalen. På Folkets hus ble forpleiningen tatt hånd av eget kjøkkenpersonale,
flere kvinner var aktive. Også lokal arresterte NS-medlemmer forvares her,
sammen med frontkjemperne, som holder seg for seg selv i salen.
En av de første prioriterte oppgavene til vaktstyrken var å arrestere lensmannen i Lunner,
Kjærvik, påstått angiver og NS-mann. Han ble pågrepet i sivil, sammen med konen,
som var høygravid, så pågripelsen gikk rolig for seg.
Osvald-gruppen hadde mot slutten av okkupasjonen, prøvd å likvidere lensmannen,
uten hell, nå satt han arrestert.
Ordfører Kraggerød og kona var de som hadde hirduniform, på fotografiet under.

Fangene stilt opp utenfor Folkets Hus, Kalvsjø, på Lunner
Gjengitt med tillatelse av Josef Monsrud og Randsfjordmuseene.

Josef Monsrud minnes at en av skijeger-soldatene var ”lite hyggelig”,
han aksepterte ikke Josef som soldat da han ikke bar armbind, som de andre vaktene,
men gikk i battleuniform – han ble bedt om å roe seg for å unngå å få spesialbehandling.
Monsrud hevder det gikk rolig for seg på Folkets hus, fangene innfant seg med situasjonen,
selv om enkelte tok det tungt.

FaktaboksJosef Monsrud
Medlem av Osvald-gruppen, den eneste som kom levende fra arrestasjon og forhør – han ble arrestert i 1942, fraktet til Grini, og overført, forhørt og torturert i no. 19 (Victoria terrasse).
Mot slutten av okkupasjonen var han hjelpemann for S.I.S, med radiosenderen Gullfaks,
som var forlagt på Romeriksåsen og i Nordmarka, hele tiden under forflytning.
Han mener spesielt Vestbane-aksjonen som Osvald-gruppen utført da Quisling ble innsatt, som ministerpresident, var moralsk viktig, den ga et klart signal om at det fantes aktive motstandskrefter – Milorg ble ikke aktiv med sabotasje og aksjoner før krigens gang var gitt
– Josef tenker ikke noe spesielt om det.
Vaktlaget, som Josef ble leder for, var på rundt 40 mann. Han var opprinnelig lagfører.

Josef Monsrud står fremst og til høyre i bildet, ved siden av kvinnene.
Utenfor Folkets Hus, Kalvsjø, på Lunner.
Gjengitt med tillatelse av Josef Monsrud og Randsfjordmuseene.

Også kvinnene var med på Folkets hus
”Anna” deltok med matlagingen, hun skjemmes i dag over sin oppførsel den gangen.
Hun kan fortelle at skjemt (ødelagt) mat ble servert fangene, at de fikk gjennomgå,
men ønsker ikke å være konkret, da etterkommerne etter fangene fortsatt bor i bygden,
og det gjør også overgripernes etterfølgere. Dessverre har vi ennå ikke åpenhet om temaet,
og fått frem den fulle sannheten om maidagene, eller forsont oss som folk, 66 år senere.

Monsrud kan ikke minnes å ha snakket med soldatene,
så han visste heller ikke hvilken enhet de kom fra (husker i hvert fall ikke).
Josef ble noen dager på Lunner, og passet på fangene.
Hele tiden var frontkjemperne iført sine uniformer.
Områdesjefen for hjemmestyrkene i Lunner, Christian Brinck, ble arrestert i 1944,
og når han kom tilbake satte han i gang forhør – utspørring av fangene om navn, adresse,
gjøremål – de fleste var lokal og kjente. Disse papirene har ennå ikke latt seg oppspore.
Brinck og konen Astrid flyttet senere til Kongsvinger-traktene.

Grini – senere Ilebu – nå Ila sikringsanstalt – Norsk folkemuseum

En annen Grini-fange som kom hjem i disse tider var, Anders Haga, i boken “Hadelands historie 1900 – 1950” (Side 376 – bok av Kjell Roger Eikeset) er det beskrevet;
Fangene fra Grini fikk en hjertelig, folkelig og kommunal mottakelse på jernbanestasjonen da de returnerte til bygden 8. mai, så var det hjem å hilse på familien og hans forlovede.
Allerede neste dag, utpå kvelden, 9. mai ble Anders pekt ut til å delta i arrestasjonene av
tidligere NS-medlemmer og andre mistenkte.
Så je fækk i oppgave å ta hænn som var her og tok meg.
Je huser da je kom på gardsplassen der, så kom’n dit med hein over hue’.
Nå har je vente på deg, ‘sa n’. Hadde du itte kømmi nå, så hadde je meldt meg sjøl.
Han ble ført til Folket Hus på Lunner, sammen med andre anholdte.
Her deltok Anders i vaktholdet noen dager, til de anholdte ble ført videre.

Åstjern fangeleir

Åstjern leir – Hadeland Folkemuseum

Senere ble frontkjemperne overført til den tidligere Arbeidstjeneste (A.T.)-leiren; Åstjern på Brandbu, leiren ble åpnet som fangeleir, 17. mai 1945 – Monsrud ble noen dager der også.
Han vet ikke hvor lenge fangene ble holdt her.

Åstjern Leir II foto: Einar Bjørklund – Hadeland Folkemuseum

Fra boken “Hadelands historie 1900 – 1950” hevder man at 100 fanger ble satt inn i leiren da den åpent, alle fra midlertidige leirer i omliggende kommuner, og de fleste arrestantene var lokale.
I løpet av juni skal det ha vært opp til 200 fanger i leiren. Også i denne leiren var det svært kummerlige forhold, lite og dårlig mat, trangt om plassen; det var mange fanger på hvert rom,
og de sov på enkel trebrisker. I leiren fikk fangene gjennomgå, de ble utsatt for dårlig behandling av vaktene, og “straffeeksersis” var utbredt.
(Side 383-384 – av Kjell Roger Eikeset)

Åstjern leir i nåtid – september 2009

Den 25. mai 1945 er en av soldatene, fra Roa stasjon, offisielt arrestert og fengslet på Ilebu.
Oppgjørets time skulle komme, men det leget ingen sår, bare forsterket delingen “oss” og “de”.

Folkets hus på Kalvsjø, Lunner – september 2009

Tiden på Folkets hus, Lunner, finner man ikke dokumentert noen steder – ingen arrestasjonsprotokoll, eller andre skriftlige kilder – alt fra Hjemmefrontmuseet, Riksarkivet, og Statsarkivet på Hamar er forespurt – det underbygger den lovløse tilstanden som virket i mai-dagene, tross oppfordringen fra HS-ledelsen om Ro, orden og verdighet.

Dessverre får man ikke innsyn i arkivene som omhandler Ilebu eller Åstjern, hos Riksarkivet,
da de ikke har ”systematisert” dem – på tross av dagens økende fokus på de overgrepene som ble utført mot de anholdte i rettsoppgjøret, etter 8. mai 1945.

Kirkeklokkene i Lunner kirke slo en hel time den 8. mai 1945, og varslet bygden og omlandet, om at noe stort var i emning – freden var atter kommet til Norge.
Og det er kanskje her, i bygdens hjerte, at spiren til endelig forsoning kan begynne.
Slik at de som ennå lever og vet, kan fortelle sine viktige historier, til bevaring for ettertiden.
Ved å få alt frem i lyset, også det som vi gjerne ikke snakker om, kan vi alle kan gå videre.

Kilder;

- Brev og telefonintervju med Josef Monsrud, 2009 – han døde 12. desember 2009
- Brev og telefonintervju med “Anna”, 2009, bosatt på Østlandet.
- “Hadelands historie 1900 – 1950” – Hadeland Bygdebok bind V – Kjell Roger Eikeset, Randsfjordmuseene AS avd. Hadeland folkemuseum
- Besøk på Folkets Hus, Lunner – 10. september 2009
- Sak fra rettsoppgjøret etter okkupasjonen – Riksarkivet.
- Norsk Arbeidstjeneste Årbok 1942 – Blix forlag

Kommentar;
- Det er usikkerhet knyttet til hvor Skijegerne fra Elverum skulle, om det var til sikringsoppdrag på Gimle, eller for eksempel til Jonas Lie m.fl. på Skallum gård. I forhørspapirene som er gjennomgått er det sagt “Vakt- og sikringsoppdrag i Oslo”.
Kanskje kan Bjørn Østrings arkiv, Riksarkivet, utdype dette – han var vaktsjef på Gimle.

Fotografier:

- Alle fargefotografier – forfatteren
- Fra Folkets hus, 3 svarthvit foto, Lunner – gjengitt med tillatelse av Josef Monsrud’s etterlatte og Randsfjordmuseene
- Soldater i Nord-Finland, tidligere politisoldat Stål M. (ihht hans ønske)
- Andre; hentet fra internett – se angivelse under fotografiene.

Forkortelser:

S.I.S - Secret Intelligence Service
Osvald-gruppens fulle navn: Organisasjon mot fascismen og til forsvar for Sovjetunionen
(tilhørende sovjetisk etterretning NKVD – og en del av den tyske Vollweber-organisasjonen)

Fordyping:

- Omtale Inn i varmen og uti kulden
- Osvald-gruppen Sabotører i mørket
- Om Skijegerbataljonen og tilbakemarsjen
- Om Skijegerbataljonen i Finland
- Om soning etter rettsoppgjøret, og tvangsarbeid