Viser arkivet for stikkord tilbakemarsjen

På sporet av nordmenn, i Finland

Begivenhetene i Finland, høsten 1944, fikk følger for Norge, da spesielt Nord-Norge.
4. september, for 65 år siden, inngikk Finland avtale om våpenhvile med Sovjetunionen, et av kravene til finnene var å avvæpne sine tidligere våpenbrødre, innen midten av september ’44, og få dem ut av landet.

av Knut Georg Flo

Å føre den store styrken ut av landet, innen tidsfristen, var selvfølgelig umulig, og dette visste russerne, de ville slå splid mellom dem, og få i gang fiendtligheter, noe de etterhvert klarte.
Den tyske styrken i Finland, nær 214.000 soldater, startet den lange tilbakemarsjen, sammen med de norske frivillige.
Både Den Norske Skijegerbataljonen og Det 3. Politikompani lå forlagt i området rundt Kiestinki i Karelen (nå russisk Kestanga), der de hadde lagt i trening, etter det fatale slaget ved Kaprolat og Hesselmann, St. Hans tider ’44.
3. Politikompani hadde ankommet Finland, fra treningsleir i Sennheim (Tyskland) i starten på august, sammen med ca. 50 mann, som ble overført til Skijegerbataljonen.
Den lenge planlagte tyske operasjonen “Birke” (bjørk) ble igangsatt, og den første delen av marsjen gikk mot Kuusamo.
Tyskerne hadde bygget ut stillinger i Nord-Finland, mot norskegrensen, og operasjon bjørk, var en plan for tilbaketrekningen til disse stillingene.
På vei mot Kuusamo opplevde styrkene jevnlig angrep fra sovjeterne, både fra fly, og fra bakken.
I Kuusamo stoppet styrkene opp i noen dager, i området rundt byen hadde de brent 8 landsbyer under tilbaketrekningen.
Brent jord ble igjen brukt i Finland, sist var i Vinterkrigen, av finnene selv.
Tyskerne sparte Kuusamo, men de regnet med at sovjeterne ville brenne kirken, derfor ble kirkeklokkene demontert og gravd ned.

Da de tyske styrkene trakk seg ut mot vest, etterlot de byen hel.
Senere vist det seg at de sovjetiske styrkene ikke gikk lengre vest enn Kuusamo-området, men de brente byen og kirken.

Nåtid
4. september er jeg i Helsingfors (Helsinki), Krigsmuséet skal besøkes, og så ønsker jeg å høre om årsdagen for avtalen om våpenhvile. I den svenskspråklige Hufvudstadsbladet er temaet ikke berørt, og gjennom en samtale med en konsulent ved muséet, forstår jeg at heller ikke de finskspråklige avisene eller radionyhetene, har nevnt saken.

Krigsmuséet, som er svært severdig, har utstillinger om både Vinterkrigen og Fortsettelseskrigen, også de nordiske frivillige er tatt med, fra begge krigene. Heller ikke her er det gjort notis av 65-års dagen for inngåelse av våpenhvilen. Fokus er på den store utstillingen for Vinterkrigen som åpner i desember ’09, på 70-års dagen.

I Helsingfors finnes monumenter for de mange krigene Finland har deltatt i, for de 2 siste, finner man flest, på Sandudds begravningsplats (Hietaniemen).
Her hedres både finner som har kjempet i sin hjemlige hær, side om side, med de frivillige i Waffen-SS. Og midt i blant dem ligge nasjonalhelten Mannerheim.

Mannerheims grav

Finske savnede soldater, minnetavle for de som ikke fikk en grav.

Minnesmerke for frivillige norske soldater som kjempet i Vinterkrigen

Til minnet av de finska soldater som stupade
i 1939-44 års krig och vid efterletande av
på slagfältet kvarblivna åter funnits på
rysk territorium

Finska staten

De finske Waffen-SS soldatenes minnesmerke
To those Finnish volunteers who fell while figthing
for their fatherland’s freedom in the ranks of the German army 1941-43

Minnesmerke for falne tyske soldater

Til minne av de finska soldater som dog
i krigsfangenskap 1939-45

Høsten 1944
Marsjen fortsetter til fots mot Rovaniemi, bare det mest nødvendige materiale er med, som våpen, proviant og bekledning. I det skjulte laget finske og tyske ledere en avtale, i Rovaniemi, om “juksekrig” – der avtales detaljer om hvor langt tyskerne skulle trekke seg tilbake, for at de finske styrkene, med observatører fra Sovjet, kunne “angripe”, og beskyte de forlatte stillingene.
Dette gjennomskuet sovjeterne, etterhvert, og truet med å sette inn egen styrker for å “avslutte jobben”, dette ønsket selvfølgelig ikke finnene, og mørke skyer truet det finsk-tyske våpenfellesskapet.
Lapplandkrigen startet da finnene angrep tyske styrker i Kemi / Tornio-området. Finske myndigheter fant det nødvendig å evakuere alle sivile fra Nord-Finland, for mange ble dette andre gang de måtte forlate sine hjem, først med russerne etter seg, nå pga sine tidligere våpenbrødre, tyskerne.
Også de styrkene som kom fra Kuusamo, ble angrepet da de var på vei inn i Rovaniemi, her ble deler av de norske styrkene brukt som sikring av broen, øst for byen, og her ble de liggende til pionerene var ferdig med mineringen av broen, for så å trekke seg ut, og sprenge broen.
Som represalie for de finske angrepene, beordret den tyske ledelsen 13 offisielle bygninger ødelagt; sprengt eller brent.

En stor ulykke rammet også byen, 10. oktober 1944 kl. 10.45, da et ammunisjonstog, ved et uhell, eksloderte på jernbanestasjonen.
Etter at brannene ga seg, var det bare 13 bygninger igjen.
Finske tropper ankom den tomme og brennende byen, 16. oktober om ettermiddagen.

September 2009
Kuusamo, en liten bygd, med ca. 17000 innbyggere, er gjenoppbygd, og består i dag av småhus, og mange handlesentre, turisme er big-business.
Her finner man monumenter for de evakuerte,

gjenoppbygningen,

Vinter- og Fortsettelseskrigen,

kirken som ble brent,

og historien om kirkeklokkene er sentral.
Det var først på slutten av 50-tallet at klokkene ble gjenfunnet, med tysk hjelp, de var gravd ned på kirkegården, blant falne soldater.

Rovaniemi
Byen, som ligger der elvene, Kemijoki og Ounasjoki, møtes, har i dag et vitalt sentrum, rundt handel og Julenissen, den siste krigen ønsker ikke så mange å snakke om.

1939-40 Kämpade i dessa trakter svenska frivilligkåren för Nordens frihet
Minnesmerke for norske og svenske frivillige i Vinterkrigen

På museumet Arkitum

har de en informativ utstilling om ødeleggelsene i byen, men lite om de store styrkene som forflyttet seg gjennom byen, som i krigsårene huset det tyske hovedkvarteret for styrkene i Finland.
En del monument finnes, men man må 22 km utenfor byen,

for å finne et tysk og et norsk minnesmerke, fra Fortsettelseskrigen.
Været er regngrått, men klart, når vi ruller nedover skogsveien.
Like før parkeringsplassen, finner vi det norske minnesmerke for de 196 frivillige som falt, i kampen for Finland. Et stillferdig og verdig monument.

En sti slynger seg ned mot innsjøen Norvajärvi,

etter 500 m i den stille skogen, er vi fremme ved kapellet,

der hviler 2.530 falne tyske soldater, og et minnesmerke er satt opp for de 700 savnete.
Byggverket er uten kunstig lys, høye og smale vinduer slipper dagslyset inn i gravkammeret, blomster og kranser skimtes, og i kapellet står et gripende monument, som viser oss krigens sanne ansikt.

Mor og sønn – kunstner Ursula Querner

Oktober 1944

Vi fortsatte marsjen mot nord. Et plutselig vindkast sveipet over oss.
Det var fuktig og svært kaldt, og det luktet snø.

Johann Voss: “Soldat i Waffen-SS”.

Marsjen, fortsatte til fots, for de norske frivillige, helt til Narvik, en distanse på 1000 km, for deler av de tyske styrkene, gikk marsjen helt sør til Mo i Rana, da det ikke var båter nok til troppetransport.
3. Politikompani fikk oppdrag i Troms (mulig også over grensen til Finnmark), mens Den Norske Skijegerbataljon ble skipet til Mo i Rana, for å ta toget til Oslo, via Trondheim. I desember ble deler av styrken dimitert, mens den resterende bataljonen ble forlagt på Mysen, hvor nytt utstyr og videre trening sto på dagsordenen.
I februar 1945 ble styrken delt opp i 6 kompanier, ble forsterket med tyske politisoldater, og forlagt i bla. Holmestrand, Gjøvik, Skien, og Vikersund.

Mer tvilsomme oppdrag og tragiske trefninger skal komme til å finne sted, frem mot freden.

16.10.2009 – deler av teksten ved den finske våpenhvilen 4. september er korrigert, ytterligere informasjon er lagt inn vedr. Rovaniemi og Kuusamo,
samt rettet feilaktig opplysning om tysk brenning av Kuusamo,
takk for assistanse fra min finske kilde.


Creative Commons-lisens

På sporet av nordmenn i Finland av Knut Georg Flo er lisensiert under en Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår 3.0 Norge Lisens.
Basert på et verk på adresse historier.origo.no.

65 år siden det fatale slaget i Øst-Karelen

De foregående 3 lørdagene (5. sept., 29. og 22. augus 2009) har Bergensavisen tatt for seg temaet om Den norske skijegerbataljonen, og de som falt, og ble liggende igjen i Karelen. Her kommer ytterligere bakgrunnsstoff og fordypning i det tragiske slaget St. Hans aften 1944.
Dette er skrevet i starten på 2009, før utgivelsen av boken “De som falt”, der tallet på norske falne avviker noe fra tidligere publiserte bøker og kilder.

Propagandaplakat

Den norske skijegerbataljonen

Det er den norske militære enheten, som har vært i den hardeste striden, og med de mest fatale tapene, på land, i moderne historie.
120 unge norske soldater falt, og 20 var hardt såret og ble tatt til fange av russerne. (noen opererer med 142 drepte og savnede)
Totalt i skijegerkompaniet (1942-43) og bataljonen (1943-44) falt det 196 norske unge menn for et fritt Finland i nordøst Karelen, et utall ble skadet, og 52 ble tatt til fange av Sovjet, de måtte gjennomgå nye harde kår, sult, kulde, dårlige sanitære forhold og knallhardt tvangsarbeid i primitive fangeleirer, 37 bukket under i fangenskap, 15 overlevde, og de ble sluppet fri i slutten av 1953, etter Stalins død.

Propagandaplakat

Historisk bakteppe:

1939 – 1940: Vinterkrigen

Sovjet angriper Finland, norske frivillige mobiliserer for å støtte broderfolket i sin kamp mot overmakten, en meget streng vinter og harde kamper over hele fronten fra Fiskehalvøyen og Petsamo, i nord, til Viborg, på det Karelske neset i sør. Heroisk innsats av de undertallige finske styrkene, med støtte av frivillige. (215000 uten stridsvogner og med 75 fly – Sovjet dobbel styrke, 1000 stridsvogner og 1000 fly) Finland hold lenge stand, og satt standarden for vinterkrigføring. Våpenhvile inngås i 1940, Finland må avstå land, herunder Karelen. (11 % landavgivelse) – 450 000 mennesker på flukt fra Karelen, måtte få nye hjem i Finland – 23000 soldater falt i kampen. Hemmelig avtale Sovjet / Tyskland (Molotov – Ribentropp avtalen – delte Europa mellom seg – Finland inngikk i Sovjets område.)
I denne perioden ytte Norge og Sverige humanitærhjelp til Finland, men nektet å slippe gjennom en fransk/britisk styrke fra Narvik til Kiruna, og videre.

September 1939 – Tyskland angriper Polen, etter et ”fingert” polsk angrep. (Russland angriper Polen fra øst, utrenskninger starter opp)

1940: 9. april – Tyskland okkuperer Norge, norske styrker kapitulerer 6. juni 1940, etter harde kamper i Narvik-område. 3. gebirgedivision ”Nord” med general Dietl i spissen, holder stand, under harde kamper mot norske og allierte styrker (franske, polske og engelske)
Quisling overtar makten i Norge, Terboven er Tysklands og Hitlers mann i Oslo.

1941-1944: Fortsettelseskrigen

Finland allierer seg med Tyskland, og angriper Sovjet, tar tilbake avgitt land i Karelen.
Frivillige fra andre nordiske land deltar (Waffen SS).

Ender med våpenstillstansavtale 4. september 1944 med Sovjet, og nye landavgivelser, Finland mister sin tilgang til Nordishavet, og må avgi land i Øst-Karelen (10 % landavgivelser).
De må også betale store krigsskadeerstatninger til Sovjet.(300 mill. dollar) Avtalen tvinger også Finland til å jage sine tidl. våpenbrødre ut av landet, og det oppstår trefninger mellom de tidl. allierte. Kjent som Lapplandskrigen. De tyske styrkene, med sine frivillige avdelinger, bruker brent jords-taktikk under tilbaketrekningen i Nord-Finland – bla. store skader i Rovaniemi.

Tyske – finske styrker – Lapplandskrigen

Desember 1944 ble 6. SS-bergdivisjon sendt hjem til Tyskland, og deltar i fatale kamper mot de allierte invasjonstyrkene, der den tyske styrken blir borimot utslettet.

De frivillige:
Rekruttering i Norge under slagordene; «Hjelp broderfolket i Finland»
15000 frivillige meldte seg til fronttjeneste på Østfronten, (fra Finland til Svartehavet, og Balkan) fra 1941 (til 1944), av dem ble ca 6000 funnet kvalifisert, og satt i tjeneste. Over 800 norske gutter falt på fremmed jord.
Da freden kom ble frontkjemperne dømt i rettsoppgjøret etter krigen, ”standardstraffen” var på 3 ½ fengsel og tap av stemmeretten, og muligheten til å jobbe i det offenlige, i 10 år.

Propagandaplakater

Februar 1942 ble Det norske skijegerkompaniet opprettet, ca 120 unge menn meldt seg, alle øvede skiløpere, derav en god del konkurranseløpere, og de ble sendt til Finland, via treningsleirer i Tyskland, og de utgjorde et så nyttig tilskudd; oppklaringspatruljer for innhenting av etterretning om russiske posisjoner og styrker, at det ble bestemt å opprette Den norske skijegerbataljonen, september 1943.
Offisiell navn: Norwegische SS-Ski-Jäger-Battaillon
De opererte, hovedsakelig, med norsk befal og norsk kommandospråk.
Bataljonene besto av 3 kompanier, og kpstab , og var uten det tyngre 4. kompaniet som tilsvarende tyske enheter hadde: artilleri.
Vinteren ’43/’44 var bataljonen på ca. 700 mann – mange tidligere soldater fra Den Norske Legion, og det tyskpregede Regiment Norge søkte seg over til Skijegerbataljonen. Januar 1944 var bataljonen ferdigutdannet, og ble sendt frem til fronten.
En annen norsk avdeling, 2. politikompani lå også på denne fronten en tid, og var i harde trefninger med russerne, de returnerte til Norge i mai 1944. I april ble Skijegerbataljonen flyttet fremover til flere høydedrag, høyde 200, Kaprolat, og Hasselmann.
”Skibataljon Norge” ble i Finland til våpenstillstansavtalen i september 1944, og fulgte Lapplandsarméens retrett gjennom Nord-Finland, og hjem til Norge.
Den norske innsatsen fant sted på den nest sørligste delen – Louchi-fronten. Her hadde de tyske styrkene sine angrep mot Murmanskbanen – den viktigste russiske forsyningslinjen, fra de isfrie havnene i nord. Fronten stoppet ca 10 km fra banen – offensiven fra 1941 hadde stoppet opp. Russerne gjorde 2 forsøk med å kvitte seg med den nære fronten, første gang i 1942 – da en tysk avdeling holdt fronten, og andre gang i 1944 – den tragiske tiden rundt St. Hans aften.

Kart – Frode Halle: ”Fra Kaukasus til Finland”

DE unge guttene kjempet og falt ved høydene KAPROLAT og HASSELMANN i FINLAND. Tragedie i Karelen. Kjell Fjørtoft: ”De som tapte krigen” side 263 – 286

(høydene er oppkalt etter 2 tyske offiserer i Oppklaringsbataljonen, stillingene ble strategisk viktige med god utsikt østover)

St. Hans aften, 24. juni 1944,– en redusert skijegerbataljon – 180 mann, har i lang tid hørt og observert byggingene av tømmerveier over de bunnløse og mygginfiserte myrene i front av sine stillinger, dette har de siden mai rapportert videre oppover i systemet, de tyske øverstkommanderende i divisjonen har ikke tatt meldingene alvorlig.
Det har ikke vært større trefninger i området siden 1942, fronten har vært fastlåst etter den finsk/tyske offensiven stoppet opp i nåværende posisjoner. Det er ikke en sammenhengende front, heller spredte lommer med styrker, som ligger og følger med på hverandres bevegelser, og de utfører begge utbedringer av sine forskansinger (fortifikasjoner).
Fravær av norske sjefer med gjennomslagskraft ovenfor tyskerne, kan forklare unnlatelsene til handling fra ledelsen, og gjorde at forsterkninger ikke ble sendt i tide.

Propagandaplakat

Den norske styrken på de to høydene, på den nord nordøstlige delen av fronten, vet ikke at det er et sovjetisk regiment som arbeider seg mot dem, 4 – 5000 russiske soldater, styrkeforholdet er 1:20 (1:25).
De norske guttene konsentrerer seg om ”frontkjemper”-pakkene de har mottatt med karameller, brennevin (Borgerakevitt), og sjokolade – det er satt opp en maistang, og de sprekeste plukker ned premiene i toppen av bjørkestammen, og de nyter dette øyeblikket på den finske taigaen, mens tankene går hjem til sine kjære, som de håper å få se igjen.
Det norske befalet har gitt ordre om utbedring av stillingene, gamle blir forsterket, nye utbygd, og løpegravene mellom stillingene blir gravd dypere.
Axel Steen, kompanisjef (SS untersturmführer), 3. kp., har kommandoen over 52 mann på Kaprolat, han melder videre til Sophus Kahrs (fra Bergen), kp.sj. 1. kp. som har høyden Hasselmann, om at angrep kan ventes innen kort tid. Det er gjort observasjoner av oppsetning av bombekastere og utførelse av stillingsarbeider. Kahrs er stedfortredende bataljonssjef for Frode Halle, som er på perm i Norge – på Hasselmann ligger både 1. og 2. kp. totalt 128 – 130 mann.(også fordelt på Høyde 200 – skulle komme til unnsetning)
De yngste norske guttene er 16 år. 60 % av styrken er mellom 16 – 21 år gamle gutter.
Over midnatt kommer angrepet, utført av godt kamuflerte russere, som stormer frem, under kampropet, ”Hurre, hurre”. Bølge på bølge av russere blir meiet ned av mg’ene, få norske tap; 1. kp. har 2 – 3 falne og noen sårede. Om natten starter russiske bombekastere å bombardere Kaprolat – de 2 norske bk’ene virker en stund, men blir hurtig tatt ut, og nordmennene sitter igjen med mg’er som de tyngste vpn’ene. Foran de norske stillingene er det mange døde russere; ”nå begynner det å bli tett med kropper borte ved skogkanten, russerne ødsler med sine folk”
Egen artilleri gir ildstøtte, men skyter for kort, de rekker 2 – 3 runder før de stopper, uvisst hvor store tap dette førte til. Langt utpå dagen, den 25. juni stopper den russiske ilden, det røyner på for 1. kp. på Kaprolat, for mange er det over 1 døgn siden de hvilte eller spiste, på ettermiddagen blir det tid til te og knekkebrød.
Kjøkkenbunkerne har tatt en fulltreffer, det er slutt på den varme maten, det minker også kraftig på ammo’en til mg’ene. Noen bruker stridspausen til å rense klærne for lus, ved å legge dem over de ledige maurtuene, få klarer å tenke på dette midt i kampens hete.
Midnatt, det går mot den 26. juni, det er midnattssol, og lyst som på dagen, russisk artilleri starter opp, det er blir kjørt frem på de nye tømmerveien, samt at nye fremkjørte bk’er støtter de allerede eksisterende, i ro og mak har de fått skyte seg inn på de norske stillingene, uten motild.
De norske stillingen i tre tåler ikke direkte treffere, og tungt artilleri tvinger nordmennene bakover til kompanibunkeren, de utsettes for intens artilleri, bk- og pvkanon-ild.
Axel Steen, kpsj, blir og kjemper med sine menn, han er en godt likt sjef, som tar vare på sine menn, blir stygt opprevet av en granatsplint, og tar senere sitt eget liv, oppe på høyden.

Avsnitt: ”Trær, stein…..”

2 små grupper klarer å slå seg ut fra Kaprolat, 1 mot Hasselmann, og en nordover, avskåret fra sine egne, vandret rundt i skogene i 10 dager, utsultet, før de traff på egne styrker lengre vest.
Parallelt angriper russerne Hasselmann, tidlig om morgenen 25. juni i 03 – 04-tiden, nordmennene har sett og rapportert russisk aktivitet, og anmodet om tysk ildstøtte, dette avvises pga lite ammo til bk, og at artilleriet vedlikeholdes (kanonene pusses)!
De utsettes for 2 døgns intens russisk bombardement. Så er det hele over. 40 mann overlever angrepet, bitre og sinte menn, både mot egen ledelse (1) og mot tyskerne, som unnlot å støtte.
Angrepet utføres av en bataljon med mongoler ”De ville” ca. 400 mann, 2 angrep slås tilbake, men ved tredje angrepsbølgen, må nordmennene trekke seg tilbake. Til det siste angrepet var det bare 36 mann igjen av ”De ville”, kamplarmen fra Hasselmann ebbet ut……

(1)Sophus Kahrs, kpsj Hasselmann, forsvinner tidlig i kampen, og dukker senere opp, uskadd, i de bakre rekker, der han, i sin egen rapport stiller seg selv i et positivt lys – unngikk krigsrett pga en beskyttende hånd fra bat.sj. Halle.

Kart – Frode Halle: ”Fra Kaukasus til Finland”

Foto: Den norske Kaprolat-komiteen

Propagandaplakater: kunstneren Harald Damsleth


Creative Commons-lisens

65 år siden det fatale slaget i finsk Karelen av Knut Georg Flo er lisensiert under en Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår 3.0 Norge Lisens.
Basert på et verk på adresse historier.origo.no.